Løvetannbarn

 

Både roten og bladene av løvetann virker blodtrykkssenkende. Løvetann er kjent som et mildt styrkemiddel som renser kroppen ved å øke utskillingen av giftstoffer, avfallsstoffer og forurensinger både via leveren og nyrene.

Løvetann kan du plukke fra tidlig mars og hele sommeren. Hele planten er spiselig. Bladene kan minne om ruccuola og egner seg derfor godt i salater. Du kan også bruke stengel, blomsterknopper, blomster og roten.

Løvetann setter vanligvis frø uten befruktning (apomiksis). Dette gjør at tilfeldige endringer i arvestoffet blir ført videre. På denne måten har det oppstått mange småarter som er svært vanskelig å holde fra hverandre. Når løvetann navngis som Taraxacum officinale, kan dette navnet omfatte mange av disse småartene som normalt ikke skilles fra hverandre i urtemedisinen.

Løvetann er flerårige planter som inneholder en hvit, bitter melkesaft. Plantene har en lang og tykk pælerot og mer eller mindre sagtaggete blad i en rosett ved grunnen. Den gule blomsten er en kurv som sitter på toppen av en innhul, bladløs stengel.

 Det vi kaller blomst hos løvetann er ikke én blomst, men mange blomster som sitter samlet i en kurv, og denne blomsterformen er grunnen til at plantefamilien kalles kurvplantefamilien. En enkelt løvetannblomst produserer ca. 200 frø og en plante kan produsere ca. 5000 frø på en sesong. 

Frøene kan overleve i jorda i inntil fem år. Løvetannplantene har røtter som går dypt ned i jorda hvor de henter næring fra de dypere jordlagene og bidrar til å løse opp jorda og gjøre den mer fruktbar.

Løvetann er opprinnelig viltvoksende i Europa og Vest-Asia, men er nå innført i mange andre områder av verden. Ulike småarter av løvetann finnes i Norge utbredt over hele landet og plantene vokser primært på kulturmark, som i enger, plener, veikanter og på brakkmark. Løvetann anses mange steder som et plagsomt ugras. Kommersiell dyrking av løvetann foregår både i USA og Europa, og løvetann til medisinske produkter kommer hovedsakelig fra Øst-Europa.

Drogene er luktløse, men smaker bittert. Det meste av de skarpe og bitre stoffene sitter i hovednerven i bladet, og mye av det skarpe unngås om denne fjernes dersom grønne blad skal brukes. Hele planten samles inn om våren, røtter uten bladskudd graves opp tidlig på våren eller om høsten. 

Frisk rot anses for mer kraftfull enn tørket rot. Løvetanndrogene kommer både fra innsamlinger i naturen og fra dyrking. De landene som eksporterer mest løvetann som medisinplante er Bulgaria, Romania, Ungarn og Polen.

Av løvetann lages et homeopatisk preparat som kalles Taraxacum. Det lages ved at hele planten, inklusive roten, høstes når blomstene er i ferd med å åpne seg, for så å finhakkes og trekkes i alkohol før væsken fortynnes og potenseres.

Løvetann er en plante som nå er utbredt i de fleste tempererte områder av verden. Det antas at løvetann kom til Norge på begynnelsen av 1700-tallet, så planten er ikke særlig gammel i vår hjemlige flora. Løvetann opptrer imidlertid så tallrikt at den på forsommeren kan farge kulturlandskapet gult. Mens de fleste betrakter løvetann som et plagsomt ugras, ser de som har kunnskap om urtemedisin på denne verdifulle planten med ærbødighet.

På samme måte som løvetannen sprenger seg vei gjennom asfalten, sprenger noen barn seg vei igjennom livet.