Kasinotoppen

 

Jeg har vært til Kasino noen ganger tidligere, men planen denne gangen var å filme litt med denne drona jeg har kjøpt meg. Men det var dårlig dekning til å starte med når vi begynte å klatra oppover i lia, så når vi endelig kom på toppen så ville den ikke. Den ville ha oppdatering og der var netthastigheten så elendig at den ville ikke oppdatere seg. Men den fikk seg en lufte tur da.

Hundene trengte en halvlang tur i dag også, i og med at Pink fikk være med aleine på begge turene i helga. Men det er ikke ofte hun får være med og de andre får stadig lange turer, så da har de ikke vondt av å bli litt nedprioritert to dager.

Det ble mye dokumentering av høsten på denne turen også. Nydelig temperatur med kun vanlig genser på meg mens vi gikk.

Sjarmerende med slike gamle husmannsplasser, de kler ikke å bli pusset opp for mye.

På Bjørneplassmoen var det mye kumøkk, så her hadde nok kuene koset seg skikkelig i sommer.

Jeg var heldig med at sola holdt seg hele veien opp på toppen, men på veien ned igjen ble det litt kaldt med genser og nedoverbakker. Da skulle jeg ønske jeg hadde tatt med meg ei jakke oppover.

En stor tiur tok til vingene og forsvant innover i skauen

Jeg så ikke snurten av en eneste bil eller noen jegere. Kanskje de har fått kvota si i år.

Men noen hadde nylig vært oppover veien, for vindfallene var kappet ned.

Kjekt å ha fjernet trærne om de har tenkt å brøyte vekk snøen i vinter

Kasino lå og badet i kveldssolas siste stråler

Noen hundre meter lenger inn slutter veien og jeg startet knotet med drona. Når jeg kom hjem igjen og fikk oppdatert appen så virket den som bare det. Så jeg får ta bilen et sted og se om jeg får øvd meg litt en ettermiddag.

Det har vært mange dager i høst som man måtte nyte.

Solnedgangen nærmet seg veldig raskt.. Når sola gikk ned så falt temperaturen mange grader.

Men jeg var heldig, sola holdt seg et stykke nedover.

Brått kommer snøen, for nå er det blitt kuldegrader på nettene.

Ikke langt unna mørket, men jeg har vært ute i mørket før jeg...

En dag i livet

 Når vekkeklokka ringer er det mørkt, når jeg spiser frokost er det mørkt, når jeg kjører på jobb er det mørkt. Det begynner ikke å lysne før jeg har logget på pc'n og startet opp med jobbingen.

På fredag startet jeg med å nappe ut kontakta til kjøleskapet med fryser, tømte fryserdelen over i den andre fryseboksen vi har. Jeg gjorde det jeg må gjøre mens jeg samlet sammen is og kastet i vasken så det ikke skulle flyte utover hele golvet. Jeg endte opp med så si vaske hele kjøkkenet, begge kjøleskapene, bord og stoler. Det som er igjen nå er inni skap og skuffer.

Når jeg kom hjem etter å plukket opp Sofie i barnehagen, siden jeg skulle til Sokna uansett og plukke opp ei pakke som kom i posten. Vi måtte inn en snartur på butikken for å kjøpe lørdagsgodt. Det ble en kurv blåbær og en kurv jordbær og en pose "supermenn" det vil si seigmenn.

Pakka jeg hentet var bursdagsgave til Sofie, så hun må vente litt på å få åpne den. Det ble en liten is i bilen hjem på henne, og da hadde vi suset så veldig at Ingrid hadde kommet seg hjem fra jobb allerede. Til tross for veiarbeidet med manuell dirigering i helgetrafikken oppover Hallingdal.

Vel hjemme igjen så ble det tur på hundene utover mot Veme, Jeg skjønner ikke helt hva veivesenet tenker på. De har manuell dirigering på hovedveien og nå har de jammen stengt hele muligheten for å kunne kjøre utenom. 

Fa ble lufteturen på hundene denne siden utover. Jeg måtte se om det var mulig å passere der. Det virket som en hel haug med andre også ville teste det. De gikk ikke, de kjørte bil. Så jeg skjønte ganske raskt at veien ikke var åpen for passering. Bilene kom tilbake rimelig raskt.

Noe ser stort ut til tross for at det er bitte lite.

Det var en forholdsvis varm vind som holdt seg på ettermiddagen. Det ble fotografering for å dokumentere høsten. Etter vindværet har rasert endel høstfarger.

Sopper er det fult av alle steder.

Livets landevei

Fet blir mye bilder av sopp i dag

Raspskjellsoppen står tett

Plutselig dukket det opp noen høner i veiskråningen

Det var satt opp ennå et skilt om at veien var stengt. Det var ikke så lenge det skiltet fikk stå. Når jeg hadde passert på vei tilbake hjemover, så kom en gammel mann og skulle snu bilen midt i veien, Han rygget rett og slett ned hele skiltet. Tror ikke han merket det, for han gikk ikke ut for å sette det opp igjen, men kjørte videre. 

For rett over bakketoppen så er veien stengt. Disse kommer ganske brått på nå som skiltet ligger nede. Jeg hadde kommet så langt forbi at jeg ikke gadd å gå tilbake for å reise det opp.

Her hadde de gravs så mye med gravemaskin at det ikke var så enkelt å komme over om man gikk heller. Når jeg var på vei tilbake kom det en på sykkel og han fikk nesten ikke satt fast skoene i pedalene igjen på den andre siden, Ned i humpa der er det bare leire, betingkant og pukk et langt stykke videre.

