År 46, tidenes lengste år

Noe så nydelig skal man leite litt etter, men så lenge elva ikke er helt frosset igjen legger vanndampen seg i store rim krystaller på buskene i jordekanten. Når sola skinner på dem så glitrer det som små diamanter.

 

Egentlig kan man ikke klage på litt kuldegrader når det er dager med sol fra morgen til kveld. Når en kan ta med hundene og at de fremdeles er like reine når vi skal inn igjen. Når en kan fyre i ovnen og holde seg god og varm inne etter en kald dag ute. Når man faktisk bare kan tre på seg varme sko og en vinter dress for å nyte påfyll av sol og en liten dose glede i livet.

Det er liksom ikke så farlig om sola ikke skinner på gårdsplassen ennå, for nå skinner den nederst på jordet og da kommer den øyeblikkelig helt opp på gårdsplassen. Det er ikke så farlig om kvikksølvet nesten ikke synes når du står opp, for du veit det krabber oppover hele dagen. Sakte, men sikkert til sola igjen gjemmer seg bak Holleia igjen. 

Når man kan ta med seg fotoapparatet og knipse løs for å finne fine motiver i rimet. Når sola får bedre tak så blir det ikke lenger hvite tretopper å ta bilder av. Det er det som er litt spennende med fotografering. Ser du et motiv så må du knipse der og da. Ja for med annen lyssetting, noen grader varmere, en annen vinkel på lyset eller solstrålene så er hele motivet borte.  Og det kommer aldri tilbake. Jeg må innrømme at jeg angrer på endel motiver jeg aldri fikk tatt bilde av. Om jeg ikke hadde kamera, eller at jeg rett og slett ikke knipset.

Med årene så har jeg vel knipset litt mer enn jeg gjorde tidligere. Knipset litt mer offentlig og ikke brydd meg om at noen tittet litt på meg. Erfaringsmessig så bryr ikke andre seg om jeg tar bilder, det har blitt mer vanlig at alle knipser med mobilen i alle retninger. Det er ikke veldig mange som knipser løs med ordentlig kamera. Men jeg får mer glede av å knipse med kamera enn med mobil. 

Jeg veit hva jeg vil og jeg veit jeg får det som jeg vil, bare jeg er litt tålmodig. Bare jeg ikke tenker for mye på det, men bare nyter hver dag for seg. Finner på litt hver dag og ikke bare synker ned i sofaen og blir der til jeg skal tusle til senga. Nå er det nemlig bare to måneder til påske og med påsken så kommer våren. Når våren kommer så kommer også muligheten til å dra på tur uten snø. Jeg er ikke så begeistret for skiturer i hytt og pine, men noen ganger i året går helt greit. Ellers holder jeg meg stort sett på jordet her, så hundene får løpe litt og strekke på beina.

Men ikke minst når påsken kommer så er det brått værmessig mindre klær forhåpentligvis, så da må man gjøre litt innsats for å få sommerkroppen 2021. Jeg begynner nemlig å bli litt ukomfortabel tung. Man må gjøre en innsats før det blir for mye å ta tak i. Så i februar blir det bare brus i helgene og ikke godteri, så får en se hva vekta står på når første vårmåned gjør sitt inntog. En må ha trua og litt innsatsvilje.

Jeg skal på mange turer i sommer, da er det også greit å ha litt grunnlag så en ikke blir så sliten. Planen er en teltovernatting på toppen av Nautskardfjellet så jeg får tatt bilde av sol opp og sol nedgang. Det er vel den eneste planen som er spikret for sommeren. I sommer skal jeg ikke ha regnvær de ukene jeg har tenkt å ha ferie, så da er det håp om å få gjennomført mange flotte turer.

Sola titter over kanten av Holleia, så nå krabber sola oppover jorde dag for dag.

Det er ikke lange stunda sola skal skinne på buskene før de er reine for rim, så det er bare å nyte så lenge det varer. Jeg er heldig som er ferdig klokka tre på jobb, da er det ennå lyst en god stund før det er på tide å gå inn igjen. Det blir jo kaldere med en gang sola forsvinner.

Jeg kunne tenkt meg 20 centimeter med snø så det ikke blei så hardt i skiløypa, ellers er jeg egentlig fornøyd nå altså.

Flotte forhold for makrofotografering. Greit nok uten votter i sola også. Ta bilde med votter har jeg aldri klart.

Hvorfor i himmelens navn har syv av årets måneder 31 dager, fire 30 dager - mens én har 28? Utrolig nok har det det lite med himmelen å gjøre, men mye med valg som i dag fremstår helt idiotiske. Dessuten kranglet man. Mye. Så mye at et år i historien ble 445 dager langt for å rette opp egne feil. Du kan med en gang legge fra deg tanken om at dette har noe med de nøyaktige syklusene til månen å gjøre. Månefasen er på ca 29,5 dager, og kalenderen har aldri stemt spesielt godt overens med månedens vandring.

Med svært turbulente politiske tider frem til Julus Cæsar tok over makten, skulle det vise seg at en ikke tok spesielt nøye på denne jobben. Hva kalenderen sa og hva årstidene faktisk viste, var langt fra hverandre. Han ville at kalenderen og årstidene igjen skulle stemme overens, og for å oppnå dette måtte det tas tak. År 46 f.kr. ble derfor utvidet til 445 dager! Dette ble dermed tidenes lengste år. Samtidig fordelte han ut ti ekstra dager på de eksisterende månedene for å faktisk få året til å stemme overens med sola. Dermed var den julianske kalender en realitet.

Den korteste måneden februar fikk av ukjente årsaker ikke noen ekstra dager - men noen hevder at en ville at vinteren skulle være over tidligere, og da var en kort februar tingen. En annen kjent teori, om en ikke særlig troverdig, var at måneden sextilis (august) fikk to ekstra dager, noe som gjorde at det ikke var igjen noe til februar. Hvorfor? Vel, Cæsars utkårde etterfølger var jo Gaius Julius Caesar Augustus... Februar ble i stedet satt til måneden som kunne få en ekstra dag hvert 4. år, for å korrigere at jordens vei rundt sola er på ca 365,25 år.