Latesombondekona trår til

 

Jeg har vært så heldig å fått sett etter dyra forrige helg da bonden og bondekona dro på hyttetur. Alltid like hyggelig å bli spurt. Jeg hadde litt planer, men det er utrolig hva man får til med noen justeringer.

Koppelammene er så nygjerrige og vil ha kos, så når man er innom den bingen må man beregne god tid. De skjønte ikke hvorfor jeg skulle vaske melkeautomaten isteden for å klappe på dem. Den ene storkoser seg når jeg klør den på kinnene. Strekker hals og nesten lukker øynene, akkurat som hundene.

Jeg står nå der å snakker med dem jeg, så har de mikrofon på kameraene sine så får de seg nok en god latter. Mens jeg klør noen så har jeg god tid til å se over resten av flokken som står i kø for å få oppmerksomhet.

Jeg skulle jo ikke bare stå i lammebingen heller, jeg skulle liksom rekke en liten kikk på de som går på beite også.

Før jeg gikk så ble det fylt opp med mat. Her skal ingen være sultene når bonden er på hyttetur.

Endelig kom jeg meg ut på jordet for å se hvordan det sto til der også.

Ute på beitet er det spising som gjelder

Det er ikke alle som er like opptatt av graset, men de vil ha melk. Nå er lamungene blitt så store at de må legge seg ned for å få seg litt.

Søya gikk og lamungen sto igjen og kikket på meg.

Det er ikke mye breking på jordet, her er det mat som gjelder.

Mødrene er litt opptatt av hvor ungene sine er, selv om de kikker litt etter hverandres også virker det som.

Noen uker til nå så skal nok gjengen opp på fjellet.

Nok av mat å forskyne seg av.

Nok av busker å søke under for å få ly fra regnet eller skygge fra sola.

Nå er våren over

 Nå lukkes grinda igjen og sommeren banker på. Dyra slippes ut på beite og fuglene flyr i skytteltrafikk for å fore ungene i fuglekassa.

Det ble en litt annen rute enn vi pleier sist jeg gikk tur med Wenche Lill. Vi gikk opp midt på Blystadjordet og fant veien opp til Brøgåsen. Opp på den klatret vi ikke, men gikk veien bort før vi kom på stien som kommer igjen ved vanntårnet. 

Stien er nok mye brukt for den var brei og det var nok å lukte på fant Varga ut, Det var nok ikke utenkelig at det var noen rådyr eller elg som hadde tråkket der før oss.

Bella, Varga, Garm og Virre er fornøyde turkamerater. Garm storkoser seg når han får lov til å bli med på tur.

Sola steika godt og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt på meg noe annet enn olabukse når vi holdt god fart oppover bakka. Jeg hadde kort ermet genser i det minste. Det hadde ikke Wenche Lill og hun kledde av seg etterhvert som vi gikk.

Når veien slutter så er det sti bort til den andre veien som går til vanntårnet. På det strekket er det noe som ligner på utsikt. Man kan skimte Sokna sentrum.

Litt overrasket over at skiltene var satt opp igjen. Det var en periode som grunneier knakk alle skiltene og la de på bakken. Han ville ikke ha folk i skogen sin, til tross for at det er utmark. Spørs om det er noen som har kommet med litt smørning så det var greit at de sto og viste vei igjen.

Vi tok kjerreveien ned mot bygda igjen og runden ble på 8 kilometer før vi var hjemme igjen.

Variabelt vær om dagen, så er det regnbyger og så steiker sola. Om natta er det forholdsvis iskald, så det tar nok en stund før det blir noe badetemperaturer ute. Men nå er det Juni i morgen, da er det sommer etter kalenderen i det minste.

På kvelden når jeg kom hjem tok jeg med meg telefonen for å ta bilder av bjørkebladspirea som brått står i full blomst. Den blomster  en stund, men blomstene blir mer og mer gulskjær før de går over i brunt.

Peonen står i full blomst nå.

Denne er en enkel peon, den jeg har ved drivhuset som blomstrer seinere på sommeren er en stor tett blomst med mange lag.

Både Bella og Varga er med rundt hver kveld når det skal vannes.

Noen bier hadde funnet veien. Honningbier flyr vanligvis i en radius på 1,5 til 3 kilometer fra kuben for å hente nektar og pollen. De kan presse seg til å fly opptil 5 kilometer hvis det er nødvendig, men de flyr aldri lenger enn de må for å spare energi. Med en flyradius på 3 kilometer dekker biene et enormt beiteområde på over 28 kvadratkilometer.

