Patrans kulinariske kanelsnurrer på tur

Torsdag var det meldt bra vær på ettermiddagen, så jeg og Patran fant ut at vi ville på tur når jeg kom hjem fra jobb. Hailey, Ronja og Bella var de lykkelige utvalgte som turselskap. Vi kjørte inn til Saksentjern og parkerte ved brygga. Så tok vi med drikke og nybakte kanelsnurrer og rosinboller. Patran hadde nemlig vært husmor når jeg var på jobb.

Det er vel det obligatoriske førstebildet når en legger ivei innover stien. Opp på toppen der skal vi klatre oss fram.

Patran og Bella ledet ann langs stien. Det var til tider fryktelig vått langs stien og bekkene var nesten litt i overkant å hoppe over. Så det var ikke veldig langt innover før vi var blaute på beina begge to.

Det så ut til å bli dårlig med mølter i år, dette var de eneste kartene vi så på hele runden på snøtt 8 kilometer.

Hundene satte stor pris på avkjøling i varmen. Og som du ser så var slett ikke alle pyttene like reine.

Det er forholdsvis bratt stigning de første to kilometerne, men når de er overstått så er det nesten bare nedover de siste seks kilometerne.

Nok av skilt langs stien og i stikryssene. Men det som overrasket meg var at turistforeningen hadde satt ned skilt rett i stien der du går ut på Hestebrenna, slik at for de som ikke er kjent så følger de stien til Tjuvenborgkoia isteden for å nyte utsikten. Her burde det heller vært to skilt, ett som det sto koia på og et som det sto Hestebrenna på. 

Det ble noen drikkestopp oppover i lia og jeg måtte bare innse at jeg ble etter når disse to ungdommene travet ivei foran meg på stien. Bella ville helst vente på oss andre, men hun hadde skikkelig godt av å lede ann aleine. 

Jeg var litt i tvil om å få henne opp på det bratteste henget, for hun er liksom ikke bare til å ta under armen og vippe opp heller. Men det gikk helt uten problemer for henne og Patran.

Vel oppe i hula så ble det et kvarters pause for å nyte utsikten. Patran og Bella forsvant inn i hula, mens jeg og de to andre ble sittende utenfor. Alt Bella gjør aleine er bra. Man må lage selvstendige hunder som takler en hverdag uten flokken sin.

Det er litt trangt akkurat i inngangen, men det var ikke noe problem. Litt verre for Bella å snu i andre enden, så jeg ventet nesten på å se en ryggende Bella på vei tilbake, men det hadde gått helt greit å snu.

Hailey sto i åpningen og kikket etter dem da de forsvant rundt svingen der inne.

Vel ute igjen ble også Bella sittende å nyte utsikten. Det ble nesten en liten feiringstur dette her, for på torsdag hadde nemlig Bella vært hos oss i et helt år. Det dukket opp minner på Facebook om en bitte liten frøken som sov i fanget til Patran på vei hjem fra Sverige. Jeg sa vi skulle gjenskape bildet på vei til Saksentjern, men da hadde det bare blitt Bella som syntes i forsetet.

Hula er egentlig ikke noen hule, men en sprekk, for det er ikke tett tak der.

Sola steika godt i fjellveggen der.

Men vi var ikke ferdig med turen ved Tjuvenborghula. Sagnet om Tiril-Tove og røverne har jeg skrevet om i et tidligere innlegg. Så du kan lese HER om du er nysgjerrig.

På toppen av Tjuvenborgen hadde noen tydeligvis hatt noe å feire, så de hadde satt igjen flagget sitt i ei furu.

Baksiden av Tjuvenborgen er nesten like bratt som forsiden, men baksiden er ikke på langtnær så lang.

Siden det er så vått i skauen så hadde kantarellene begynt å titte fram allerede. Når soppen kommer da er det snart høst. 

Når noen snubler litt på ei glatt rot så må man sjekke at denne personen fortsatt lever mener Bella.

Jeg har aldri sett så mye myrull på fjellet noen gang tidligere. Det var helt hvitt på myrene, så vekstvilkårene var tydeligvis veldig bra i sommer.

Vi fulgte ikke stien som gikk til Tjuvenborgkoia, men fortsatte rett fram over bergknausene.

Så skimter vi Hestebrenna 772 MOH. Det er dårlig med sti for det er fjell hele veien.

Ei myr må forseres og den var like våt som de andre vi hadde gått ved på veien oppover.

Det er en praktfull utsikt til nær sagt alle kanter når man kommer opp.

Jeg har planer i år som i fjor å ikke gå samme turen to ganger, så får vi se om det holder mål. Om det er opphold resten av uka så kan jeg ta noen småturer etter jobb for å krysse av de nærmeste på lista. Så får de lengre turene vente til jeg har ferie.

Nytt siden sist jeg var på Hestebrenna var at det hadde kommet opp en krakk med bord. Slik som står på rasteplassene. Det var plassert i ly av en kjempestor stein, så vi slo oss ned med drikket vårt og den nybakte gjærbaksten. Joda jeg skal innrømme at turer blir litt hyggeligere med små fristelser og godt turfølge.

Da jeg kom hjem fra jobb hadde Patran klare både rosinboller og kanelsnurrer som vi skulle ha med oss på tur. Godt med litt dessert etter middagen, når den besto av fish and chips. Fisk er ikke noe som er hold bart å tære lenge på, men da kan en nyte godsaker med god samvittighet isteden.

Vi ble sittende en god stund og bare nyte ettermiddagen. Bak steinen var det helt vindstille, ikke en eneste mygg og bare kos rett og slett.

Hailey koset seg i lyngen hun også etter litt utdeling av hundegodt som lå i rumpetaska siden sist fjelltur i fjor høst.

Bella virket godt fornøyd med å få være med på sin første fjelltur.

Nå ja fjell og fjell, er vel ikke fjelltur før det er kommet opp i 1000 MOH, så vi får ta en fjelltur når jeg har ferie.

Jeg synes det var passe å gå i singlett, men Patran foretrakk lange armer. 

Man må jo kose seg litt når en er på tur, og det er ikke ofte jeg har med meg fotograf. 

På toppen blås det stiv kuling, som det alltid gjør der.

Leinintjern som vi skal gå ned til før vi svinger mot Saksentjern igjen for å finne bilen.

Tre jenter som tror de skal få flere godbiter.

Jeg pleier å følge myrdraget nedigjen fra toppen, Da finner en stien igjen før en når skaukanten. Men det var ikke så ideelt denne gangen da myrene var forferdelig våte, Jeg tråkket til midt på leggen et par ganger, så godt skoa var godt knytt.

Det er satt opp varder på toppen, så det skal være enkelt å finne riktig myr å følge til stien starter igjen. Når vi finner stien så er det et nytt veiskilt med retning Partisanersteinen, men vi skal følge den andre stien uten merking. Den er så hardtråkket at den trenger ingen blåmerking og vi kommer på veien rett ved der vi tok av veien for å følge den første stien.

Eneste multeblomsten på turen

Jeg håper vi får mange turer før skolen begynner igjen til høsten.

Så kommer vi ned langs Tjuvenborgen og vi kan se opp på hula igjen. Drøye tre timer vara vi borte, så det var godt å sette seg inn i bilen igjen. 

Anklen som jeg har brukket er ikke helt vant til fjellturer kjente jeg på kvelden, det har nok vært litt for mange turer på vei i vinter og vår.