Jentetur i Vassfaret

I sommer har jeg blitt vant til å planlegge turer for regnvær, det ble ikke annerledes når vi skulle planlegge Vassfartur i siste delen av ferien min denne uka. 

Søndag var det klart for en tur til Teinvassåsen igjen. Denne gangen sammen med Wenche Lill og Virre. Vi skulle overnatte på hytta til mamman til Wenche Lill, som vi gjorde i 2021. Da gikk vi Vassfarstien fra Veneli til Fønhuskoia. I fjor hadde vi ikke noe overnattingstur, da gikk vi opp Hølera til Trøllstugu i Begnadalen. Årets turmål er fra Søbekkseter i Hedalen, ned ved Hansespranget til Bjørke i Vassfaret.

Vassfaret er et dalføre på grensen mellom Buskerud og Oppland, midt på det sentrale Østlandet. Et 260.000 da stort område er vernet som Vassfaret og Vidalen landskapsvernområde, og innenfor dette ligger flere mindre naturreservater. Naturvernområdene i Vassfaret og Vidalen ble opprettet av Kongen i statsråd den 28. juni 1985 og omfatter i alt ca. 260 000 dekar. 

Vassfaret var befolket fram til først på 1900 tallet. Totalt har det vært 12 boplasser i Vassfaret, fra små plasser til større gårder, etter datidens målestokk. Området er mest kjent for sin egen bjørnestamme, og ikke minst har flere forfattere blant dem Mikkjel Fønhus, gjort Vassfaret kjent gjennom sine mange bøker. Vassfaret er et kulturhistorisk viktig område, rikt på skogbruks- og fløtningstradisjoner kombinert med flott natur.

Vi kjørte Ådalen opp, da vi skulle parkere den ene bilen i Vassfaret ved Bjerke, slik at vi slapp å gå begge veier. Det viste seg at det var mer regn og vann enn vi hadde regnet med. Så veien hadde forsvunnet like etter Aurdalsdammen. Men med en jekkestropp og dobbelt rundt hengerfestene, så kom Avencisen på veien igjen og vi måtte parkere ved Aurdaldammen og ikke Bjerke som vi først hadde tenkt.

Endelig på hytta og lempet inn bagasjen, så tente vi i ovnen og satte opp døra for lufting. Det er rått på ei hytte som har stått tom en stund. Vi så at det var mye uplukkede multer rundt hytta, så vi hentet en pose for å samle noen for syltetøy.

Rart det ikke er noen som har plukket dem, men man går vel ikke rundt hytteveggeen til andre for å sanke multer kanskje.

Jeg følte meg veldig flink som klarte å putte multer i hånda og avlevere de i posen til Wenche Lill. For jeg pleier bare å plukke bær for å spise etterhvert. Men når vi fant ut at vi skulle lage syltetøy og steike vafler på kvelden. Da fristet det mer enn å spise dem opp, der og da.

Det var bare rømmen som manglet, men syltetøyet ble knallgodt. Litt tyntflytende, men hva kan en regne med når man er på hyttetur og får et innfall.

Virre ble sliten og ga beng i hele planleggingen av turen gjennom Vassfaret dagen etter. Vi hadde sluttpunktet klart, for der var bilen allerede plassert. Vi hadde regnværet som hadde bøttet ned de siste dagene, så flommen var kommet tilbake i distriktet. Vi leste at hovedveien opp Hallingdal var stengt igjen som den var for noen uker siden. Derfor måtte vi unngå de største bekkene på vår ferd dagen etter.

Jeg installerte meg på samme soverommet som jeg alltid har hatt på hyttetur der. Jeg la på sengetøy og lempet inn pikkpakket mitt, så var vi klare for å nyte resten av kvelden. Det ble mye skravling og endel mimring som det pleier når vi er på tur. Denne gangen ble det mimring om elendige hytte og teltturer vi har hatt opp gjennom med andre. Det er ikke til å stikke under en stol at ikke alle overnattingsturer er like hyggelige og skaper like mange gode minner.