Grøftekanter

 

I fare for å gjenta meg selv, men mai måned har vært full av aktivitet. Tror ikke det har vært en eneste nedtur i mai. Bortsett fra en ødelagt felg på bilen etter et ublidt møte med en fortauskant. Men litt utur kan ikke ødelegge en helt fantastisk måned. 

Så mange opplevelser og turer som gir minner for lange tider framover, og takket være bloggen så kan jeg minnes mange år framover, jeg kan dele gleden med deg som leser og vi kan nyte øyeblikkene som perler på en snor.

Det er nesten så jeg gleder meg til årskavalkaden som kommer nyttårsaften allerede, og ennå er vi ikke halvveis i året ennå. Denne haren sitter på samme jordet og spiser hver morgen når jeg drar på jobb. Så da måtte jeg ta med fotoapparatet og knipse noen bilder en dag. 

Det er slett ikke bare jeg som synes vinteren henger lenge i. Haren har også mye hvitt på seg til å kunne trekke inn i sommerkåpa.

Den bøyer seg ned og napper gras som den sitter på to for å spise det opp.

Jeg venter hver morgen på at jeg kanskje kan få øye på noen hareunger også. Det så jeg i fjor sommer. Kanskje dette rett og slett er pappa'n?

Hvitveisen er ikke klar for å slippe taket ennå. Det er fine blomster så de pynter virkelig opp i en ellers grå grøftekant.

Grøftekanter er ikke så grå lenger egentlig. Bladene har kommet på trærne og heggen blomstrer.

Elva er fremdeles rimelig stor av smeltevann. Det er ikke ofte jeg tar bilde nedover elva, som regel er det fossen som får æren til å være motiv.

Liljekonvallen er kommet, og da er det praktisk talt sommer her. Mange knupper ennå, så jeg må nok gi den noen dager til før det blir et nydelig teppe av den.

Det stod en liten løvetann så freidig og tilfreds på landeveiens grøftekant i sølevann til knes. Et bustehue lyste gult: Å nei, hvor jeg er fin! Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin. I grøfta gikk en liten pjokk, som pjokker ofte går, i våt og skitten kjeledress, med gult og bustet hår. Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand og nappet opp med rot og topp sin første løvetann. På vegen kom det mange barn, de kvidret lyst og lett imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett. Og pjokken ropte: «Se på meg, hva jeg har funnet her!»

Men barna bare lo og sa: «Så pjuskete den er!» «Å, nei så menn,» sa pjokken, «jeg skal ta den med til mor, så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor.» «Det si'r hun for å trøste deg,» sa de som stod omkring, «for du er bare fire år og skjønner ingenting.» Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset lite grann, og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann. Han åpnet døra seint og tungt, og plutselig sa mor: «Å, gid så fin en blomst du har - å, nei hvor du er stor!» «Du si'r det for å trøste, du,» sa pjokken likegla'. «Å langt ifra,» sa mor og lo. «Jeg mente det jeg sa. Det aller største mor vet om, er nemlig guttemann som kommer hjem og har med seg sin første løvetann.»