Langdalgruvene

Hva frister to damer i sin beste alder en lørdags kveld?

Med ingen konkrete planer, så ble det brått bestemt at Hilde skulle ta seg en kjøretur hit så kunne vi ta en cache tur til Langdalsgruvene på andre siden av Holleia. Det var ikke noe ukjent terreng for meg, men jeg har ikke vært der etter at jeg startet med geocaching. I hele vår har jeg ventet på at snøen skulle bli borte så disse to cachene kunne bli til gule smilefjes på kartet.

Vel framme ved den som var merket med #2 gikk vi videre langs Langdaltjern for å gå til litt mer ukjente trakter. Den gruven har jeg bare vært en gang tidligere, så der var det bare å følge kompasskursen.

Bushing på Holleia er en tung affære. Der er det mye bratt både opp og ned.

I siste del av 1600-tallet ble det opprettet Kobberverk ved Gardhammerfossen. Senere også Soknedalen Jernverk. Begge verkene gikk med tap. Vakre ovnstyper fra jernverket finnes på Drammen Museum. Dette verket ser også ut til å ha tilhørt Ringerike Nikkelverk. Broa over fossen heter Nikkelverkets bro.

Det fortelles at i hine dager hadde Elling Meyer funnet sølv i Helgesåsen i Haukedalsmarken. Han lot Jon Støveren få noen klumper av det, som han laget knapper og hekter av. Ingen andre enn Jon Støveren fikk vite om finnstedet, og hemmeligheten gikk i graven med dem. På Kiosåsen skal det finnes jernmalm i store mengder.

Soknedalens Jernverk lå på det som nå er gården Berg på Sokna. Masovnen og stanghemmeren må ha ligget nede ved det som nå kalles Verkens elv. Omtrent der hvor den gamle mølla nå ligger. Mølla kan sjule gamle fundamenter og det kan tenkes at krattskogen på den andre siden skjuler rester av jernverket. Jernverkets administrasjonsbygning ligger på Berg gård.

Bergverksdriftenes historie startet på Nakkerud i 1668, da fogd Jacob Luth åpnet drift av en koppergruve der. Sognedalen Jernverk ble startet i 1752 av justitsraad Vogt og Lars Braag. Braag ble etterhvert eneeier og drev verket til ca 1770. Arkitekt Jan Solgård har jobbet i mange år med å få samlet all informasjon om gruver og skjerp. Mye av den muntlige overleveringen går snart til grunne og det er på høy tid å få samlet informasjonen skriftlig på et sted. På 1800-tallet startet nikkelverket. Det har også vært forsøksdrift på bly og sink i området.

Det var mengder av storvilt og fugl på Holleia i gamle dager. Helt fram til 1860 var det Ulv, og fram til disse dager er det en og annen Bjørn som streifer innom. Ulven var aggressiv vinterstid, og det var ikke sjelden 20-30 hester som var i følge over Holleia. De brukte flere måter å skremme ulven på. Noen hang et reip etter sleden. I fart så dette "levende" ut og skremte ulven, eller varg som den ble kalt på den tiden. Noen brukte lange korder som de stakk etter ulven med. Mange ble skutt. Karene lokket til seg ulven ved å sette en kasse med grisunger på toppen av lasset. Da ble ulvene virkelig nærgående når grisehylet ljomet mellom åsene.

Ved Grytingens søndere ende ble en 12-åring en gang revet i filler av ulv rett ved seterveien. Det samme skal også ha skjedd ved Rønnerstjern. Storkrigen raste ute i Europa og forekomster av slike metaller var gull verdt for søsterrikene. Kristian Kvart trengte metallene og for bygdelagene i Soknedalen og på Tyristrand betydde det arbeid og fortjeneste. Men også et enormt slit.

Man kan undres over hva folk greide på de tider på det tekniske området. Bare ved hjelp av enkle hjelpemidler for flere hundre år siden. Det er tydelig at de hadde stort pågangsmot og ikke var redde for å ta i et tak. Langt oppe i Holleia, langt fra boliger har skjerpere funnet tegn til at det fantes jern, så gikk de løs på berget. 