Der hvor neste stikkrenne var, hadde de også gravd opp, men der var det i det minste fylt igjen med lutt mindre sten enn pukk.

Litt pynt i veikanten er det noen som går for

Når vi kom så langt ut som til kirka, så vi den lange køen av biler som ventet på klarsignal for å få kjørt videre.

Det ble solnedgang før jeg var hjemme igjen, så nå må man snart ha på seg refleks når man skal på tur etter jobb. Ja om man ikke går rett etter jobb,

Man bør i det minste ikke gå med mørke klær

Bygda rundt

 

Hva forventer du av resten av høsten? Om to og en halv måned er det jul. Da snur sola igjen og dagene blir lenger. Da er det forhåpentligvis snø, så det er bare å nyte høsten mens den er her,

Siden det ikke var noe hyggelig turvær på lørdag, så på søndag opprant med oppholdsvær litt utpå formiddagen. Ja da ble det tur på hundene. God temperatur og jeg hadde passelig med klær på meg. Så da endte vi opp med å gå helt rundt kirka på Veme.

På morgenen hadde jeg hatt fjøsstellet igjen, så da kunne jeg ta langtur med hundene med god samvittighet.

Soppen popper opp alle steder, graset er ennå grønt, så da er det håp. Fjelltoppene ble hvite i helga, men blei flekkete igjen så det er håp om en fjelltur til.

Men denne søndagen ble det joggesko og veien som gjaldt.

Når jeg kom over på andre siden så kan jeg se hjem. Det var vel da jeg fant ut at jeg like godt kunne gå ut til Veme isteden for å ta turen over hengebrua, for å komme hjem.

Jeg krysset fingrene for at det ikke ville komme regn før jeg var hjemme igjen. Det var spådd ganske uttrykt på værmeldingen.

Mange blader har havnet på bakken, men jammen enda er det utrolig mange blader som fremdeles er grønne og klorer seg godt fast i trærne ennå.

Det ble noen grøftestopp så hundene kunne få drikke litt.

Jeg hadde ikke med noe annet enn telefonen å ta bilder med, så de ble så som så.

Åkeren er tresket og jammen er det ene jordet playd allerede. Det er midt i oktober og jeg er ferdig med adventskalenderen til Sofie. Pakkekalender, så i går ble det mye små papirlapper og tape. Samlet alle i en eske. Pakket inn bursdagsgavene hennes og jammen hadde jeg ei julegave til henne også. 

Merkelig med så mye blader ettersom det blås vanvittig dagen før.

Veien videre over jordene så ikke så aller verst ut, så jeg tok sjansen. Til tross for at den erfaringsmessig ikke ville være like bra framover.

Man kan ikke annet enn å nyte høstens farger.

En pusekatt møtte oss på toppen av bakketoppen.

Så kom vi bort til husene og veien videre var som den har vært i årevis. Den er så full av hull og humper at den er mer en innsjø og bekk enn det er vei. Jeg skjønner ikke at de som bor der og kjører der til daglig ikke har kostet på veien noen kroner. De må jo kjøre sunn bilen om de tar seg fram der. Jeg vurderte et øyeblikk om vi skulle ta traktorveien over jordet, isteden for bilveien.

Bella satte stor pris på alle sølepyttene som var i veien. Godt å avkjøle seg og nyte vannet.

Det ble mye balansering på kanten av veien. Det finnes ikke en liten glippe i kanten så vannet kan renne ut av veien. Så da vil de vel ha sånn vei da.

Til tider kunne man gå på veien, men det var mye grøftebalansering. Det vil si det var jo mangel på grøfter som gjør veien sånn noen steder,

Da vi hadde passert sletta så ble veien straks bedre. Vann ligger ikke i veien i oppoverbakke.

Nypene sto tette.

Det er litt fascinerende å se  hvordan enkelte busker får røde blader, mens andre får gule, samtidig som enkelte fremdeles har grønne blader.

Tåka og skyene gikk i ett opp mot himmelen. Helt i enden av bildet bor jeg.

Vi nærmet oss kirka og var halvveis på turen. Nå var det like langt hjem om vi snudde eller om vi fortsatte.

Jeg har ikke noe forhold til de som ligger på kirkegården. Det er ikke dit jeg går for å huske på de som jeg har mistet.

Ved kirka var det store kongler. De er fine å bruke om du vil lage noen oppsatser og pynte kranser for eksempel.

Jeg har tenkt å male noen med snøspray til jul. Da kan jeg feste noen julenisser på halmkransen min på døra.

Når vi gikk nedover kirkebakken så jeg regnskura som kom sigende langs Holleia.

Når vi nådde riksveien så møtte vi regnskura

Den varte ikke så lenge, heldigvis.

Elva flommet over sine bredder. I 2018 når det var tørke så sto jeg med et bein på hver side av elva her.

Men når det er flom så har jeg sett elva mye større. Da rant den over brua,

På denne siden av elva er veien fylkeskommunal, så her er det skikkelige grøfter og de er nyrensket sist uke.

Etterhvert ble det blå himmel, men noe sol fikk jeg ikke.

Vi møtte endel folk som var på tur, noen som jogget og en jeger som ville hjem med elghunden sin.

Jeg håper på en anledning eller to til å ta flere høstbilder av et stort fargespekter på trærne.