Lunsj ved Nedre Kollsjø'n

 

Etter at vi hadde plukket blåbær så ble det en liten biltur opp til Nedre Kollsjø'n for å spise nista. Vet ikke helt om jeg tør å dit noe mer, for der ble jeg jammen gjenkjent gitt.

Vi kjørte bort til Hotellet for å parkere der da Ingrid ikke er i form til langtur etter at vi hadde tråkket rundt og plukket bær. Til en forandring så var det noen der. Det sto to hunder ute og når den ene kom bort så gikk jeg ut og hilste på den da.

Jegeren kom ut av hytta og fortalte at jaktkara hadde middagshvil og ladet opp til ettermiddagsrunden. Så spurte han om jeg hadde denne siden... Siden? Ja er det du som har denne siden. Jo jeg innrømmet at jeg hadde denne siden på nettet. Så ymtet han frampå at jeg var en smule freidig som hevdet at jeg ville ha hytta hans. Busted.

Godt og varmt, men jammen var det dårlig sti langs vannet iforhold til hva det pleier. Var det bare jeg som pleide å være der? Nå har jeg ikke vært der tidligere i år, og det virket ikke som mange andre hadde vært der heller i år.

Forholdsvis lite vann der også, så jeg var litt spent på hvor mye vann som rant i fossen.

Vi lempet av oss sekken og gikk over på andre siden for å sjekke ut fossen før vi skulle spise.

Fossen var ikke helt tørr, men det er alltid et skue synes jeg.

Noen uker fram nå så kommer høstfargene i tillegg.

Med slikt vær så var det bare å glede seg til å sette seg ned for å nyte mat og kakao.

Jentene er ikke med ned til kanten, så de satt stille og ventet til vi var tilbake.

Tyttebæra begynner å bli moden.

Vi ble sittende å nyte nista en drøy time.

Nista er borte, da er det på tide med kos mener de firbeinte.

I og med at det var så lite vann så gikk det greit å gå under brua for å titte på fossen fra riktige siden. Men der så det bare ut som det var rett ned i avgrunnen.

Man så litt, men Kenneth mente vi måtte over på andre siden av brua, kanskje vi så noe bedre da.

Her ser man virkelig hvor bratt det er.

Kenneth måtte jo teste hvordan det gikk med tømmeret nedover fossen, så han fant en kubbe borte i skaukanten som skulle sendes utfor stupet.

Pink var lettere skeptisk, for hun liker ikke vann. Så når vi hoppet over bekken ble hun stående igjen.

Den butta og ville ikke over kanten, så med en liten dytt av grinda som kan legges på brua da steina var litt glatte utpå kanten der.

Når vi så hvilken behandling stokken fikk nedover og ble slått til pinneved nær sagt. Da er det  helt greit å holde seg på land der.

Det var ikke noen stillferdig ferd nedover, du hørte godt den dundret inn i fjellet nedover.

I løpet av sekunder var det over

Dette er ikke stedet du går på date med en fremmed som kan lempe deg utfor fossen for å bli kvitt deg.

På vei ned i avgrunnen

Det var det siste vi så til den

Ingrid nyter høsten

Pink hadde suset seg på andre siden av bekken da hun fulgte etter Kenneth, og i og med at hun ikke liker vann så var hun ikke særlig høy i hatten.

Det var nok en anelse dypere enn hun hadde tenkt seg.

Det kom en sommerfugl seilende, den hadde god tid

Utpå ettermiddagen var det på tide å finne bilen igjen.

Et siste bad før det var hjemreise.