Først laget de et stort bål slik at steinen ble glovarm, så slo de på vann slik at steinen sprakk. Malmen ble fraktet opp av dypet i smijernsbøtter. Svovelen ble brendt ut, etterpå ble steinen slått i passelige stykker og fraktet ned til bygda. Verkene ved Væleren (sistegang i drift 1909) og ved Gardhammer. Trolig med hest og slede den påfølgende vinteren. Etterhvert ble kruttet oppfunnet, og da gikk det fortere. Slik åt de seg innover i fjellet. Var malmen (nikkel og kobberholdig magnetkis) god ble det etterhvert svært dype og brede hull i fjellet. Disse hullene kan vi se den dag i dag, og først i de senere årene er gruveinngangene blitt sikret. De aller fleste er fylt med vann nå. Fort gjort å gå nedi dersom man er litt uoppmerksom. 

Veien til Væleren gikk over Langdalstjern, Skaugsvann, Lysingen, Setertjenn, Svarttjernene og til øvere Væleren til smeltehytta nedenfor Vælertangen. 

Det ligger flere gammle gruver i østhellingen av Ørtekollen øverst i Soknedalen. Bergseter gruve ligger i Slettemark. På Langedalsåsen på motsatt side av Glomshue og Flagget. Malmen ble også kjørt ned til Væleren. Sogna har de første fossefallene man kommer til på veien ned fra Holleia. Fossekraften var nødvendig for å drive belgene som skaffet luft til ovnen og til å drive stanghammeren.

Det var 3 hovedgruver på Holleia ved Gruveåsen. Men hver av dem hadde flere nedganger. Lengst nord ligger Langedalsgruva. 500 meter sør finner du Luttergruva, eller midt gruva som den også blir kalt. 300 meter lenger sør ligger Tysklandsgruva, eller Skaugsgruva. 

Alt i alt er det mye dokumenter fra denne tiden. Bygdebøker forteller litt, Riks arkivet, Statsarkivet, men det meste er skrevet med gotisk håndskrift, så det er tidkrevende å gå igjennom. Høsten 1940 kunne oppmerksomme tyristrendinger, askværinger og skautravere observere en ung, pen dame på Holleias stier og åser. Med kart, kompass, meisel og hammer saumfor hun hver krok i det østlige Holleia. Damen var Brit Hofseth.

Hun var nyutdannet geolog og sendt til Holleia og Ringerike av Norges Geologiske Undersøkelse. Brit Hofseth ble den første som foretok detaljert og sammenhengende geologisk kartlegging av Holleia. Før hennes tid var det bare foretatt oppmåling av enkelte gruver og skjerp.

I løpet av noen høstuker kartla Brit Hofseth området fra Nakkerud i sør til Klomshue i nord. I vest stanset hun ved Sølvfuruåsen og i øst ved Aklangen. Hennes oppgave var å ta nærmere rede på de geologiske formasjoner som omgir Holleias jern- og nikkelforekomster. Dessuten hadde bergmenn i gammel tid beskrevet en bergart i disse områder for serpentin. Dette skulle hun også bringe klarhet i.

I NGU`s skrift nr. 157, utgitt i 1942, kan vi lese Brit Hofseths nedtegnelser fra ukene i Holleia. Etter dagboken å dømme må hun ha vært en uvanlig energisk og sprek dame. Standkvarterene sine hadde hun på Tyristua og Hovinkoia. Hun la ut på lange og besværlige turer, noe kartleggende geologer må, og sikkert finner seg i.

8. august skriver hun i sin dagbok: "Gikk over Kauserud og Grytingsvollen til Hovinseter. Hele veien gneis med nordlige strøk. Gneisen relativt grovkornet. Amfibolittfragmenter flyter omkring i den, og hele strukturen antyder at vi befinner oss i magmatittsonen. Litt ovenfor Kauserud støtte jeg på rombeporfyrgangen".

Hun registrer en veldig gammel gneis. Hun merker av på kartet hvor Sør-Norges store rombeporfyrganger passerer Holleia. 14. august gikk hun sørover fra Hovinkoia langs østsiden av Lysingen. På åsen her fant hun at den mørke amfibolitten var granatførende. Væleren hadde mindre vann en vanlig, og langs strandkanten fant hun amfibolittbrud-stykker i den lyse gneisen. Ved nordenden av Væleren fant hun en liten rullestein av serpentin. - Lørdag 14. september tok hun seg inn til Langdalsgruva ved Gruveåsen. I den foldede gneisen fant hun en egen-artet rød, finkornet gneis. Hun så at de gamle bergmenns nedtegnelser stemte bra og fant kobberkis, svovelkis og svart turmalin i fine nåler på kvartsfylte sprekker.

