Berøring og omsorg

 

Naturen er brutal sier dem, men jammen er det mye omsorg i naturen også. 

Berøring i psykiatrien er et lite utforsket område. Det er ikke mulig å gi et klart svar på når det er riktig med berøring. Det er svært individuelt hvordan pasienter reagerer, bruk av berøring krever kunnskap, refleksjon og ferdigheter. Berøring har lang tradisjon i sykepleien. Den målrettede berøring har alltid hatt til hensikt å hjelpe eller helbrede pasienten, i tillegg kan berøringen ha trøstende og beroligende effekt. Det viser seg at når mennesket opplever positiv berøring aktiveres berøringsreseptorer og utsondringen av oxytocin fra hypofysen blir stimulert. Økt utsondring av oxytocin er en del av forklaringen på følelsen av velbefinnende som mange mennesker opplever i forbindelse med berøring.

Noen synes det er unaturlig å ta på andre, mens andre synes det er naturlig å klappe og gi en klem. Fra tidenes begynnelse har fysisk berøring spilt en sentral rolle som et instrument for helbredelse og som et medium for omsorg og medfølelse. Berøring var magisk og hadde en viktig rolle i primitiv medisin og stamme— og religiøse seremonier, og dens kraft representerte gudene. Berøring er synonymt med å røre ved, komme nær, angå. Berøring er en toveis erfaring. Det en person berører, blir han også berørt av.

En klem er viktig for kropp og sinn. Det man vet er at kroppen produserer oxytocin ved berøring. Det er et hormon som gir en god følelse av tilhørighet, glede, kjærlighet eller hva som er naturlig i situasjonen. Følelser sitter i det såkalte limbiske systemet i hjernen som påvirker både det kroppslige og det kognitive slik at den gode følelsen virker i hele personen. Et menneske som sjelden eller aldri opplever fysisk kontakt vil da gå glipp av denne gode følelsen som andre har tilgang på.

For et spedbarn kan kroppskontakt eller mangel på det faktisk være et spørsmål om liv eller død. Voksne mennesker kan leve uten, men det er neppe tvil om at det er sunnere å ha fysisk nærhet til andre mennesker enn sjelden eller aldri å ha det. Når vi er barn er kjærtegn fra våre omsorgspersoner av avgjørende betydning for at vi skal kjenne oss sett, verdsatt og elsket, og i sin tur for vår utvikling både fysisk, mentalt og følelsesmessig.

I "gamledager" kunne jeg bedt deg gi en klem til en ny person hver dag den kommende uka, men i disse tider så blir fysisk berøring frarådet. Hva kommer dette til å gjøre med oss som mennesker over lang tid?