Sagstien langs Sagelva

En jeg jobber sammen med hadde lagt ut en filmsnutt fra Sagelva, og jeg fikk lyst til å ta en tur. Jeg sjekket kalenderen og Merethe jobbet kvelden, da vil sikkert Marius være med på tur tenkte jeg. Marius satt på med Merethe til jobben hennes og jeg plukket han opp der, så dro vi til Strømmen.

Vi parkerte like ved Strømmen stasjon og la i vei over brua og nedover langs elva. Et stykke var stien stengt med byggegjerder, fordi det var fare for ras sto det. Men jeg har vel aldri vært særlig flink til å følge andres råd jeg ikke ser som særlig hensiktsmessig. Så vi gikk der mange andre hadde gått også, for det var flyttet på enden av gjerdene så en kunne komme fram.

Sagstien går langs Sagelva fra Lørenskog grense og helt ned til flomvollen ved Nitelva. Stien er godt opparbeidet og det er lett å ta seg fram til fots, i rullestol, med vogn eller sykkel. Det er satt ut flere benker langs stien hvor man kan stoppe og ta seg en liten rast og nyte roen langs denne grønne korridoren midt i Strømmen sentrum. Du vil helt sikkert få oppleve et rikt fugle- og dyreliv med ender, linerler, fossekallen, og kanskje mink, bever og rådyr.

I tillegg til selve naturopplevelsen er dette også en vandring med historisk sus. Vannet i elva har gjennom flere hundre år blitt brukt til å drive sagbruk, kverner og møller. Sagelva eller Fjellhamarelva som den heter i Lørenskog, har sitt utspring i Elvåga og Losbyvassdraget som ligger i Østmarka. I Skedsmo kommune er elva 2,3 kilometer lang med et totalt fall på 45 meter, fordelt på flere mindre fossefall. På strekningen vi skal gå er det registrert 30 vanndrevne oppgangssager og 5 møller. De første sagene ble anlagt i 1520 med storhetstid på tidlig 1800-tall. Møllene kom på 1800-tallet og den siste ble revet i 1972. En antar at det har vært kverner her helt fra 1300-tallet.

Flere steder langs elva er det satt opp informasjonstavler som forteller litt om historien til stedet. Den første tavla finner vi på Strømmen stasjon hvor vi får vite at dette var første jernbanestasjon i landet utenfor Christiania og at landets første sidespor gikk herfra nedover langs elva til sagene i Sagdalen.

Fra stasjonen må vi gå ca. 100 meter mot Strømmen Storsenter. Rett før brua over elva vil vi se de røde skiltene som markerer Sagstien. Svinger vi til høyre kan vi få med oss det øvre flate partiet inn mot grensen til Lørenskog. 

Derfra er det også mulig å fortsette videre mot Fjellhamar og Lørenskog stasjon.

Svinger vi til venstre kommer vi inn mot områdene til tidligere Strømmens Værksted og Strømmen Stål. Her krysser vi elva rett over den øverste av demningene og fortsetter resten av turen på østsiden av elva. I alt har det vært sju demninger på strekningen ned til Nitelva. Ved Strømmen Storsenter går stien på fortauet, men ved Støpegrismonumentet (til minne om stålstøpingen) går stien på egen trasé mellom elva og parkeringsplassen til senteret.

Etter å ha krysset Sagbruksveien via fotgjengerfelt går vi ned i den fredfulle dalen langs elva - kun elvesus og fuglekvidder er å høre. Vi passerer Trevaredemningen og stedet der Strømmen Trævarefabrik i sin tid lå. Videre kommer vi til Flaendemningen med det nyrestaurerte fyrhuset og damluka i smijern fra 1907. Lengre ned er det satt opp to utsiktspunkter som henger ut over elva. 