Tirsdag 17. september tok hun toget til Bårnås. Hun fulgte "blåmerkan" opp mot Klomshue. I gneisen mot Soknedalen er det uvanlig mye granater. Turen gikk over Lutevollen til Hovinkoia. En av de siste dagene på Ringerike, gikk hun langs jernbanelinja fra Tyristrand til Ask. I amfibolitten ved Haga fant hun en pegmatittgang med feltspat-krystaller med diameter opp til 2 dm!

Holleia hører til Norges grunnfjellområder, og består av den grunn av meget gamle bergarter, vesentlig eldre enn dem vi kan finne i Ringerikes sentrale områder. Men selv i Holleia er ikke alt bare "gråstein". Gneisen er dominerende, men vi finner også de mørkere bergartene amfibolitt og gabbro. Gruvene og skjerpene er i seg selv et meget interessant kapittel i Holleias geologi. Med sine Holleia-arbeider åpnet Brit Hofset en dør til forståelse av dette vårt vakre skogområde. 

Bare 6 måneder etter Brit Hofseth forlot Ringerike, døde hun under en reise i Troms. Dødsårsaken var akutt blindtarmbetennelse. Knapt 24 år gammel ble hun, og hadde så vidt avlagt cand. real eksamen med beste karakter de hun brått og uventet gikk ut av tiden. Av sine samtidige venner og kollegaer beskrives hun som en uvanlig personlighet, åpen, tillitsfull, meget begavet og dyktig i det geologiske feltarbeidet.

Ved Langdalsgruva, øvre gruveinngang, er det satt opp en minne-tavle for Brit Hofseth. Derfra kan en se ned på det vakre Gruvetjern og løfter en blikket ser en åsene innover mot Klomshue. - Et vakkert sted og minnes en av våre unge døde.

Siden vi ikke bor midt i noen spennende by eller i en liten fredelig gate som Wisteria Lane, så må vi søke litt spenning i hverdagen.

Hver gang tidligere ved disse gruvene så har jeg glemt å ta med lommelykt. Det er jo ikke akkurat naturlig å dra med seg på tur på dagtid i solskinn. Men i går så tipset jeg Hilde om at vi burde ta det med så vi kunne få litt spenning i hverdagen.

Hundene ble bundet ved inngangen til gruva. Selv om det ikke egentlig er lov å binde hunder ved innganger, så regnet vi med at det ikke var veldig stor sannsynlighet for kødannelse i villmarka.

Lommelykta ble tent og ferden innover i dypet startet. Kald sno sto mot oss og siden det bare var en lommelykt i følget så var det bare å henge på Hilde etter beste evne. Jeg er ikke mørkredd, men det var ikke helt rett gulv, så det var fort gjort å snuble.

Når man er på sånne spedisjoner så er dokumentasjon viktig.

Når vi hadde forsert endel meter gjennom gruvegangen så ble det en åpning i taket så vi fikk sett litt av omgivelsene.

 Men det var ikke bare opp det var hull, det var et som var like dypt, minst!

Rett ned i avgrunnen, hvor vi kun hørte vannet som dryppet i vann lenger ned i hullet.

På vei tilbake til hundene, ser vi etterhvert lyset i enden av tunnelen.

Ikke mange meterne inn i gangen var det forholdsvis kald

Tre lykkelige sjeler som trodde de hadde blitt forlatt for evig.

Bratt skråning utenfor gruveinngangen

 Besøket måtte dokumenteres, med innlagt vaskepause.

Siden vi bushet fra den ene gruva til den andre, slapp vi å klatre oppover slagghaugen. Men det var egentlig ikke så behagelig å skli nedover her heller. Det er nå engang sånn da, at høydemetere må forseres, og raskeste måte er rett opp og rett ned. Om det er den mest behagelige måten kan diskuteres. 

Etter vannet å dømme er det fremdeles mye nikkel i fjellet, knall grønt vann som er forholdsvis lite gjennomsiktig. Det er mange grunnmurer som står igjen også, men skogen tar snart plassen tilbake.

Ikke drikkbart

 Her kommer vannet sivende ut fra de gamle gruvegangene.

Om du ikke har tatt turen til gruvene så er de absolutt verdt et besøk både den store og den lille.

Som den pliktoppfyllende hustru Hilde er, så ble det oppdatering til ektemann før vi startet på returen. Turen ble jo tross alt litt lenger tidsmessig enn det vi hadde forespeilet oss. Men bushing tar tid. Jeg har jo bare gått til den første gruva og tilbake tidligere og da holder det med 3 timer. I går brukte vi nærmere fem og en halv time og tilbakela 17 kilometer i kupert terreng.

Tusen takk for en trivelig kveldstur, blir nok flere bokser å finne iløpet av sommeren.