Gruvetur med hallinger del 1

 

Hallingene dukket opp til avtalt tid. Jentene var i bånd for ankomstens del. Disse tre smågutta ville kanskje ikke sette pris på å bli overfalt når de kom ut av bilen. Jentene var veldig klare for å på tur med Inger Synøve igjen. 

Tassen er vel like imponert som meg over hvordan det har blitt seende ut når lastbæreren har kjørt der vi pleier å gå tur.

Vi la i vei med godt mot og dagen var ennå ung. Vi gikk hjemmefra ved 11-tiden og det viste seg at vi ikke rakk hjem før det ble mørkt gitt.

Det viste seg at det ikke bare var i starten av turen som de hadde kjørt lastbærer... 1/3 del av turen bar litt preg av det, men veien opp på Holleia var pukket opp, så den var blitt riktig så bra siden sist jeg var oppover der.

Noen hadde satt opp kamera der i håp om å få noe annet på minnekortet enn to lekre ryper kan jeg tenke meg.

Vi hadde ikke gått veldig langt før vi skjønte at det kom til å bli en tur med nok av hjortelusfluer. Jeg mistet tellinga på hvor mange jeg plukket av meg, og jeg tror jeg plukket av Inger Synøve 4-5 stykker også. 

Etter tre kilometer stigning så var vi på toppen av Holleia og kunne nyte at det flatet ut innover i Langedalen trodde vi.

Vi tok snarturen ovom Gulstøversetera for Inger Synøve driver med litt geocaching ennå. Jeg har jo noen utlegg på Holleia og når vi er rett i nærheten så kunne vi jo svinge innom. Her hadde lastbæreren kjørt sund hele veien og vi spanklulerte på kanten av gjørma til hun kunne logge dagens første funn. Det ble med tre funn på henne, kun denne som var min.

Vi slo oss ned på Gulstøversetera for en kopp med kakao i solsteiken. Veldig varm dag og vi gikk kun i collegegenser hele turen. Jeg hadde med ullgenser, men den trengte jeg ikke. Her var det hogget så mye at det ble utsikt til og med.

Det var helt tydelig hvem som hadde best lukt fra nistepakka. Det var ikke meg.

Dette må være dagens blinkskudd tror jeg. 

Vanket ikke godbit av dette heller gitt...

Når vi var ferdige med pausa måtte hun se om hun fant cachen jeg hadde lagt ut for mange år siden. 

Hailey passet på at loggen ble signert riktig.

Da var det bare å brøyte seg vei gjennom all kvisten så vi kom oss tilbake på veien igjen.

Alt skulle ikke være like enkelt.

Gutta fant noen beinrester de bar med seg og gnagde litt på, men etterhvert ble de lei av å bære de med seg. De gjemte dem, de visste jo ikke at vi ikke skulle gå her på veien tilbake igjen.

Det ble mye bading på hundene i løpet av turen.

Veistandarden holdt seg et stykke til.

Det er mange falleferdige rønner langs veien innover Langedal. Men ikke alle var pyntet til Halloween, som denne.

Viktig med både utsjekking av alle muligheter og dokumentasjon av tilstander når vi er på tur, vi er ganske like sånn.

Langt om lenge hadde de ikke hogget mer trær, da ble det riktig så greit å gå igjen.

Her slutter veien og det er kun en sti videre til vi kommer inn på veien fra Ask og Tyristrandsiden.

Lenge siden dette var nytt. Nei det var ikke oss som tråkket hull i trammen.

Litt lenger inn hadde det vært mer påpasselige med vedlikeholdet. Stien var ganske våt og med både mose og store steiner til tider så var det ikke så godt å si hvor du skulle tråkke. Vi hadde jo kommet oss rimelig greit gjennom all klina, så da var vi vel ikke så nøye med å se på bakken hele tiden når vi gikk. Plutselig kjente jeg at det ene beinet forsvant ned i mosen som var rimelig våt. Jeg fikk nappet til med beinet, men kom litt i ubalanse når jeg hevlet meg. Neste steg hadde jeg vel ikke helt funnet balansen og når jeg satte ned beinet litt lenger fram bare forsvant det ned i bakken. Kjentes ut som en bitte liten lokal myr som bare saug beinet til seg. Jeg flatet ut inntil en granlegg og fikk stoppet da beinet var borte til midt på leggen. Kjente skoen fylle seg med iskaldt vann og det var bare å konstatere at resten av turen kom til å bli våt.

Inger Synøve lurte på om vi skulle snu så jeg ikke fikk gnagsår. Neida, det var ikke så langt til første gruva og jeg hadde ullsokker så jeg regnet med at det ikke ble gnagsår eller at jeg ble kald. Det kjentes litt godt å komme ned på bilveien med tørrere forhold uten sleipe røtter og glatte steiner med vann i mellom.

Nede ved Langdalstjern ble det en liten fotoshoot. Vi hadde egentlig tenkt å ta en stopp i vannkanten, men fant ut at vi skulle heller stoppe ved gruva. Kanskje det ikke var så stor sjanse for å få på oss mengder med hjortelus. Virket som de trivdes i skauen. Jeg har aldri vært i skauen tidligere som jeg har fått på meg så mange hjortelus ganske javnt gjennom hele turen som denne dagen. I løpet av kvelden hadde jeg plukket flere av både meg og hundene. Heslige krek som du kjenner krabber lenge etter at du har fjernet dem.

Holleia har mange stemningsfylte steder å skilte med. Vi ble enige om å dra på flere hengekøyeturer til sommeren, vi følte at den sesongen var over for i år.

Klok av skade gikk Tølle, Tassen og Findus litt lenger bort for å drikke, enn der Bella og Hailey badet. Ja for er det vann så må det jo bades. 

Motsol er ikke de optimale fotoforholdene.

Det skremte oss ikke fra å prøve på et aldri så lite gruppebilde.

Tassen, Findus, Bella, Tølle og Hailey ved Langedalstjern.

Det var slutten på del 1, del 2 og del 3.