Helleristningene på Storrustefjell

Jeg har hørt om disse helleristningene på Storrustefjell for mange år siden, men aldri funnet dem. Jeg har ikke kikket etter dem engang. Siden det ikke ble hyttetur, ikke ble det regnvær og Wenche Lill hadde funnet koordinatene til helleristningene og fått tilgang på nøkkel til bommen. Ja da ble det dagstur til Storekrak med mål om å finne helleristningene på Storrustefjell.

Jeg veit om flere som har funnet disse helleristningene, så hvor vanskelig kan det være tenkte jeg. Mange som har leita veldig til tross for at de har koordinatene. Sikkert enklere om man har GPS, for telefonsignalene kom og gikk litt. 

Jeg har vært opp til Steinhyttevatna for endel år siden, juli 2021 var jeg og Bella på tur. Da gikk jeg både opp og ned. September 2024 gikk jeg og Wenche Lill fra Bukollplassen og over til Bogbrua. Det var en knallfin tur. Derfor visste vi at veien ikke var noe å skryte av. Når han vi lånte nøkkel av sa at vi kjørte på eget ansvar. Ja da tenkte ikke jeg å dra bilen min oppover den veien. Men bilen til Kenneth  tåler både humper, dumper og svære steiner som stikker opp både i veibanen, midt i veien og på kanten av veien.

Når jeg skulle plukke opp Wenche Lill etter at jeg hadde hentet bilen til Kenneth, så viste det seg at Bjørn Øyvind skulle være med oppover også. Han tok egen bil til Bogbrua, før han satt på med oss oppover lia til Storekrakhytta til turistforeningen. Det gikk stort sett i første gir der vi krabbet oss i sikk sakk oppover.

Helleristninger er forhistoriske bilder og symboler som er hugget, slipt eller malt inn i fjell og stein. Helleristningene på Storrustefjell ligger høyt til fjellet i grensetraktene mot Vassfaret, i området mellom Storekrak i Hedalen og Bukollplassen (32 V 541973 6705417). Stedet ligger i et område med mye gammel kulturhistorie, inkludert spor etter gamle dyregraver. helleristninger en type bergkunst. De har gjerne motiv som på forskjellig vis kan knyttes til fangst, jakt og/eller jordbruk.

Det var varmt så jeg gikk i kortermet genser så si hele dagen. Sola varmet godt og det var lite vind, selv på toppene.

 Det ble mange fotostopp oppover stien.

Det er flott turterreng innover der. Men litt tung lyng å gå i, for det er ikke mye stier i området. Du har Vassfarstien, men den gikk ikke i den retningen vi skulle. Først skulle vi på toppen av Storrustefjell først, for å sjekke inn på Fjelltoppjakten. 

Det tok ikke lange tiden før man hadde utsikt i alle retninger.

Vi så ei søye med to lam når vi kom opp på flata ved Steinhyttevatna. Sendte melding til han vi hadde lånt nøkkel av, for de holdt på med sanking den helga.

Med Steinhyttevatna i sikte så var det bare å følge stien bort til steinhytta. Når man er på de kanter så må man liksom bortom denne hytta som blir i dårligere og dårligere forfatning for hver gang.

Jeg hadde ikke med meg noe fotoapparat, for jeg visste vi skulle gå mye utenfor sti. Da er det godt å slippe noe som dinglet rundt halsen.

Jeg åpnet appen til fjelltoppjakten og satte kursen mot innsjekking. Det var en annen retning enn jeg trodde, så det var godt vi ikke bare la i vei innover fjellet.

Det ble ei lita pause med både drikking og litt snacks før vi gikk videre.

Virre var mer utålmodig enn han pleier når vi var på tur.

Det er ganske likt terreng over et stort område der. Lett kupert med mange halvstore og små vann. Så en måtte tenke litt når man gikk, så en slapp å gå tilbake for å komme rundt vannet en skulle passere.

Når det ikke er sti å følge, så blir det til at man går i rette linjer.

Det var spådd regn i kveldinga, så utover dagen begynte skyene å komme sigende.

Men vi nyter dagen i all mass.

Egentlig skull en vel bare lagt seg ned i lyngen og bare koset seg i sola. Men isteden ble det nesten 10 kilometer den dagen.

Innsjekking på Storrustefjell i fjelltoppjakten var et faktum. Jeg har nå114 unike innsjekkinger så det har da blitt noen topper i år også.