Ved det nederste utsiktspunktet kan vi ved lav vannføring se restene av trepilarene fra det gamle sidesporet fra 1853. Etter å ha passert under brua for hovedbanen kommer vi til Øvre og Nedre Mølledam og vi ser ut over Mølleparken med den nybygde Strømmensaga og Strømmenkverna. Dette er henholdsvis en vanndrevet oppgangssag etter en 1700-talls modell og en vanndrevet bekkekvern. Hvis du er heldig kan det hende de er åpne og du får sett hvordan tømmer blir til plank og korn blir til mel.

I Mølleparken er det satt ut flere solide benker og bord av gamle kvernsteiner et bra sted å spise nistepakken. Fra Mølleparken kan man fortsette ned mot Nitelva og Lillestrøm etter først å ha krysset Skjettenveien.

Runden ble på vel 8 kilometer

Siden dette ikke var så lange stien tok vi like godt en runde på flomvollen og opp til sentrum igjen, så vi slapp å gå fram og tilbake på samme stien. Når vi kom litt lenger ned så kjente jeg meg igjen, har har jo jeg og Marius vært på tur tidligere, i 2021 riktig nok. Det koblet ikke jeg før vi var på kjente trakter. Merethe hadde også vært med på tur i 2017, en runde i denne parken langs Nitelva. 

Hadde jeg visst om denne sagelva da, så hadde vi nok tatt en runde oppom. 

Men jeg fikk nå noen fine bilder denne gangen også, fra tur et ukjent sted.

Jeg hadde ikke trengt piggskoene, for dette strekket her var vel så si det eneste som hadde snø og is. Her var våren kommet skikkelig i forhold til hjemme.

Så var vi kommet ned til jernbaneskinna og vi kunne gå under sporet i en undergang. 

En liten illusjon fra svunnen tid

Mye å lese langs stien.

Jeg går mye tur i skauen og øde steder, men hundene har veldig godt av en luftetur i sentrale strøk i ny og ne.

Overblikk over sagparken med møllesteinene og ei sag.

Ekte sagbruk

Det gikk ei trapp ned i elva og opp til ei renne, men jeg holdt meg på land. Jeg regnet med at steinene i bunnen av trappa var ganske sleipe.

Man fikk helt grei oversikt fra litt avstand også.

Kanskje til sommeren?

Vi la runden om flomvollen og da møtte vi flere som var ute på tur med hunden sin.

Her har vi gått tidligere, så det var like greit å gå litt til når vi først var i siget. Planen var å stoppe på veien hjem for å kjøpe litt middag. Da må man tilpasse turen så man rekker tilbake til bilen før man blir for sulten.

Bare et lite bevis på at mine hunder ikke alltid er like samarbeidsvillige når det gjelder å ta bilder i sentrale strøk.

Til evig tid

Varga foretrekker brøytekanten i sentrale strøk også

Det er flotte turområder langs elvekanten

Solnedgangen kom da vi parkerte ved gatekjøkkenet på Maura. Nærmeste nabo til Kiwi og har knallgod kyllingkebab. Der har vi spist noen ganger tidligere også.

Bare å nyte. Jeg ble skikkelig mett i alle fall.

Nitelva rundt

I helga var jeg en liten tur hos Merethe og Marius. Det var litt ruskevær, men når jeg spør Marius om han kunne tenke seg å gå en liten runde, er han ikke vond å be. Jeg og Marius er vel litt mer aktive enn Merethe, så heller vil sitte hjemme å strikke litt enn å være med oss på en runde i ruskevær.

Når vi parkerte så hadde det sluttet å regne, så vi la i vei i bare genserne. Må jo være litt optimist, og bære på noe er ikke noe særlig når man er på tur. Turen ble på snøtt to timer og hele tiden var det oppholdsvær. Godt fornøyd med det.

Vi har gått denne runden en gang tidligere, da hadde vi med noen hunder og Merethe. Det er hele fire år siden vi gikk langs Nitelva sist. Så om du er interessert i noe fakta om området kan du klikke inn på den linken.

