Brøgåsen rundt

 

Hilde lurte på om jeg ville være med rundt Brøgåsen, så klart jeg slo til da. Vi gikk jo over der en gang når det var bart, så da tok vi gjerne turen igjen når det var tråkket sti oppover der. 16. mai i 2019 var det ukjent terreng. 

Denne gangen møttes vi på Kiwi i Sokna sentrum isteden for ved skytterbanen som sist. 

Ved den store rødelåven på Blystadjordet går det opp en sti

Det var en godt tråkket sti å følge, så sjansen for å gå seg bort var minimal. Det er jo noen veier og stier på kryss og tvers oppover, men med litt retningsans så gikk det  helt greit. Hilde hadde tråkket hjemmefra og mot Sokna tidligere, så alt var ikke nye stier for henne.

Langs veien til Ree var det flere tømmerlunder. Litt lenger opp var det lastbærer i drift og en kvister som sto parkert. 

Vi møtte folk både med og uten hunder i dag. En ting jeg ikke skjønner er de som har sele på hunden sin og henger etter som et slips. Løper til skogs når de møter andre hunder. Det må være et fryktelig slitsomt hundehold. Legg nå ned litt jobb i hundeholdet ditt, få på halsring og tren på passering av andre hunder så blir hverdagen enklere. Gamle damer har ikke noe på gåtur med hund å gjøre i sele og langt bånd. Hunden er ikke på noe lenger tur da, enn om den har kort bånd og halsring. Båndet er stramt uansett.

Ved snuplassen var det bare å velge en sti i riktig retning og legge ivei oppover bakken.

Det er mange skilter så det er ikke noe problem å se hvor du skal gå om det er sommer eller vinter. I juni hadde jeg og Wenche Lill en runde på en av de andre stiene i området. Til Lyarberget.

På starten av turen var det overskyet, men Hr Yr hadde meldt strålende sol litt lenger ut på dagen.

Dagens første glimt av utsikt.

Jeg var glad jeg hadde piggsko og Hilde ønsket at hun hadde brodder. Om vi tråkket utenfor stien så var det ikke hold i det heletatt. Så vi hadde valget om ganske hard og glatt sti oppover eller snø til godt opp på låret noen steder.

På toppen var det bare å gå de få meterne fram til grillplassen. Eller utsikten som de kaller det.

Når vi kom dit, så vi den første stripa med blå himmel. Og før vi var nede ved bilene igjen så var det knall blå himmel og steikende sol som virkelig varmet.

Kanskje det blir grilling av pølser neste gang?

Viktig med dokumentasjon og å nyte utsikten når man er kommet opp. 

Idyllisk plass å hvile litt dette her. Vi skreiv oss inn i boka og gikk ned igjen.

På vei ned igjen ledet Hilde og Bella ann.

Det er litt stilig når skyene trekker seg unna, så det ser ut som noen har skåret med kniv.

Sånne dager er det bare å nyte.

Hilde hadde tatt med solbriller, det hadde jeg lagt igjen i bilen. Men utover dagen hadde man virkelig trengt det egentlig.

På veien tilbake ble det nydelig utsikt

Det blir fint når skauen er borte, men slike store flater tar det lang tid før det er skau igjen.

Det var flere krakker langs stien, så det er bare å slå seg ned om en føler for det.

Stien kom ned ved Vanntårnet. Da var det bare å følge veien over Permobakken og ned til Kiwi igjen. Jeg var en snartur innom butikken før jeg dro hjem igjen. Takk for turen Hilde, gleder meg til sommerens planer skal settes ut i livet.