Humor, satire og ironi

"Det er stor forskjell på begrepene humor, satire og ironi. Ironikeren er som regel en fornærmet patetiker. Alvor gjemt bak spøk er humor. Spøk bak alvor er ironi." Leste jeg i en blogg for noen dager siden. Både satire og ironi er vel en slags humor tenkte jeg da. Ikke at jeg slenger rundt meg med alt slikt, men en må vel sjekke noen definisjoner da så en ikke blir helt "lost in space"

Satire er vel kanskje det begrepet som er minst kjent blant almenheten vil jeg tro. Det er kanskje et ord du har hørt, men ikke egentlig vet hva det betyr. Og det er noe som de færreste er dyktige på å anvende. Satiren er en sjanger som ble utviklet av romerne. Formålet med satiren er gjerne å refse maktpersoner og samfunnsforhold, men den kan også brukes til å blottstille menneskelige svakheter og laster. Satirikerens våpen er latterliggjøring gjennom sterk ironi og grove overdrivelser.

Sterk ironi ja, men hva er egentlig ironi da? Ironi er i daglig språkbruk det å tilkjennegi sin mening ved å uttale det stikk motsatte av hva man mener, men på en slik måte at ens sanne mening skinner igjennom. Da tenker jeg litt på spydigheter... er ironi en skjult spydighet?

Spydig er et ord på 6 bokstaver som blir godkjent i ordspill som Scrabble og Wordfeud. Det inneholder følgende bokstaver: D G I P S Y (sortert alfabetisk). Ordet spydig har 2 vokaler og 4 konsonanter. Seksbokstavsordet har to stavelser og gir 20 poeng i wordfeud, samt 15 poeng i scrabble. For å se mer informasjon om ordet spydig, for eksempel for kryssord, kan du se hva som eventuelt skrives om det i ordboka for bokmål og nynorsk. Der sto det: "spydig a2 (gjennom lavtysk, opphavlig fra latin, beslektet med nynorsk spit 'spott') spottende en spydig bemerkning"

Spydig er vel kanskje negativ ironi, men ironi kan vel kanskje være positiv også? For satirer kan også være både negative og positive. Men humor kan ikke være negativ... nei for humor skal en vel le av? Og man ler ikke om man blir lei seg. For er noen spydige så blir man jo lei seg.

Jeg får også opp noen klarere definisjoner på spydig. Både bitende, bitter, ertende, hånlig, ondsinnet, plystrende, rørende, etsende, sårende, skarp, spiss, med skarp tunge, en tunge som en barberhøvel, sur, ironisk, satirisk, sarkastisk, aristofanisk.

Eh aristofanisk, det er noe jeg ikke har hørt tidligere, så da blir jeg litt nysgjerrig. Og googel vet det meste i disse dager. Aristofanes er imidlertid først og fremst en frodig skapende dikter, som gir et levende bilde av liv og tanker i datidens Athen. Datidens Athen? Også skulle dette være et ord som vi anvender i dag. Sikkert ikke i dagligtalen, men når jeg gikk på skolen fikk vi beskjed om å lese mange bøker så vi fikk utvidet ordforrådet vårt, gjerne med noen få fremmedord å briljere med.

Aristofanes var en gresk forfatter. Han er den fremste representanten for den attiske komedien. Om Aristofanes' ytre liv vet man lite. I 427 fvt. fikk han sin første komedie oppført, og i 388 visstnok den siste. Hans verker (40 komedier i alt) viser at han kjente sitt lands litteratur. Han tilhørte fredspartiet og det gammeldags aristokratiske partiet i Athen og gjorde narr av sin tids opplysningsbestrebelser, som blant andre sofistene. Det frispråk som den attiske komedien hadde, benyttet han i rikelig mål til angrep på motpartiet, og på feil og skavanker som han fant i samfunns- og privatlivet. Aristofanes er imidlertid først og fremst en frodig skapende dikter, som gir et levende bilde av liv og tanker i datidens Athen.

Aristotelessier i Poetikken, hvor han særlig omtaler tragedien, at han senere skal omtale komedien. Men hans komedieteori er gått tapt. Den greske komedien kjennetegnes både av omslaget fra ulykke til lykke og av at verken personer eller handling kan sies å være høyverdig, selv om temaene ofte er alvorlige nok.

Komedie er et skuespill som i motsetning til tragedien har en lykkelig slutt. Komedien er en av det europeiske teaterets urformer og var i antikkens Hellas sidestilt med tragedien, mens den under Romerriket var teaterets hovedform.

Komedietradisjonen har etter hvert fått mange avskygninger og utviklingslinjer, for eksempel farsen, salongkomedien, folkekomedien, opera buffa og operetten. En komedie er alltid et skuespill med en handlingstråd og må ikke forveksles med revyen. I verdenslitteraturen er ordet komedie brukt om flere store verk med lykkelig slutt, uten at dette betyr at verket er av humoris tisk art. Mens tragedie i egentlig forstand er blitt sett på som en umulighet i vår tid og er blitt avløst av tragikomedien, er det fullt mulig å tenke seg varianter av komedieformen, som lystspill, satirisk skuespill, kanskje også innenfor det absurde teater, selv om en dypere mening ofte søkes her. En god del folkelige dramatekster, ofte fremført av amatørskuespillere, må kunne karakteriseres som komedier.

