Skillingstrykk

Noen har åpenbart dårlig husk og kommer ikke på at det er kaldt før døra åpnes og han kjenner trekken står innover stuegolvet. Men han må jo holde full oversikt over hva som skjer hos mamma og pappa i nabohuset, så da må man en liten tur ut i kulda og løpe fort over gårdsplassen.

Andre husker veldig godt og vil ikke nærme seg døra engang. Mus får være mus til det bli mildere, tenker Lurven.

Daisy er mye mer bevisst på været enn begge de to andre til sammen. Hun skal ha oppholdsvær, varmegrader og aller helst ikke en levende sjel å se i hele synsfeltet. Gårdsplassen må bare forseres for å komme seg i uthuset for å jakte på mus.

Skillingstrykk var små trykksaker, som oftest bare et sammenbrettet papirark, som kunne inneholde nyheter, humoristiske, sensasjonelle eller pedagogiske prosatekster, men som i de aller fleste tilfellene var på viseform, såkalte skillingsviser. På Nasjonalbiblioteket finnes det anslagsvis 5000 skillingstrykk spredd rundt i ulike samlinger. Skillingstrykk kunne bli solgt på markeder, på gaten og av omreisende kramkarer. Ofte inneholdt de ei vise eller flere som kunne synges på kjente melodier, og gjerne smykket med en enkel illustrasjon.

Innholdet i skillingstrykkene forteller om dramatiske hendelser som skipsforlis, krig og forbrytelser via underlige fenomener som kvinnen som verpet egg til grenseløse kjærlighetserklæringer, kongebryllup og svik. De byr på både nyheter og underholdning, formidler moralske tanker og fremmer både politisk og samfunnsmessig kritikk.

Som medium fikk skillingstrykkene nyheter, underholdning og sladder til å sirkulere i samfunnet. Trykkene kunne bevege seg mellom by og land, og mellom høy og lav. De kunne kjøpes og selges, men også skrives av, samles, byttes og lånes. Skillingstrykk er derfor et materiale med stor historisk verdi og er en del av den folkelige sanghistorien. Trykkene er også kilder til kunnskap om sosial- og kulturhistoriske forhold og er en del av bok- og trykkehistorien.

Skillingstrykkene dukket opp allerede med de første boktrykkerne. De første trykksakene som ble fremstilt i Norge i 1643 var to visetrykk og en almanakk. På 1600-tallet var trykkene ofte vakre prakttrykk som vendte seg mot en pengesterk overklasse, men ettersom lesekunsten ble utbredt, ble skillingstrykkene et billig tilbud for vanlige folk. Samtidig begynte de kulturelt interesserte å se ned på disse «vulgære» småtrykkene. På 1800-tallet ble de kalt skillingstrykk, gateviser eller kjøkkenpikeviser. Skillingstrykket var vårt første massemedium og lenge var det også det eneste virkelige massemedium. Også fattigfolk kunne ha råd til å kjøpe slike trykk.

Den vanlige forestillingen om skillingsviser som lange, tragiske fortellinger om kjærlighet og død er ikke helt korrekt; skillingsvisene utgjør ingen enhetlig visetype og har bare distribusjonsformen til felles. Alle salgbare tekster kunne bli skillingsviser. Siden skillingstrykket ofte ble brukt til nyhetsformidling finnes det også mordviser, skipsforlisviser og katastrofeviser. Fram til 1915 kunne skillingstrykkene etablere slagere, de store landeplagene, men etter 1920 ble denne distribusjonsformen gradvis utkonkurrert av grammofonplater, aviser og ukeblad.

Ha en glad mandag og finn noe å glede deg over i dag, og gjerne resten av uka også!

* *