At folk ikke ser forskjell på bier og veps er bare vrangskap,

En vanlig dag i mitt liv

 

Hektiske dager om man skal følge med på mye. Ikke nok med at man skal mye, man skal dokumentere det også. Ja sånn for ettertiden... og om man ikke har så aldeles fremragende husk på hva man gjør når og med hvem. Ja da blir det noen seine kvelder for å komme litt ajour. 

Det er spådd varmere i været, så da kan det jo hende at klematrisen min spretter ut i full blomst. Nå synes jeg det har vært knopper ganske lenge, i forhold til det det pleier å være. Men så lærte jeg noe her en dag. Når det er en kald vår så varer blomstene lenger.

På 17. mai turen til Hallingdal så fikk jeg med meg ei tomatplante og en squash plante fra Inger Synøve. Jeg hadde ikke noe jord hjemme da, men etter jobb på tirsdag så kjørte jeg innom Plantasjen i Hønefoss for noen sekker med jord. 

Ja du veit vel like godt som meg at da blir det ikke bare de sekkene med jord som blir med hjem igjen. Men nok om det, på mandag husket jeg ikke på det før jeg var på vei hjemover. Ikke hadde jeg rukket det heller, for jeg hadde avtalt en tur med Wenche Lill. Vi var litt full booket forrige uke, så da fikk vi ikke skviset inn noe tur.

Vi pleier jo alltid å ha en tur litt utenfor distriktet, men så mye snø som det er i fjellet fremdeles så har planleggingen av den skortet litt også. Så da må man nyte livet litt på hjemlige trakter så lenge. Nok å gjøre i hagen, så på tirsdag tok jeg en skikkelig skuv der. 

Humlene har blitt litt ivrigere de siste siste dagene, så jeg har håp om at noen av alle disse blomstene på frukttrærne bærer fram både plommer, epler og moreller utover i sesongen.

Jeg rakk oppmøtetiden på Sokna og siden Garm hadde tinget plass på turen når vi møtte han på fredag da jeg og Ingrid var på tur, så var vi fulltallige på Blystadrunden på mandagen.

Det ble ei litt annen rute enn vi pleier å gå, for jeg hadde fått meg meg at det var kommet opp stolper ved lysløypa på Sokna. Jeg tok bare de vi gikk forbi, så jeg har ennå igjen tre stykker før det kartet er fullført.

   

17. maisløyfene får sitte på halsbåndene til vi er ferdige med mai, eller de faller av av seg selv.
 

På minnelunden ved kirka var det kommet opp en innretning som det var plassert lys inni. Jeg må nok ta meg en tur en kveld så jeg får se hvordan den egentlig er.

Her ligger alle de uunnværlige folkene, men livet går videre. Vi får nyte livet mens vi har det, det er ingen som vet hvor mye sand det er i sitt timeglass.

 

Skulle gjort det oftere

 Når en stopper bilen og går bak fjøset for å se på årets lamunger. Når det første som møter en er breking og ei småjoggende søye som vil ha kos. Det er ikke mye som slår den godfølelsen der. 

Det er lite som gir mer hvilepuls i løpet av kort tid. Finnes ikke mye stress i lamebingen. Der koser de seg like mye som jeg og Sofie gjør. Bare jeg får igjen bilen min så blir det en tur i fjøset igjen på oss.

Mat mutter'n!

Lamungene løper etterhverandre i lang rekke, eller i en liten flokk. Sorgløs verden før de blir sluppet på fjellet.

Her er unntaket som beviser reglen, graset er faktisk grønnere på den andre siden av gjerdet.

Gode runde kosebamser

Som de koser seg

Om man stikker innom på ettermiddagen er det stort sett en trøtt gjeng som møter deg.

Familiens sorte får

Ligger ann til lettere kink i nakken når denne våkner.

Det er et par søyer som trenger å jobbe litt for å komme inn i sommerkroppen 2026

Lurer på når det blir saueslipp i fjellet i år jeg, mange steder med mengder av snø ennå. Ikke mange dagene siden jeg leste at de fremdeles kjører opp skiløpyper.

Det er stor forskjell på hvor nysgjerrige disse sauene er

Som de to små halene går når de koser seg med melk

Får lyst til å legge seg ned i høyet ved siden av dem.

En skøyer som styret noe voldsomt med en pinne.

Så store lamunger spiser ikke bare melk av mamman sin

Det er ikke bare ei som er kosete i år

Skal man få koset med en lamunge, så må man stort sett inn til kopplammene.

De flekkete ser litt mer skøyeraktige ut,