Lagmannskollen

Planen var et turmål som ikke lå for langt unna, som det kanskje ikke var så vått å gå til og kanskje ingen overivrige elgjegere. Da falt valget på Lagmannskollen i Strømsoddbygda.

Etter mange dager med regn og det er spådd solskinn en dag, da tok jeg meg en feriedag og la ut på tur. Bella var lettere engstelig for å måtte bli hjemme, så hun hoppet inn i bilen før jeg hadde tenkt å dra. Anne skulle være med og hun hadde med seg Zett. Han og Bella hadde aldri sett hverandre tidligere så det ble en liten runde på gårdsplassen før de ble lempet inn bak i bilen min. En liten stopp på Kiwi for turpåfyll, så gikk ferden til Strømsoddbygda.

Vi satset på at vi ikke møtte på noen elgjegere, eller andre turgåere oppover lia, så da kunne hundene løpe løse og få ut litt energi. Vi parkerte på den gamle ridebanen til Furubakken rett i veien.

I tillegg til at det er forholdsvis grei stigning oppover var det fryktelig vått etter alt regnet i det siste. Det rant bekker i begge hjulsporene. 

Fordelen med bratt terreng er at man raskt blir belønnet med utsikt ned til Sognevannet.

Når veien tar slutt er det bare å følge stien. Den var merket med røde sløyfebånd siden sist jeg gikk der. Sist gikk jeg ned denne veien og ikke opp som vi gjorde nå.

Bella og Zett holdt seg stort sett foran, for Bella er ikke særlig flink til å holde avstand om hun går bak. Da kjenner du at hun nærmest går i dine fotspor før du har rukket å gå ut av dem selv.

Så var det bare å finne et koselig sted for å slappe av før vi skulle finne veien ned igjen. Vi skulle lage en runde av dette, så på veien til bilen fulgte vi bare over kollen og gikk baksiden tilbake til parkeringa. 

Det blås endel da vi kom opp, så vi måtte prøve å finne et lunt sted for nista og samtidig kunne nyte utsikten. I det fjerne så vi snøen hadde lagt seg på Norefjell for første gang i høst.

Litt poseringer må jo til når man har nådd turens toppunkt. Zett og Bella poserer villig, men tålmodigheten er ikke så lang på noen av dem. Man må knipse løs mens de har tid.

Det varte helt til vi fant fram nista, da hadde de brått all verden av tid til skikkelig nærkontakt.

Det var egentlig like greit, for det var ikke så breie hylla vi satt på for å søke litt ly for vinden.

Høsten er en flott tid da fjellene blir snødekte på toppen og fargene fremdeles holder seg i lavlandet.

Da nista var spist opp var vi brått ikke så interessante lenger for de firbeinte, kan ikke skjønne det...

Brått kom det fire ravner seilende over toppen, gjorde noen runder før de forsvant igjen. Ravn, Corvus corax, er en art i kråkefamilien. Den er den største kråkefuglen og også den største spurvefuglen i verden. Ravnen er helsvart med metallglans og har lange strupefjær og kraftig nebb. Med en lengde på 65-70 cm, vekt på cirka 1,5 kilo og et vingespenn på opptil 1,3 meter, kan den på avstand forveksles med en rovfugl.

Anne passet klokka for å komme seg tidsnok hjem til både middag og soving før nattevakt. Stien derimot var ikke like synlig som sist jeg gikk her. Da og ble den plutselig borte både titt og ofte, nå var den nærmest fraværende helt ned til bilen. Takk for turen, kanskje vi rekker en til før snøen kommer.