En verden i gråtoner

 

Når man er så heldig å ha ei slik solstråle i hverdagen sin, ja da er det ikke snakk om å ha en verden som ikke skinner av glede. Jeg har det bra og når jeg får tilbringe tid med denne her, ja da blir ting ennå bedre. Dua til bestemor ble 8 måneder i går.

Det hender rett som det er at jeg kidnapper henne litt. Om det bare er for en halvtimes tid eller så, for å ta noen bilder. Eller jeg tar henne med meg hjem et par timer.

Hun er ei nysgjerrig frøken som ikke er særlig skeptisk til noen ting. Om et par helger skal jeg ha henne på overnatting igjen. Da har jeg tenkt å prøve meg på teltovernatting om været er på min side. Det må da være utrolig trivelig. En trenger jo ikke dra så langt.

Hun har begynt å holde seg fast og gå langs bord og sofaer, så snart slipper hun taket regner jeg med. Hun gjør det allerede om hun regner med at du tar henne i mot. 

Blåbærkarten begynner å få litt blåfarge, så det er ikke lenge før vi kan ta oss en liten blåbærtur med mat i naturen. Ingenting er som å spise ute.

Jeg måtte være rimelig rask om jeg skulle få noe bilde av henne på litt avstand. Hun var kjempe klar til å legge i vei mot meg bare jeg satte henne ned. Kenneth storkoser seg i pappaperm, men Ingrid er ikke like fornøyd med å være tilbake på jobb.

Dua Mi har begynt å babybable, så snart kommer ord som vi andre kan forstå også. Når de først har løst pratekoden, ja da kommer ordene på løpende bånd, som erter ut av en ertepose med hull i.

Håpefull frøken som lukker øynene, folder hender og håper på det beste. Gleder meg til fortsettelsen med denne frøkna her. Jeg stikker stadig innom for å hilse på, man trenger ikke ha noen annen unnskyldning enn at det føles som fryktelig lenge siden jeg har hilst på.

"Sannhet har ingenting å gjøre med antallet mennesker som er overbevist!"