Planen var opprinnelig å dra til et sted med stolper, men siden det er så mye pollen i lufta ennå i skauen, så ble det til denne runden isteden. Men her fantes det ikke en stolpe i nærheten. Det er lenge til den sesongen er over, så det er ingen hast. Hittil har jeg plukket 88 stykker, så jeg er langt forbi antallet i fjor.

Flotte turstier som gjør at en kan velge hvor langt en skal gå, man fortsetter bare til neste bru om man ikke vil gå en kort runde.

Den delen som går langs elva i parkområdet har skulpturer for enhver smak, andre siden av elva er det en god del bedrifter, så der er det ikke pyntet opp.

Det er bare å slå seg ned for en hvil om du føler for det. Disse stolene har samme størrelsen som de i Drammen. Kanskje det er samme kunstneren?

Marius er imponerende til å dukke unna linsa når vi er på tur, så jeg fikk ikke lurt han med på noe bilde denne gangen heller. På vei hjem igjen plukket vi med oss et par pizzaer fra Peppes i Lillestrøm. Så ble det kos resten av kvelden, før jeg dro hjem til hundene igjen. De var godt fornøyde med dagen de også, de hadde fått utdelt en dose slaktebein fra gris som de hadde gnagd på mens jeg var borte.

Langs Nitelvas bredde

En aktiv uke og helg, ikke minst endel lauping. Mounty, Lady og Tessy ble lempet inn i bilen og ferden gikk til Merethe og Marius. Skal si deg Tessy ble overrasket da vi stoppet for å plukke dem opp. Siden de ikke kan ha dyr i leiligheten så fant vi ut at vi skulle ta en runde å plukke bokser. Marius må jo få noen flere smilefjes på kartet sitt.

Jeg valgte elvebredden siden det ikke er så veldig givende å tråle gatelangs når det er mengder med cacher i en turløype. Parkerte like ved et stort badeanlegg og gikk runden, i og med at det er mange bruer over elva så kan en gå rundt. Det er et yrende fugleliv langs elva,så det ble noen bilder før sola forsvant bak åsen til kvelds.

Til tider blås det rimelig kaldt, særlig etter at sola forsvant. Det er det som er litt vanskelig i april, skikkelig varmt og skikkelig kaldt iløpet av få timer. Ut over runden så ble det kalde væ'ne fingre som søkte opp cachene og logget i utrolig mange forskjellige cacher. Det var det virkelig variasjon. Marius er blitt skikkelig flink til å finne cacher, så han ble sekretær på turen. Jeg og Merethe var skikkelig flinke til å dokumentere med kameraene våre.

Nitelva har sitt utspring ved Grua der den faller raskt ned til Harestuvatnet i søndre del av Lunner kommune i Oppland. Elven renner herfra rolig sørover og ender i Svellet i nordenden av Øyeren. Den har da tilbakelagt en strekning på ca. 37 km, og har hatt et fall på ca. 30 meter. Elven tilhører Oslomarkavassdragene.

Den nordre delen av Nitelva renner gjennom Hakadal og kalles der Hakadalselva. Ferden mot Øyeren begynner med brusende stryk og går over i en bred, rolig og meandrerende flod gjennom Nittedal. De siste kilometrene danner elven et skille mellom Skedsmo og Rælingen kommuner, først som en miljøskapende del av Lillestrøm by og Øvre Rælingen med turveier på begge bredder, så forbi et industrialisert område før den ender i et innlandsdelta ved nordenden av Øyeren i Rælingen. Nitelva og dens bredder utgjør et variert og frodig belte gjennom skogsområder, jordbrukslandskap og bebyggelse.

Elven fikk opprinnelig navnet Nitja. Betydningen av dette navnet er noe usikkert, men det kan ha sammenheng med ordet net, i betydningen fiskegarn. Det kan også komme fra verbet hnita, som betyr «å støte sammen» (f.eks. bølger som støter sammen). Elven dannet en viktig del av livsgrunnlaget for de tidligste bosetningene i området, og vassdraget har blitt utnyttet til blant annet isskjæring, tømmerfløting og drift av møller, sagbruk og kraftverk. Flere steder langs Nitelva finnes rester etter slik virksomhet og mange stedsnavn langs elven gjenspeiler tidligere tiders bruk av naturressursene.