Turoperatør Eriksen setter inn koordinatene på norgeskart.no og setter kursen mot helleristningene. De var lenger unna toppen enn det jeg trodde. Så da må en stole på at en har fått tak i riktige koordinater og gå til man kommer fram.

Klokka var passert lunsj tid, men vi ble enige om at vi skulle vente med å spise til vi kom fram til helleristningene. Det var ikke så lange biten igjen trolig.

Vi nærmet oss og fulgte bekken til tops.

Ristningen består av konsentriske sirkler med tverrlinjer mellom. Diameter til den ytre sirkelen er 66cm, så det er store saker det er snakk om. I tillegg kan det nevnes at det finnes noen steiner lagt opp i halvsirkel rundt ristningen. Noen av disse steinene er kvarts, en svært sjelden steinart i området, og dermed sikkert nok fraktet opp hit.

Bildene av helleristningen ble senere vist på en Norsk arkeologmøte, men så lenge har det ikke kommet noen forklaring om på betydning eller alder. Sirkelstrukturen minner nok mest om det som kalles et Solhjul og kan ha en åndelig betydning. Det var i begynnelsen av 80-tallet at far og farfar til Morten Strømsodd fra Strømsoddbygda oppdaget en helleristning her oppe på fjellet, under en pause i rypejakta. Det var ikke før femten år senere at etter mye letning helleristningen ble gjenoppdaget av sønnen Morten Strømsodd, i august 1997. Han tatt kontakt med kulturmyndighetene som gjennomførte en befaring september 1997.

Det viste seg at vi fant dem enkelt når vi kom fram til koordinatene vi hadde fått tak i. Når bekken slutter så forsetter du rett fram til du kommer til en ring av små varder. 

Vi satte oss og spiste nista og strakk litt på beina.

Helleristningen er nede ved varden på bildet. (32 V 541973 6705417)

Det er ingen steder nista smaker bedre enn ute på fjellet.

Virre var ikke særlig interessert i å slappe av når vi spiste heller. Han var virkelig på den dagen.

Mine hviler når de skjønner at vi blir sittende en stund. Det er en god evne å ha.

Vi fant ut at vi skulle gå rett fram til Storekrak koia igjen, det var ingen stier å følge uansett.

En siste dokumentasjon og vi var klare for å sette kursen mot bilen igjen.

Tipper vi så Steinhyttevatna når vi kom på toppen der borte.

Det er helt utrolig at det ikke er folk i fjellet på en slik dag.

Vi måtte krysse to steinrøyser på veien.

Vi la kursen på andre siden av Steinhyttevatna på veien tilbake.

Jeg kjente ikke på vannet, men jeg tipper det er langt unna badetemperatur.

Da gjenstår det bare å takke for en flott dag i fjellet.

Klokka nærmet seg seks da vi avsluttet dagen med kjøttkaker på verandaen på veikroa på Nes i Ådalen.

Ærbødige Steinhyttevatn

 Jeg har sett bilder av hytta som ligger gjemt mellom kjempesteinene. Jeg hadde en gang en drøm om å overnatte i denne hytta. Så på torsdag bestemte jeg meg for å ta med Bella til fjells for å sjekke ut denne saken. Planen var ikke å ligge over, men å se om den egnet seg. Jeg kan ikke si jeg har sett at noen har overnattet her egentlig.

Etter en heller knotete start på turen, litt sein avgang (for i ferien har man ikke vekkeklokke, sånn er det med den saken) bommet litt på veien i tillegg. Jeg har jo ikke vært på de kanter siden jeg var liten, om jeg egentlig har vært der i det heletatt. Men med litt telefonsupport fra Evy på jobben var vi brått på rett kjøl igjen. Ja da, kart er omtrent som bruksanvisninger, ikke sant? De skal ikke leses for mye.

Jeg burde egentlig være kjent i de trakter for oldemoren min bodde litt lenger ned i Hedalsveien, ved Fossholm. Hun døde i 1993 og de ti siste årene av livet bodde hun på gamlehjemmet på Nes, så kanskje jeg ikke burde ha så dårlig samvittighet for å knote litt med veien. 

Jeg hadde ikke trodd at det kom til å bli like varmt i fjellet som det det var spådd hjemme, men det ble det. Ikke ett vindpust å kjenne.

Det var en bekk som fulgte veien oppover, den var ikke så stor, men vann til Bella var det.

Det ble en håndfull av skogens gull. Oppe på fjellet var de røde ennå.

