Tåketur i skauen

 

Jeg var innom Kenneth når jeg kom igjen fra tur på Sokna på mandagskvelden. Det var så vått bak i bilen min ved bakluka og Kenneth skulle hjelpe meg med å se hvor det egentlig kom fra. Jeg kjørte hjem og lempet inn Bella før jeg kjørte ned igjen til han. Da jeg kom inn i gangen med turjakke og sko så trodde Pink at jeg skulle hente henne for tur. 

Det endte med at hun ble med ut og satt bak i bilen når bakluka var åpen og Kenneth sjekket dekslet. Konklusjonen ble vel at det trolig var mye kondens etter mange turer med våte hunder. Pink var skikkelig slukøret når hun måtte gå ut igjen uten tur. Så jeg lovet henne at jeg skulle stikke innom etter jobb og plukke henne med meg på tirsdag.

Hun satt parat ved døra før jeg fikk gått ut av bilen. Kjempe klar for tur to sekunder etter skjønnhetssøvnen var tilbakelagt i stolen hennes. At jeg skulle stå å sludre litt med Ingrid var ikke særlig aktuelt. Det er gøy å stikke nesa inn av døra til slik velkomst da.

Pink satt i bilen til jeg hadde tatt inn mine fra hundegården og gitt dem mat, lagt i ovnen og glemt å skifte sko etter jobb. Joggesko var ikke optimalt skotøy nei.

Jeg nappet med meg ei jakke, for jeg hadde jo bært inn litt ved før jeg gikk ut igjen. Kjekt med lomme til dørnøkkelen når en er på tur. Pink spant ut og vi satte kurs opp i havna. Hun har godt av å løpe løs for å få ut litt energi.

Tåka holdt seg like i nærheten, men regnet holdt seg borte til å begynne med. Jeg kan vel røpe såpass at det kom ei skikkelig skur før vi var nede igjen. Det hadde regnet tidligere på dagen også, så buskene var ikke tørre fra før heller. Vi var våte fra topp til tå før vi var nede fra skauen igjen. Vi rakk det akkurat før mørket kom snikende for fult, men innen jeg var oppe hos meg igjen så var det mørkt.

Pink var litt skeptisk når jeg hoppet over bekken. Først var det litt kline og forsere så masse vann. Det virket som de var helt ferdige med å hogge tømmer i det minste. Noen kuldegrader nå så blir det framkommelig igjen.

Når det begynner å mørkne så blir det ikke så mye lys til fotografering, så da blir det litt makrofotografering.

Vi plukket ikke med oss noen sopper hjem denne dagen.

Om noen år er stubben borte.

Pink har ikke veldig mye ro i rumpa når vi er på skautur, men var ikke helt spinnvill når vi hadde gått en kilometer eller så.

 Skal vi gå, kan vi gå... Nå? Nå?

Jeg koser meg i skauen, med alle de små detaljene som dukker opp med de forskjellige årstidene og værskiftene.

Det er tydelig at Pink har vært med meg på tur mange ganger, hun har lært seg poseringer. 

Når man går i skauen trenger man ikke gå fort, poenget er jo at Pink skal kunne løpe mest mulig på kryss og tvers for å få ut litt energi før hun skal returneres til Kenneth og Ingrid. 

Tror ikke det er ei eneste hump i terrenget som ikke er fylt med vann.

Etter snaue to timer leverte jeg en sølete, drit våt overlykkelig border collie på trappa. Tipset om håndkle og takket for lånet. Pink så mer eller mindre ut som et druknet eksemplar. Hun fikk visst en dusj når hun kom inn og sovnet ved ovnen resten av kvelden.