Etter flommen i 1995 vedtok Skedsmo kommunestyre å bygge en flomvoll rundt Lillestrøm. Arbeidet startet i 1996 og var ferdig 2003. Vollen er totalt på 6,4 km, inkludert 14 pumpestasjoner, og hadde en prislapp på ca 54 mill. kroner. NVE finansierte halvparten. I 2008 ble vollen utvidet med ytterligere 800 m ved Kjeller flyplass.

Flommen i 1995 kostet forsikringsselskapene nesten 1 milliard kroner. Det var nok et av flere argumenter for å beskytte byen mot fremtidige storflommer. Forrige storflom i Lillestrøm var i 1967. Etter den flommen ble utløpet av Øyeren endret/øket, slik at framtidige flomsituasjoner ikke vil føre til så omfattende skader og ødeleggelser som i 1967.

Vollen har litt ulik høyde (kote) på de ulike områdene, slik at en 200-årsflom, eller i verste fall en 500-årsflom, vil gjøre betydelige skader, på tross av vollen. Dette er gjort utifra ønsker om å ikke ha en så høy og dominerende voll inntil lavereliggende bebyggelse. Høyden varierer med ca 2 meter, fra kote 106,5 på det høyeste og ned til kote 104,5 på det laveste.Flomstien som går nesten hele veien rundt Lillestrøm, er en flittig benyttet turvei.

Lurkahuset er trolig det eldste huset som er bevart i Lillestrøm. Det ble bygd på slutten av 1700-tallet, og var våningshuset på Lurketangen som var en av husmannsplassene på Måsan. Plassen ble ryddet i første halvdel av 1700-tallet og tilhørte Sørum gård. Den lå omtrent der brua går over Nitelva fra Lillestrøm Syd.

I 1850 flyttet Hans Jensen og kona Anne med åtte sønner inn på Lurketangen, og i 1851 tok familien etternavnet Lurka. Den siste eieren i denne familien var sønnesønnen Hågen Jensen Lurka som var sagarbeider og høvelmester. Folketellingen fra 1900 forteller at i huset bodde nå familien Lurka på fem sammen en annen sagarbeiderfamilie på fire. Huset ble solgt omkring 1906. Bortsett fra en snekker bodde det sagbruksarbeidere med sine familier der til 1992.

I 1860 var det storflom i området. Lurkahuset ble løftet av pilarene det stod på, og fløt noen hundre meter innover på Nesa. Familien flyttet inn i huset der det strandet, og Hans Jensen Lurka fikk tildelt et nytt jordstykke av bonden på Sørum.

NSB som senere kjøpte huset, planla å rive det i 1998. Lillestrøm historielag avverget dette, og NSB gav huset til historielaget mot at det ble flyttet til en kommunal tomt. 10. juni 1999 ble huset flyttet med lastebil til Sagparken. Det ble plassert der den første dampsaga stod ferdig i 1860, og der den siste saga i Lillestrøm lå inntil den brant i 1965.

Med nødvendig sponsorstøtte, innleid profesjonell hjelp og mange dugnadstimer er det 56 kvm store huset restaurert. Det er innredet slik det kan ha sett ut hos en sagarbeiderfamilie mellom 1900 og 1930. Høsten 2002 ble det innviet. Hver søndag mellom 1. mai og 1. september er huset åpent for publikum.

Jeg forventet ikke å møte på denne karen her iløpet av turen i alle fall. Ikke var den spesielt engstelig av seg heller.

Siste delen av turen var ikke særlig fristende,det var mye "drit" så det var helt greit når vi kunne sette kurs mot bilen og sette på varmeapparatet og kursen hjem igjen.