Jeg valgte sti opp og veien ned igjen til bilen.

Jeg hadde trodd vi fikk litt mer skygge av å gå på stien enn å følge veien, men den gikk rimelig i solsteika hele veien oppover.

Når jeg kom langt ut i turen så jeg at det var skjolde på linsa, om det var svette eller jeg skal gi Bella skylda er lettere uvisst. Men hun var vel den som holdt kroppstemperaturen mest stabil på turen, min bare økte egentlig.

Noen stier er i overkant godt merket, akkurat i dag hadde jeg ikke trengt noen bru i det heletatt.

Vi gikk over bekken som var nesten tør og så vel ikke helt hvor stien fortsatte.

Da er det jammen kjekt med slike stiskilt når en dumper inn på stien igjen, da fant jeg ut at jeg fulgte den feil vei... så vi snudde.

Litt uvisst når man går på fremmede steder, når man egentlig begynner å nærme seg "framme"

Men så var jeg oppe på tunet til Storekrak turistkoie. I UT sin beskrivelse så er estimert tid opp 2 timer, da har du god tid. Jeg brukte vel to timer opp på fjellet.

Det var en tre fire hytter i et tun der, så gikk stien til fjells mellom dem. Var slett ikke vanskelig å følge den.

Den startet brei og fin oppover mot toppen.

Her omtrent vurderte jeg seriøst å snu og avslutte hele prosjektet om å finne steinhytta for å sjekke ut overnattingsmuligheter. Steikende varmt uten et vindpust, ikke en bekk å høre og med svetten silende ned i øynene så en knapt så klart. Men om jeg snudde her så hadde jeg aldri lagt i vei oppover lia her en annen gang. Det skal være sikkert. Men den som gir seg har tapt, så jeg hadde et håp om at stien gikk bort til denne steinhyttevannbekken som sto på kartet.

For det frister ikke akkurat å snu når man først begynner å få litt utsikt liksom.

Brått dukket bekken opp fra intet. Jeg og Bella satte oss midt i bekken, tok litt drikke og delte en energibar med kokos og karamell. Tok en statusoppdatering og fant ut at vi like godt kunne fortsette noen kilometer til.

Det er liksom bare å komme seg opp på fjellet, så ser man livet i et annet perspektiv. Da blir det i det minste enklere å gå, men noe vind kunne vi se langt etter.

Vi fortsatte likegodt bekken oppover.

Bare å beklage, men jeg så ikke sauene før de reist seg opp. Trodde ikke de campet midt i alle steinene egentlig, men svingte unna. 

Når en kommer til en slik kant i fjellet, så er det litt spennende å se hva som skjuler seg på andre siden. Det er jo tross alt bjørnetrakter vi beveget oss i på torsdag.

Men jeg kan avsløre med en gang at noen bjørn så vi ikke på turen. Vi møtte kun to jenter ved koia som var på tur ned når jeg var på tur opp.

Ser du hva som kan skimtes midt i bildet?

Tror jeg og Bella blei like glade for å ha kommet fram til vannet begge to. Vi stupte ut i for å avkjøle oss. Det verste var at vannet ikke var kaldt engang. Det var godt og vi vaset rundt der en god stund. Bella svømte mange runder sammen med meg. Nei det blir ikke noe bilde av badet om du lurte. Alt trenger nemlig ikke å dokumenteres på sosiale medier.

Det fikk bli med dette bildet før kamera og rumpetaske ble plassert på land og jeg i vann.

Vannet var overraskende stort og fisken vaket som bare det, i alle fall før vi badet.

Kjekt at det var så mye fjell der, så var det veldig reinslig å bade.

Det er mange småvann rundt steinhyttevatnet. Men jeg og Bella var på jakt etter denne steinhytta, så vi la i vei rundt vannet for å titte. Men med min tålmodighet så sendte jeg ei melding til Evy, min reddende engel for dagen. Hun tipset om Norgeskart.no der hytta var merket av. Det hadde ikke krysset tankene mine engang at jeg kunne sjekke kartet. 

I slikt terreng kan man gå milevis, men i slik varme holder det med noen kilometer. Jeg skulle jo tross alt ned til bilen igjen også innen rimelig tid. 

