Når man tror man er 19...

Hvordan kan du trives i sofaen foran tv'n når det er sånt ute?

 

En nydelig dag på Røsholmstranda med Kjersti, Frida og Ronja. Det ble en søndag med stor dose av D-vitaminpåfyll, kos og ikke minst løsning av verdensproblemer. Kjersti har blitt en habil fotograf også. Vi må begge øve på å være foran linsa isteden for bak.

Det skal i alle fall ikke bli 30 år til neste gang jeg skal ut på skøyter. Jeg var litt spent på hvordan det ville fungere med den brukne anklen min med tre skruer og ei plate i, men det gikk utrolig greit og ikke ble den vond heller. Så da er det bare å kjøre på før det kommer mye snø og dekker den flotte snøen på fjorden.

Frida storkoser seg på isen. Hundene fikk løpe løse med båndet etterseg, for selv om vi hadde vår del av isen så si for oss selv. Så hendte det jo at det gikk noen forbi som hadde helt løse hunder som ikke hørte noe vesentlig.

Vi camperte på en stokk som hadde frosset fast i isen. Da var det greit å ha på seg skøytene uten å tråkke i grusen. Dagen kort oppsummert så ble det ett fall på hver av oss. Vi skyldte på litt ujavn is og ikke mangel på ferdigheter.

Når de nye skøytene ankom i posten, så var det bare å vente på en fridag og pakke tursekken med kakao, skolebrød, pølser, og ved til bålet.

 Jeg og Kjersti møttes på Røsholmstranda midt på dagen på søndag. Åtte kuldegrader viste bilen når vi sto på parkeringa, men nede på isen var det nok nesten varmegrader.

Når vi satte oss ned etter en times tid på skøyter la vi merke til blod på isen og litt på den ene posen. Ikke så vi noe på hundene og ikke fant vi egentlig ut hvor dette blodet kom fra. Det endte opp med at vi beskyldte Ronja for å ha startende løpetid. Etter både kakao og skolebrød så ble det en time til på isen. Frida fulgte etter meg og jeg bøyde meg for å se på henne mellom beina mine, da så jeg at buks mi var sund og det var en flekk på den. Ved nærmere undersøkelse så hadde jeg et skikkelig kutt i leggen på nesten ni cemtimeter.

Når det nærmet seg ettermiddag trakk vi inn på på stranda for å tenne opp bål så vi kunne få grillet pølser. 

Jeg hadde med noen store kubber så vi kanskje skulle fått litt skikkelige glør til å grille pølser på. Vi hadde jo et håp om varme stekte pølser og ikke svarte pølser som var kalde inni. Etter tredje pølsa hver oss så begynte vi virkelig å få teken på både utseende og smak på pølsene. 

Frida følger nøye med, for det kan jo hende hun får en pølse om den blir riktig så svart... men det gikk ikke den veien gitt.

Eneste ulempen med slik kos er den sure bålrøyken du drar med deg hjem.

Det er i lukt jeg ikke kan fordra. Husker når ungene var mindre og de skulle ha ute dag og kose seg, da var det å kle av seg med en gang de kom hjem og hoppe i dusjen, klærne i vaskemaskinen og bli ferdig med det før det skjedde noe som helst annet.

Men det er knallgodt med passe grillede pølser på bål.

Pølse i lumpe grillet på bål.

Ronja hadde tjukk genser på seg, så hun frøys ikke. Hun og Frida delte teppe å ligge på når vi var på land og hun hadde ikke kalde poter når jeg kjente på dem. Hun satt litt på fanget og da iset det ikke i lårene mine som det gjør noen ganger når hun kommer.

Når pølsene var spist opp fant vi ut at det ikke var lenge til solnedgangen, så da ble vi enige om å få med oss den før vi dro hjem igjen. Vi snakket også om å komme tilbake en kveld for å gå med hodelykter. For det er noen uker til det er fullmåne igjen.

Når dagen gikk mot sein ettermiddag da var det virkelig godt å ha et bål til å varme fingrene sine.

Kjersti disket opp med nyinnkjøpt popkornmaskin for bål, hvor vellykket det ble skal vel ikke kommenteres. Men hun hadde glemt salt...

En mulighet var kanskje at det var litt i overkant fyr på bålet når vi testet...

Jeg koset meg med kakao med marsmalow mens vi ventet på solnedgangen. Den kommer ganske raskt når den første kommer.

Minner nesten om Monsen på tur dette her.

Hadde det ikke vært Kjersti så kunne det vært riktig så romantisk denne vandringen inn i solnedgangen fra Karlsrudtangen. Men stemningsfylt var det i alle fall. 

Jeg skal spare noen av de nærmere to hundre bildene fra søndag, men noen solnedganger er det bare å nyte.

Ser nesten ut som det ikke er is, kun vann...

Magisk og ikke minst magiske sprekker som gjorde at jeg snublet og kuttet hull i buksa og leggen min. Utover søndagskvelden ble jeg litt øm på hofta også, for ikke å snakke om albuen, men det skulle jo bare mangle om man ikke merker at man deiser i bakken på stein hard is. Men man slo seg da når man var ung også, man husker bare ikke helt hvor vondt det gjorde egentlig...

Når man prøver å få til et flott bilde av isbiter på isen samtidig som Frida prøver å spise de opp.

Det var et belte midt på som tydeligvis ikke hadde vært frosset samtidig med det andre. Der kråset det godt når vi gikk over og Frida tok aldeles helt av og fikk skikkelig raptus.

Det skjedde noe rart med isen i solnedgangen, den ble både rosa og fikk grønne striper. Kjersti så hele regnbuen, men det hadde jeg litt problemer med å se. Fargene kom ikke så godt fram på bildene som de gjorde når vi var ute på isen.

Noe variabel is, for lenger ut var den helt krystallklar og helt polert. Ikke så enkelt å holde seg på potene da.

Sånne øyeblikk er bare å nyte.

Bare minutter unna nå, så er det hele over og kulda kommer krypende mens mørket senker seg.

Mørket senker seg og det gjenstår bare å takke for en utrolig flott dag ved fjorden Kjersti.

En så nydelig dag ble avsluttet med badesalt i badekaret med lavendel, lilla battery og ei god bok. Det var bare virkelig fortjent.