Langs Trommaldelvi

 

Om du leste innlegget i går så skjønner du at vi måtte jo komme oss til bilen igjen også. Jeg sluttet der Evjuvegen sluttet, så nå skal du få bli med nedover til Trommaldelvi og tilbake til bilen. Dagens bilder er tatt langs den røde streken på kartet.

Jeg er virkelig fornøyd med forrige helgs turleder, så hun legger lista høyt når jeg skal arrangere tur. Men jeg tar utfordringen.

Findus fant mye blåbær på turen, det var ikke bare han som var treg av hundene til å fortsette videre. Stor søt blåbær var det. 

Etter en kilometer eller så tok vi av en brei sti innover i skauen. 

Vi fant relativt raskt ut at vi trolig fulgte en skitrase.

Tølle er skeptisk til disse to som stadig bader i hvert vann vi kommer til.

Tassen tror jeg slapp glatt unna det meste av spruting når de andre ristet seg. Han dannet baktropp eller søkte tilflukt langt inn på land.

Det begynte å bli ettermiddag og vi begynte så smått å se oss om etter et sted vi kunne sitte i vannkanten, for å nyte siste rest av nista som var igjen.

Findus var mer nysgjerrig og har mer lyst til å følge etter jentene ut i tjernet.

Det neste vannet vi kom bort til var forholdsvis myrint rundt, så der var det for bløtt å sette seg ned i vannkanten.

Det var ikke mange hundre meterne mellom hver gang vi så en rotvelt på turen.

Et av høstens turmål er den lille piggen midt på bildet. Håper høsten blir lang så jeg rekker de fleste målene jeg har tenkt ut iløpet av året.

Minner litt om Tjuvenborgen egentlig.

Det var et dyrerikt distrikt vi var i. Vi så orrhane, jerpe og grevling. Grevlingen løp alt han orket fra oss og svingte etterhvert samme retningen vi skulle. Men vi så ikke noe mer til den. Det er ikke ofte en møter grevling midt på dagen, ja det var vel egentlig ettermiddag.

Vi vurderte bålkos, men det var forholdsvis bløtt og langt til vannet for å få slukket det etterpå. Vi var ikke villige til å ofte kaffe og kakao vannet vi hadde igjen i termosene våre. Så da ble det sovepause for de firbeinte. Findus er bare 7 måneder så han trenger å sove en liten dubb før vi la ut på siste etappen. Det vil si nest siste etappen, for vi kom til et utrolig idyllisk sted som vi spiste opp siste rest av nista og drakk siste rest av kakao. Men først en skikkelig hvil, for det var ennå endel kilometer til bilen,

 Tassen fant seg en plass over hode på oss, og jammen ble det ikke en dubb på han også.

Tølle valgte å slå seg ned ved siden av Bella.

I enden av vannet var det flere bålplasser, så der kunne vi jo tatt nista vår. Men sånn er det når en ikke er kjent i terrenget, da kan en ta pause på litt dumt sted. Men hadde vi hvilt her, så hadde vi gått rett forbi det idylliske stedet vi tok siste stopp.

Utrolig mange flotte steder som vi passerte. Det var en knallfin runde og skravla gikk som vi var gamle kjente, egentlig så er vi jo det på en måte. Når du har fulgt noens hverdag og turliv i mange år, så blir en jo litt kjent.

Ikke alle vannene var like store.

Når man kommer til regulert dam, ja så må man leike litt damvokter. Mener  Inger Synnøve tok et bilde av meg, men sveiva var ikke til å rikke.

Dette var vel så si det eneste som sto igjen av damhytta. 

Om det hadde vært to hytter der, eller den ene hadde "sklidd litt utover" 

Tassen

Når jeg ble kjent med Inger Synnøve så hadde hun Nalle en finsk lapphund og Tassen. Tassen begynner å bli en gammel mann og Nalle har gått over regnbuebroen.

Så kom vindfallene tettere etter hvert, da ble det både kryping under og klatring over.

Sola begynner å sige nedover på himmelhvelvingen.

Så kom vi til Trommaldelvi som vi skulle følge helt tilbake til bilen. Men først skulle vi tømme sekken for mat og drikke. Hundene skulle dele siste rest av godbiter og ellers bare nyte ettermiddagen.

Bella sjekker om det går ann å svømme i elva, det var dypt nok for å avkjøle magen i det minste.

Livet er beste ute på tur i godt selskap

Vi ble sittende på en fjellnabb ut i elva og virkelig nyte kveldssola. 

Myra lyste som gull

Litt rart det der, når sola kommer lenger ned på himmelen så kommer høstfargene bedre fram. Lyset er ikke så skart som tidligere på dagen da sola lyser ned isteden for bortover.

Slike dager er det bare å nyte og lade opp til lang, mørk vinter.

Tølle og Findus speider som i en gammel cowboy og indianerfilm

Her hadde de begynt å samle sammen vindfallene.

Findus var ikke fult så ivrig på SPA-behandling som Hailey var.

Vi valgte å fortsette ferden utenfor stier, så Hailey ikke skulle ta helt av med SPA-behandlingen. Inger Synnøve håpet at det ikke var for mye vann, slik at vi kunne forsere over elva siden dammen var ødelagt.

Forsering av Stormyrdammen så ut til å kunne gå greit, for vannstanden så rimelig lav ut når vi gikk nedover mot enden av vannet.

Dammen måtte sjekkes selv om det ikke var noe bru over til muren på andre siden.

Etter lettere sondering så fant vi ut at det var enklest å komme over litt lenger ned i elva, ikke helt oppe ved der dammen hadde vært.

Midt i elva lå det ei øy, så så langt var det realt å få med oss alle firbeinte. Tassen var ikke særlig begeistret for å tusle med de andre. Nei han likte seg best på land uten sjanse for å kunne bli litt fuktig,

Er liksom ikke bare å hoppe over heller liksom.

Findus fulgte Bella blindt, så han var over bekken flere ganger.

Siden vi ikke var på Dovre, så kunne det ikke være Dovregubben, men Stormyrgubben sto og fulgte med på oss.

Så begynte utfordringene. Der stien skulle gå etter kartet så var det bitte litt med busker som ikke sto oppreist lenger.

Litt lenger ned så så det fortsatt slik ut.

Men når det så sånn ut da valgte til og med Hailey å gå rundt.

Vi nærmet oss bilen og hundene havnet i bånd igjen.

Tusen takk for en flott turdag i naturen med deg og de firbeinte Inger Synnøve. Gleder meg til neste tur.