Plutselig peip det skikkelig og jeg var sikker på at Bella var skadet. Jeg tittet på henne og hun tittet på meg, nesten like forskrekket. Så peip det igjen og jeg hadde brått en mistanke. Jeg har nemlig vært på fjellet tidligere. Hadde det vært fugleunge så hadde det ikke låti sånn og da hadde trolig en forvirret hønemor dukket opp fra intet i tillegg. Godt en har håndterbare hunder sier jeg. Jeg fikk henne til å gape og ut datt en skikkelig våt og ikke minst illsint lemmen. De sprekker ikke når de blir sinte nok, for da hadde denne sprekt! Den spant bortover i lyngen og forsvant under en stein. Men Bella hadde fått smaken på lemmen. I løpet av turen dukket det opp en til, den så jeg før henne, så lemmen VS Bella 2-0

Neste gang jeg skal hit tror jeg jammen jeg skal gå fra Sørbølfjellet. 

Bella ble tørr nesten før hun hadde kommet opp av vannet.

Sjekker kartet og vi nærmer oss denne berømmelige hytta med raske skritt.

Jeg knipser nå løs jeg da, når jeg er på steder som er så knallfine som her. Bedre med et bilde for mye (går det ann å ta for mye bilder?) enn ett for lite. 

Her oppe var det ingen modne multer å finne, men noe kart. Virker ikke som fjellet flommer over av multer i år. Ikke er det folk i fjellet heller.

Det var en god runde egentlig før vi var tilbake til utgngspunktet, men en siste sjekk på kartet viste at steinhytta var rett rundt svingen. Jeg hadde gått "feil vei", men da fikk vi nå sett hele vannet.

Størrelsesmessig var den som forventet, men jeg ble litt skuffet når jeg tittet inn. 

Det luktet ikke så en kunne tenke seg å overnatte der for kosen sin skyld, men om en råker ut for uvær er det et bra sted for å få ly.

Jeg tok med meg boksen med hyttebøker og satte meg på en stein ute i sola isteden.

Jeg kunne vel ha sittet å lest ennå, så jeg skummet mest igjennom de to bøkene som var der. Den første boka ligger på Storruste sto det i ene boka. Hvor nå det er...

Jeg signerte nyeste boka og pakket sammen boksen igjen.

Klokka nærmet seg ettermiddag og det var på tide å sette kursen mot bilen, det var noen kilometer dit også. Når jeg kom på kanten av fjellet var det tydeligvis signal for å ringe. Da låt telefonen og mamma inviterte på spekeskinke og eggehakk. Da passet jeg likegodt på å spørre om hun kunne fore de hundene som var igjen hjemme.

Tror nesten dette må være eneste gangen i mitt liv som jeg har fulgt sti på hele turen min. Noe ganger har jeg hatt intensjon om å følge sti, men så har den plutselig bare blitt borte liksom. På torsdag hadde jeg vei og sti hele tiden. Kan kanskje bli siste turen det skjer på...

Bella kikker etter lemmen og jeg etter sauene. Om de hadde lagt seg igjen så var det jo ikke noe vits i å forstyrre dem igjen. Men de var ikke å se.

Det ble noen bilder på turen ned til bilen igjen. Rart med det når en har dette kamera dinglende på skuldra.

Det er langt mellom slike dager i fjellet. Som regel er det en og annen sky, litt vinddrag i lufta på toppen. Jeg ble solbrent på nesa i løpet av dagen. Når man er svett så tar sola ekstra tak.

Hedalen i det fjerne

Middagsknatten

Nede ved Storekrakkoia var det samlet seg flere sauer enn da vi gikk oppover noen timer tidigere.

De var like interessert i Bella som hun var i dem.

Her er Storekrak sto det på skiltet, sikkert litt av et skue i vårsmeltingen.

Siden vi valgte veien ned igjen så fikk vi se litt nytt. Jeg syntes nesten veien var bedre enn stien dette stykket, de var så si like lange. Men veien hadde mer skygge å tilby.

Godt med avkjøling, etter hvert drakk hun og satte seg ned i bekken på kommando. Viktig når det var så varmt. Jeg hadde ikke orket å bære henne med heteslag ned til bilen.

Jeg vurderte å ta elva ned til bilen isteden for veien som gikk parallelt, men fant ut at jeg sikkert kom til å gli på noen glatte steiner rett før vi nådde brua ved parkeringen.

Startet klokka litt seint så turen var på 17 kilometer og 26 000 skritt omtrent. Gradestokken i bilen viste 31 varmegrader da jeg nærmet meg hjemme, så det var nok over 25 grader på fjellet.