Mikkelløypa på Veslefjell

Innimellom fjøsstell og turer så kan vi kose oss ved Breivannet. Badevannet har blitt noen hakk kaldere og når sola ikke er framme så er det litt nustrint om dagen. Men det er et ypperlig turvær. Så på torsdag så ble det ny stolpejakt i Mikkelfotsporene. Denne gangen opp til Veslefjell. 

Når vi parkerte på Veneli så trengte vi ikke fantasi engang, der er det flust av skilt med avstander til det meste rundt oss. Men vi hadde ett mål for øyet og det var innsjekking i stolpejakten med Mikkelløypa, denne dagen på Veslefjell. Nå har jeg kun to topper igjen for innsjekking og de er det ingen fastsatt plan om å ta. Men brått er en på tur igjen.

Det kom til å bli nok en dag med Vassfaret for våre føtter. Jeg var sikker på at jeg hadde vært på Veslefjell før, men jeg kjente meg ikke igjen på hele runden, og ikke hadde jeg blogget om det. Nei så da har jeg nok ikke vært der da. Jeg begynte å blogge her i 2011, og før det så var det ikke ofte jeg var på turer egentlig. Da måtte de i så fall være på Norefjell, for der var jeg kjent.

Rundt Fyrisjøen var vel en av de første turene jeg tok på fjellet for å gå en runde på fjellet liksom. Det begynner å bli mange år siden. Etter den tid har det blitt utrolig mange mil i fjellet, både nære ved og etter litt reisevei.

Det er mange informasjonstavler langs stien mot Vassfaret. På den ene var det utstilt redskap de brukte under tømmerhogsten i gamle dager.

Det var til og med demonstrert en tømmerlunne.

Noen av tavlene var det informasjon på begge sidene.

Om det var litt nustrint når vi gikk ut av bilen, så ble det raskt varmt når vi begynte å gå. Et lite stykke bortover myra på kloppene så ble i alle fall jeg varm på ryggen.

Multekarten sto tett i tett langs stien.

Det var veldig mange rare trær som var døde i området. Disse kalles kelogadder. Utrolig hva man lærer om man gidder google litt når man lurer på noe. Dette lærte jeg etter turen til Høgnipa tidligere i juni. Man går jo tur for å knipse noen bilder, så man kan mimre litt til vinteren.

Det var mye vann i terrenget, så hundene led ingen nød. 

Ikke mange hyttene der vi gikk, men nok av dem i områdene rundt.

Vi hadde ikke kommet så veldig langt opp før vi kunne se ned i Vassfaret. Nevlingen lå like innbydene som et par dager tidligere når vi satt på Likkistefjell.

Varga var med alene denne dagen også, kjekt å spare disse guttene for alt styret med løpetid. Men neste tur blir Bella med igjen. Vi kunne skimte varden, men Inger Synøve kunne informere om at det er en varde lenger inn som vi skulle sjekke inn hos. Ja om stolpen sto på riktig topp denne gangen da. Det er ikke godt å vite har vi funnet ut på denne Mikkelløypa.

Utsikt er utsikt og den må nytes.

Nina fant noen modne multer og delte med oss andre. Vi var en ukes tid for tidlig ute egentlig.

Jeg fant bare umodne

Det var flere varder innover, så toppen skulle man finne. Ikke det at det var så store forhold inni der heller.

Vi så bort til både Kraknatten og Nevlingen når vi snudde oss.

Ikke helt framme enda

Turen opp på Veslefjell er ikke lange biten, så det var vel mest når vi skulle spise nista som bestemte hvor fort vi gikk til topps.

Røsslyngen har begynt å blomstre og det er sommer i fjellet.

Naturens egen vannskål

På toppen av steinrøysa kunne vi begynne å se etter stolpen.

Dokumentasjon og innscanning var gjort, da var det bare å finne et egnet sted å spise første del av nista.

* *

Det er mye latter når vi er på tur, skravla går og vi kan også holde fred... bitte litt i det minste. Nina er like mye i tvil hver topp, så litt gjetting må til. Hvor er bilen, hvor har vi vært på tur tidligere...

Grei nok utsikt til matpakka dette her.

Litt smådiskusjon om hvor vi skulle gå videre, samme veien tilbake eller lage en runde. Jeg er fan av runder og når vassfarstien gikk i bunnen av fjellet så var vel det egentlig naturlig valg tilbake tenkte jeg. 

Når vi spiste kom det en mann med en løs flat coated retriever. Vi poengterte båndtvangen, det myldrer jo av fugleunger i fjellet nå, mer eller mindre flyvedyktige. Nei han gikk ingen steder den hunden, nei da er det vel ikke noe pes å ha på bånd da eller? At han ikke skjønte at han har en apporterende fuglehund er jo også ganske tragisk. 

Mannen satte seg rett ved oss også, det er heller ikke normalt på fjellet. Man holder litt avstand når en gruppe har satt seg ned for å spise niste. Så pausa vår ble kortere enn vi hadde tenkt. Ikke mye å prate om når noen sitter tre meter unna med øra på stilk.

Det er igjen to topper i Mikkelløypa nå, jeg håper det er multer i nærheten av dem.

Vi satte kursen mot Vassfarstien og lot mann være mann. 

For å finne sti må man bushe litt og over både trær og myrer. Brått hørte vi et hyl og Nina kom løpende forbi hele rekka. Hoggorman hadde hengt med hode ned i et vannhull i myra. Hun hadde ikke lyst til å være mer på tur, men vi var vel så langt unna bilen vi kunne komme på hele turen.

Myra var ikke så våt, så vi fulgte den ned til Vassfarstien. Det er ikke mye jeg mangler av Vassfarstien nå. Bare biten fra Heradsbygda til Ellingseterkoia til Tjuvenborgkoia, 

Noen holder mer fast til livet enn noe annet. Mange trær på fjellet som reiser seg gang på gasng.

Vassfarstien skimtes bak furuene og vi kunne svinge tilbake mot bilen.

Det ble en liten dostopp før det ble for glissent i skauen. 

Vassfarstien er både godt brukt og godt merket med blå merker på både steiner og på busker.

En snartur ble det bort til Bjødnahaugen

Stien bort til turstedet var grei å følge. Hvor vanskelig kan det være på 150 meter.

Jeg ble virkelig overrasket over hvor fint det var laget til der.

Det var både informasjonstavler og sikteplate der.

Oversikt over fallskjermslipp under 2.verdens krig.

Inger Synøve er en drever på gruppebilder.

Så fikk Inger Synøve det litt bråttom for å rekke polet. Da var det bare å pakke sammen og komme seg av gårde. 

Minner fra svunnen tid

Gamle setervoller er stort sett markert på kart.

Vi hadde parkert på Veneli, så nå nærmet vi oss bilen med stormskritt.

Det var ikke mye van i myra nå, så egentlig hadde vi ikke trengt kloppene.

Vassfarstien viser at vi har 100 kilometer til Hønefoss.

Tølle, Findus, Varga og Bailey har stø kurs mot parkeringen ved Rødskorshytta.