Ser du hvor enkelt det er å dra seg ut på viddene om man lurer på noe? Det var ikke så enkelt i "gamle dager" før internettets tid. Da måtte man slå opp i den ene boka tjukkere enn den andre, såkalte leksikon i tjue bind som man hadde i bokhylla. De ble riktignok ut daterte nesten før de hadde tørket i trykken. Kunne forøvrig bli ganske interessant å ha som lydbok... ja det er jo så populært med lydbøker i disse tider. Jeg liker ikke lydbøker. Det er så mange ekle stemmer som leser så trekt, men når jeg var mindre så elsket jeg hørespill på radioen. Hver lørdag klokka fem var det barnetimen på radio. Siste halve timen var det hørespill. Jeg likte også lørdag formiddag da det var opplesing av bok på radioen. Tror kanskje det kom av at jeg ikke likte å lese. Ikke i det hele tatt. Husker jeg kunne ikke fordra det, men mamma truget meg til å lese. Vi leste annenhver side i bøker, og jeg endte alltid med å lese de sidene med mest tekst husker jeg.

Kanskje derfor jeg liker best å lese selv nå, jeg har jo økt lesehastigheten min betraktelig siden de første årene på skolen. Jeg har liksom ikke bruk for at andre leser for meg lenger, men hørespill, revyer, komedier og underholdningsshow liker jeg veldig godt. Under normale tider var jeg noe en gang i måneden omtrent. Gøy å ha noe å se fram til og glede seg til. 

Jeg vil ikke si jeg tilbringer veldig mye tid på nettet, men det er et flott sted å lese for å plutselig dumpe inn på en link til noe du ikke visste at du egentlig lurte på. Det er ikke alt du husker lenge etterpå, men du kan plukke opp noen gullkorn og fakta om forskjellig. Hva du skal bruke det til er ikke så vesentlig, men plutselig kan du få bruk for det. Det samme som når du møter noe folk som du må "tørrprate" litt med for å få tiden til å gå. Da er det  jo bare å spørre i vei, utrolig hvor mye folk forteller om du spør om noe de jobber med, har som hobby, eller ganske enkelt interesserer seg for. 

Men man kan også gå på en skikkelig bommert, som gjør at de aldri stopper så du får endret tema. Jeg skal innrømme at det ikke er alle temaer som jeg har like lyst til å høre om. Det går ann å snakke om seg selv og sitt uten å bli selvsentrert. Så har du de som bryter inn i enhver samtale med noe egen opplevd ting i en eller annen variant. Særlig de som trekker fram de samme tingene gang på gang på gang. De som ikke har evnen til å fornye seg, men alt går i samme gamle tralten. Akkurat som de ikke opplever nye ting i livet sitt, men lever i fortiden og lever på andres minner, opplevelser og erfaringer.

Noen du snakker med vet du akkurat hvordan samtalen kommer til å ende. Uansett hvilke tema du starter med, så ender en opp i den gamle kverna. Særlig de som tror verden er i mot dem av prinsipp og det er alle andres feil at de ikke har det bra. Om du nevner at kanskje du skulle ta et tak selv for å endre hvordan du oppfatter ting? Nei det preller av som vann på gåsa. Jeg tar ikke ting så tungt og innimellom så veit jeg at jeg kan være litt provoserende for å få fram et poeng eller to. Men det er ikke alle som skjønner ironi eller en satirisk holdning. Akkurat det ser jeg litt humor i... Ja det skal ikke så mye til å more min tørre humor.

Samfunnskritiske spøker og syrlige kommentarer har svært lange tradisjoner i menneskenes kulturhistorie. Satire var opprinnelig en type folkelige, dramatiske festspill, såkalte satyrspill, i oldtiden, men ble etter hvert en diktsjanger som skulle vise menneskenes dårskap og laster i privatlivet og offentligheten. Av romerske satirikere kan nevnes Ennius, Horats og Persius Flaccus. Størst er likevel Juvenalis (ca. 60–127 e.Kr.), som i fem bøker fritt kritiserte Romas moralske forfall og latterliggjorde både grekere, romerske patrisiere og transvestitter.

Fra 1400-tallet ble sjangeren igjen populær og nådde et høydepunkt på 1700-tallet. Satirikere i denne tradisjonen omfatter Shakespeare, Rabelais, Erasmus, Boileau, Cervantes, Swift, Voltaire og Holberg. Av en mengde kjente eksempler på satirisk litteratur kan nevnes Sebastian Brants klassiske Das Narrenschiff fra 1492 og Jonathan Swifts Gullivers reiser fra 1726.

Samuel Johnson anså satire som en svært effektiv måte «å justere ondsinn og dårskap» på, mens John Dryden sa: «Satirens sanne mål er å korrigere laster.» Satire er i vår tid kjent fra en uendelig mengde underholdningsinnslag i massemediene, enten det dreier seg om det russiske vittighetsbladet Krokodil, den amerikanske TV-serien South Park eller radioprogrammet Hallo i uken fra NRK. Knut Nærum er en typisk samfunnskritisk forfatter som bruker satire som et viktig virkemiddel i sine bøker og tegneserier.

 Nå er du helt utlært og kan briljere med begreper neste gang du skal uttrykke deg, eller vinkle en sak du brenner for. Kjekt med verktøy for å få fram poenget i det du mener, men du er avhengig av at den du snakker med skjønner hva du snakker om... ellers kan det bli litt kleint. Jeg leste en gang at en må være på motpartens intellektuelle nivå for å sikre god kommunikasjon. Intellektuell betegner det å forholde seg abstrakt, rasjonelt og objektivt reflekterende til sin omverden. Å være intellektuell handler altså ikke nødvendigvis om å være spesielt intelligent; det skal mer forstås som en bestemt måte å anvende sin intelligens på i sitt møte med verden.