Lutevollen til Klomshue

Asbjørnsens legendariske beretning om «En tiurleik i Holleia» sto første gang på trykk i 1841, og siden har disse dype furu- og granskogene mellom Tyrifjorden og Krøderen lokket skuelystne naturelskere fra hele Østlandet. Men Holleia er mye mer enn tiuren som leker seg. 

Her ligger de to DNT-koiene som ga startskuddet for drømmen om å gå skauleis til fjells, her er kulturminner fra gruvedrift på 1700-tallet og her er det magnifike Grønknuten barskogsvernområde som en naturperle av de virkelig sjeldne. Jeg har en følelse av at Klomshue er mest besøkt på vinterstid, men noen hadde gått hit på barmark også. Holleia fra min side er bratt opp, så jeg hadde også funnet ut på egenhånd at Lutevollen ville være et bra startpunk for en tur etter jobb.

Hilde ble med for å kunne sjekke av en topp i Fjelltoppjakten, så da ble det litt skravling denne ettermiddagen også. Om du ikke er fra disse trakter og du har lyst til å tilbringe natta her, så er DNT Hovinkoia et alternativ.

I 1933 bygget turistforeningen sin aller første koie, Vikerkoia under Vikerfjellet i Ådal. Denne koia var et eksperiment, som ble så vellykket at de i 1937 gikk i gang med Hovinkoia på Holleia. Koia ligger på en tange ut i vakre Setertjern, og historiebøkene forteller oss at kranselaget ble holdt 11. juli 1937.

Hovinkoia er av den gamle typen med inngang på endeveggen, har 2 soverom og 8 sengeplasser og er ypperlig som utgangspunkt for turer innover mot Holleias perler som Klomshue traktene og Grønknuten naturreservat.

Selv om vi fulgte en traktorvei eller noe som lignet på det, så viste GPS'n at vi ikke var på den stien som vi skulle være på. Det gikk to veier med hver sin sti opp til toppen, så vi tenkte vi skulle gjøre en runde ut av det. Men brått var vi midt i mellom begge stiene. 

Ja det er sjelden en skautur uten at det er litt bushing av en eller annen sak når en er på tur.

Hilde har en egen radar for ormer. Denne dagen fant vi stålorm. Den biter ikke, men den er litt guffen avlikevel synes jeg. I år har jeg sett tre stykker, det er vel flere enn jeg har sett de siste 7 åra til sammen.

Vi snudde oss til tider for å se på utsikten. Tyrifjorden i det fjerne.

Vi vurderte om vi skulle gå rett til høyre for å finne stien, eller om vi skulle gå rett fram og skrå sakte, men sikkert bort på stien. Vi skrådde sakte, for nedoverbakke når man skal oppover frister lite.

Brått fant vi stien vi skulle vært på, så da var det bare å følge den videre.

Selv om stien er blåmerket, så var den ikke like framkommelig hele tiden.

Det var fremdeles våte myrer når man kom opp og det begynte å flate ut. Så joggesko var ikke det riktige skovalget, men når jeg hadde reist fra turskoa hjemme når jeg tok med meg Varga på jobb. Ja da er det bare å gå på tur i det man har.

På veien ned igjen møtte vi en mann med stor sekk, så han hadde nok tenkt å tilbringe natta ute. Kanskje for å høre på fugl.

Vi klarte å holde oss på den blå merkede stien resten av turen. På veien oppover når vi kom kjørende så sto det en elg midt i veien. Den snudde og løp veien videre innover når vi nærmet oss. Når vi rundet svingen så var den borte.

Det var ikke mye farge noen steder, så det hadde nok ikke vært snøfritt veldig lenge.

Det var ikke alltid like godt å følge blåmerkingen, for myrene var forholdsvis våte. Da måtte vi ta noen alternative ruter.

Om du trodde Holleia var flat, så må du tro omigjen. Klomshue er på 506 moh, så da må man opp noen motbakker.

Oppe på toppen ved varden så ble det en liten pust i bakken og posering for kamera. Viktig å huske innsjekkingen i Fjelltoppjakten, da topper ikke kan etter registreres.

Etter en liten stund så var vi klare for returen til bilen. Vi måtte legge noen planer om langturen vi har snakket om tidligere. Vi må ha noen timer til rådighet med dagslys, så da trengs det litt planlegging. Vi havnet brått langt fram i kalenderen for å finne en lørdag vi begge ikke skulle noen verdens ting. Ikke hadde ferie eller andre planer. 

Det var bare å stoppe opp og notere i kalenderen at vi trolig skulle på denne langturen 26. juli. Det er følt at vi ikke hadde en felles ledig helg tidligere på året. Så nå håper vi bare at Hr Yr klarer å få til et ultimat turvær til oss.

Det var bare å nyte utsikten og langt i det fjerne kunne vi skimte Gaustadtoppen.

Stien ble snart til en brei sti som kunne minne om en vei.

Etter 5,6 kilometer kunne vi sette oss i bilen igjen og jammen kom det ikke noen få regndrøpp på frontruta. Takk for turen Hilde, kan jo hende vi får til en ettermiddagstur før juli er over.

Litt Fjelltoppjakten statistikk etter årets 4 første måneder.