Jeg tro til og var veldig hjelpsom sist helg. Jeg plukket opp Sofie i barnehagen på fredag, kjørte henne hjem for å bytte bil med Ingrid og Kenneth slik at jeg hadde sete til Ludvig også. Så kjørte vi hjem og kunne starte badesesongen på verandaen. Søndag var jeg med Merethe på marked på Lillestrøm, da hun hadde salgsbod. Det kommer en annen dag.
Varga har ikke glemt fjorårets opplegg med bading på verandaen. Da skal det sprutes og slenges vann i både kopper og bøtter.
Sofie er like glad i å spise ute som det jeg er, så vi spiser ute så sant det er vær til det. Store jenter spiser sjøl og kjøttkakene gikk ned på høykant.
Ludvig tok livet med ro i vogna så lenge. Det ble mye soving i vogna på verandaen iløpet av helga. Tror fossesusen gjør ungene søvnige der. Jeg blir trøtt selv jeg om jeg legger meg der etter jobb, når jeg er ferdig med middagen.
Merker at jeg ikke er like dreven på to små samtidig som jeg en gagn var. Så når Sofie ville ha kveldsbadet ute, så synes jeg det var litt i kaldeste laget til at Ludvig kunne joine oppi balja hennes. Så da ble løsningen litt seinere i seng enn vanlig for henne, litt sånn Bergentid. Hun fikk se barnetv så lenge, for det klarer hun aleine. Ikke at jeg tror hun hadde druknet i balja om jeg hadde badet han inne heller. Men man veit aldri.
Han sov når hun var ferdig med å bade, så da kunne jeg jo ikke vekke han synes jeg.
Etter en stund ble han innviet som Lanounge og melkeflaska varmet opp.
Mens han tørket seg etter badet...
Så pusset hun tenner.
Jeg lot som jeg ikke klarte å legge Ludvig aleine og lurte på om hun kunne hjelpe meg. Egentlig var det jo hun som skulle legge seg til kvelds.
Hun var borte i løpet av 5 minutter, så jeg og Ludvig sto opp igjen så han skulle få kveldsmelka si. Tror han savnet puppen litt, for det er ikke samme kosen med plaska.
Jeg måtte opp med Ludvik i to tiden og halv femtidenm så når Sofie var klar for å starte dagen halv sju så var ikke jeg helt der, for å si det sånn. Jeg slo i en plate at det var natta enda, så vi måtte sove litt til. Hun var nok litt sigen, for hun sovnet fort igjen og det gjorde jeg også.
Jeg og Ludvig våknet i halv ni tiden og koset oss. Det virket ikke som han var sulten, bare ferdig sovet. Han var så blid og smilte fra øre til øre og hadde så mye han skulle sagt.
Vi sto opp for å varme flaske til han, så lot vi Sofie få sove til hun var utsovet også. Trøtte unger er lite hyggelige å finne på noe med.
Hun fikk se litt barnetv mens hun spiste frokost, siden hun var så flink dagen før. Jeg hadde fått bildene jeg hadde tenkt av henne og Ludvig på formiddagen, men etter lunsjen på verandaen så lurte jeg på hva vi skulle finne på da.
Hun hadde lyst til å ta mer bilder sammen med lillebror. Jo det kan vi gjøre sa jeg. Du får si hvor du vil ta bilder, så legger jeg han i vogna så vi slipper å bære rundt på han så lenge, sa jeg.
Jeg ble riktig imponert jeg over stedene hun plukket ut. Så stolt storesøster som virkelig koset seg når hun fikk bestemme og styre på med en utrolig tålmodig lillebror. Skjønner ikke jeg at alle mine unger og nå barnebarn er utrolig mer tålmodige enn jeg noen gang har vært.
Når jeg tømte minnekortet etter barnepasset et døgn, så var det ikke overraskende 200 bilder. Så som du skjønner så er det bare et bitte lite utvalg her. Dette her var egentlig ett av de fineste synes jeg.
Det var poseringer og lukting på blomster.
Hun tok dyna de satt på og la i vei bortover jordet. For om jeg trodde vi var ferdig med å ta bilder, ja så trodde jeg feil.
Hun stoppet og kikket på noen hvite blomster i veikanten. Synes du de hvite blomstene er fine, spurte jeg. De heter hundekjeks, svarte hun.
Han fant seg i å bli hufset rundt på fanget, så jeg lot vær å kommentere det. Da hadde det sikkert blitt mye mer av det, regnet jeg med.
Dette her er også en annen favoritt.
Vi hadde nok en 5-6 stopp bortover i veikanten, og han var i vogna på hver transportetappe.
Hun ble varm i trøya og jeg mente at hun måtte holde rolig om vi skulle fortsette. Hun mente at det gikk veldig greit, for hun holdt godt.
Nå var ikke jordet lenger, så da sa jeg at vi måtte trille tilbake til gårdsplassen igjen, ellers havnet vi hos naboen.
Kanskje markjordbærene er modne snart? spurte jeg.
Brått var Ludvig glemt og kunne få sovne i vogna på veien tilbake. Sofie fant markjordbær, men alle var nok ikke særlig modne skjønte jeg. For hun delte litt for ivrig med Varga.
Jeg ymtet frampå om de kunne få stå til de ble røde på begge sider, men det trengte de ikke.
På gårdsplassen står traktoren og da måtte den latekjøres en tur. Den er sund for øyeblikket, så da ble det ingen tur med motoren igang denne gangen,
Ludvig var tre måneder på lørdag, så da måtte det leses eventyr for han. Hun overtok lesingen når jeg hadde lest både Kaptein Sabeltann, Bukkene bruse og et par stykker til. Lese høyt er ikke min favorittaktivitet. Det stiller på lik linje med brettspill.
På ettermiddagen kjørte jeg dem hjem for å spise middag med dem, da hadde hun mye å fortelle om hva vi hadde holdt på med.
