Det kom opp som minne på telefonen en dag, at jeg, Wencke Lill og Bjørn Øyvind hadde vært oppover her for tre år siden. Da hadde røsslyngen blomstret, så da tenkte jeg at da gjorde den det nå også. Siden det hadde vært så mye røsslyng som blomstret på turen til Kongsgårdskollen på torsdag. Men jeg var vel en ukes tid for tidlig ute.
Det var en gjeng med damer med hver sin hund som kom på parkeringsplassen likt med meg. Etter antrekket å dømme så kom de til å holde bra fart oppover, så jeg gikk ned til vannet om hundene var tørste etter bilturen.
Det var spådd solskinn litt utover dagen for å gå over til regn på ettermiddagen. Men innen jeg kom dit så var det ikke mye sol igjen. Men det regnet heller ikke.
Det var satt opp stolper på denne runden, så de fleste hadde telefonen i hånda og scannet seg oppover. Jeg snakket med noen på toppen og de fortalte at det var endel stolper som du ikke fikk scannet, men måtte registrere i etterkant. Altså samme problematikken som når jeg holdt på med dette. Ingen grunn til å begynne med dette igjen.
Syklubben lange korssting hadde klart å krysse myra på kloppene før jeg startet på den, så jeg regnet med at de holdt seg foran meg oppover.
Mye pen natur i Sigdal. Prøve å få til flere turer på disse kanter utover høsten. Vel en times kjøretur så har man plenty av valgmuligheter i nytt terreng.
Så starter motbakken og den holder seg til du kommer på toppen.
Jeg holdt oss et godt stykke bak en god stund, men så syntes jeg det ble vel mye subbegåing.
De stoppet stadig for å kle av seg jakker og ta seg drikke og hva det var de holdt på med.
Det var mye snusing og draing på mine, for rett foran gikk det 6-7 hunder i følge pluss alle de andre som hadde gått der tidligere på dagen og dagene før. Så det endte med at jeg gikk å litt så jeg tok dem igjen for å passere dem.
Røsslyngen langs stien sto med knopper.
Noen steder er brattere enn andre og de partiene blir ganske steinete når det har rent mye vann der.
Dette må man vel kalle et naturlig hvilested, jeg tok meg bare en slurk vann og gikk videre. Liten vits i å ha gått forbi syklubben langekorssting om jeg skulle vente på dem på krakken.
Men et blikk bakover så så jeg at utsikten begynte å komme.
Uværet kom rekende som en strek på himmelen. Rimelig bratt oppover før stien deler seg i en slakk utgave og en bratt utgave.
Jeg krysset fingrene for at regnværet ikke kom før forventet i det minste.
Hundene peset i varmen og jeg svettet. Husker jeg skreiv sist at jeg var glad det var overskyet når vi var der. Det var jeg denne gangen også.
Med de seks berlinerbollene jeg hadde dyttet i meg dagen før, friskt i minne. (Må jo feire at man har ei uke ferie må du vite) Så var det bare å ha høyt tempo og forbrenne noen kalorier.
Man merket fort at man nærmet seg et høydedrag, da kom vinden. Det var virkelig godt med litt luft,
Det er lite eller ikke noe vann langs stien oppover så hundene måtte pent vente til vi var på toppen før de kunne slukke tørsten.
Men utsikt er det på slike steder.
Jeg hadde både nyvasket bil og nydusjet hunder når jeg dro på tur, nå er ingen av dem reine lenger.
Godt for dem å få slukket tørsten da.
Jeg kom til stikrysset som var merket bratt og slakk rute og tenkte hvor bratt kan det være da... og gikk for bratt. Jeg hadde ikke glemt disse berlinerbollene som egentlig ikke var så gode engang. De hadde nok ligget tint siden dagen før og to av dem hadde bringebærsyltetøy inni. Går det ikke ann å legge boller der det er merket med hva slags innhold de har da? Kan jo ikke akkurat klemme på de i butikken for å se hva som tyter ut før man kjøper dem...
Om det ikke var så bratt første stykket, så var det en smal sprekk man gikk opp.
Der var det mer vann og vi kunne peile oss inn mot toppen for å sjekke inn.
Det er god utsikt til flere kanter der.
Til toppunktet er det bare slakt oppover, der er det skrevet Toppen med blå maling, slik at ingen skal være i til om at de er på toppen av Andersnatten
Mer vann og mer utsikt
Både Bella og Hailey la seg ned i vannet, men Varga nøyde seg med å slukke tørsten.
Her er toppen med kun en stein som varde.
Selve varden lå på flata litt lenger bort.
Det var skiltet mot utkikspunkr, så vi la veien ut dit før vi skulle finne oss et lunt sted å spise nista. Jo jeg hadde med niste til en forandring og nok vann.
På utsikten var det et triggerpunkt. Der var det også to som prøvde å ta en selfie med utsikten i bakgrunnen, men de fant ut at de var litt korte i armene. Jeg tilbød meg å knipse noen bilder av dem, så ble det litt mer naturlig enn lange armer.
Ikke så enkelt å ta bilde der uten å få med folk, for der var det mange av dem.
Jeg fant der den slakke stien gikk ned igjen og slo meg ned i en lun krok der. Når jeg hadde med meg mat så fikk jeg nå spise den og da.
Jeg har funnet ut hvordan selvutløseren på telefonen fungerer, så det ble et par test bilder med den.
Varga tar livet med ro når vi setter oss ned
Det er godt å ha hunder som slapper av når jeg setter meg og ikke maser og kaver om at det skal skje noe,
Etterhvert var det på tide å sette kursen mot bilen igjen.
Vi møtte forholdsvis mange som var på vei oppover på vei ned igjen. Både med og uten hund.
På veien hjem var jeg innom Hageland Prestfoss for noen småting. Der var det mye større enn i Hønefoss og for et utvalg de hadde av alt mulig. Så det le med hjem mer enn det jeg hadde tenkt når jeg gikk inn der.
På parkeringa traff jeg på noen Soktendølinger, så verden er ikke stor. Klart det er jo ikke så langt unna her.
