Dyrskard til Turufjell del 1

 

Når du kjører hjemmefra i tåkehav og etterhvert som vi kommer oppover i lia så løser tåka seg opp og sola skinner fra blå himmel. Det er da du veit at du kommer til å få en knallfin tur i fjellet med Inger Synnøve. Jeg møtte henne på bensinstasjonen på Gulsvik klokka 11 søndag morgen. 

Vi fulgte en hyttevei det første stykket og tittet etter turskilt til Dyrskard. Vi hadde tenkt oss en runde på Turufjell, men kjørte opp samme veien til Skardsvarden for å komme opp på baksiden. Det er mye greiere på tur der det ikke er så mye folk, da kan hundene få en flott tur også. 

Når vi snur oss etter en liten stund og vurderer om tåka kommet til å ta oss igjen, eller om vi rett og slett kom til å få en knallfin dag uten tåke. Tåke i fjellet er ikke noe å stå etter, den blir veldig tjukk og tett og kommer stort sett veldig fort om den kommer. Sørbølfjellet bader i nysnø og solskinn, det gjør det forhåpentligvis på Turufjell også.

Så langt var vi i allefall på riktig vei etter planen. Det er Inger Synøve som er hovedplanleggeren. En ekte halling som har bodd både på Gulsvik og Flå, så når vi er på turer i Hallingdal i terreng som hun ikke har gått tidligere, eller så lenge siden som en mannsalder. Jeg fryder meg hver gang jeg får være med.

Skiltet pekte innover myra og vi kunne vel nesten tatt svømmeknappen. Vi var klar over at det trolig var vått etter alt regnet, men så vått da! Men vi hadde da tette støvler ennå.

Vel forsert svømmebasseng så var det fastere grunn under føttene og et dryss av snø på bakken. 

Snødekket gjorde at stien ikke var like tydelig å se alle steder, men Inger Synøve er jo en kløpper til å se stier, i motsetning til meg. Jeg er en kløpper til å overse stier og merker. Merkelig saker da jeg ellers er ganske flink til å legge merke til detaljer.

Det ble forholdsvis bratt rimelig raskt. Stien var litt småglatt til tider med våte røtter og steiner med nesten islag.

Bella og Hailey var fremdeles på badestadiet, så lundegutta bare sto langt inn på land og håpet at de ikke ble sprutet på når de ristet seg.

Jeg skal røpe såpass at det ble ikke det siste badet hennes iløpet av turen. Det var såpass mye vann i bekken at vi ikke hadde så lyst til å forsere den, og siden det gikk en alternativ sti til venstre langs med bekken oppover bestemte vi oss for den. Planen var å gå opp på Turufjell derfra og gå over fjellet og komme ned den stien som gikk over bekken. Om vi ble våte var det jo ikke så langt til bilen og vi hadde hatt en flott tur i sola.

Bratt ja, det var vel bare fornavnet. Så vi ble glade da stien vi fulgte svingte til venstre litt lenger opp. Vi var nok ei uke eller to for seint ute for dette sti valget er jeg redd.

Vi kastet et blikk over skuldra når vi sklei oss oppover i skyggen. Men Sørbølfjellet har vi vært på flere ganger tidligere, dok ikke samtidig, men vi har nå liksom en sånn ting med at vi skal ha turer der vi ikke er så veldig kjente noen av oss. Eller perler som vi er godt kjent en av oss.

En kjapp sjekk på kartet om dette fortsatt var et greit sti valg. Det virket sånn, så vi fortsatte videre oppover.

Endelig kom vi oss opp i sola og vi begynte å se oss om etter et egnet sted for å nyte en kakaokopp.

Det ble varmere i sola, men vi var ganske svette etter den lange oppoverbakken. Litt rart det der, vi går hardt ut som regel og må kle av oss litt etter litt oppover bakkene. Jeg hadde ikke så mye klær på meg, så jeg åpnet bare genseren litt i halsen, men beholdt ullgenseren. Vår og høst skal man vel være litt forsiktig med å kle av seg for mye.

Vi måtte se oss godt for når vi gikk, for det var nesten som å hoppe fra tue til tue for ikke å bli våte.

Slike steder gjør en litt bratt bakke opp i skyggen verdt strevet.

Tassen er lettere skeptisk til vann. Skjønner han godt jeg, det er ikke akkurat badetemperatur nå.

Man kan vel knapt finne et bedre sted å nyte litt av nista en sånn solfylt dag uten et vindpust i fjellet. Jeg kjente jeg var varm i kinna når jeg var ferdigdusjet til kvelds hjemme.

Findus og Hailey ballanserte ikke fult så mye på kanten som det ser ut på bildet, men det var ikke direkte flatt på baksiden heller.

Det virket som hundene syntes det var gøy med denne kanten, for de var fram og tilbake mange ganger iløpet av matpausa.

Tølle som er prosjekthund og Tassen som var 10 år på søndag.

Trivelige gutter å være på tur med, like interessert i nistepakka som blir pakket ut av sekken som andre. Jeg har nok skjemt de bort litt, for jeg har hatt litt hundegodis i sekken hver gang de har vært med på tur. Så nå stiller alle opp når jeg åpner sekken.

Prøvde oss på et gruppebilde, men det var ikke vellykket i første omgang. 

Gjengen på tur, så nå er genseren som Merethe har strikket til meg blitt testet på fjelltur også. 

Vi ble sittende å følge med på tåka som rullet innover langs Skardselvi

Findus

Hundene hviler ikke første matpausa. Nei da skal det leikes.

Det er godt å være på tur når alle hundene går så godt sammen om det er mat eller ei inærheten, om det er kos eller ei, om vi må forsere bratte bakker eller dype bekker.

Vi var utrolig heldige med været, i og med at Hr Yr egentlig hadde lovet regn hele helga. Men brått ble det lovet en glimt av sol i Hallingdal.

Mens vi hadde pause snakket vi om ruta videre. Der vi hadde tenkt å komme oss opp på selve Turufjell var det fryktelig glatt så det ut til. Det vesle området med fjell på flata av den lille kula vi satt på var ganske polert av is. Vi vurderte flere områder vi kunne kanskje komme oss opp på, men de var alle bratte og sannsynlig veldig glatte. 

Så med en svak plan A, så var det ikke noen annen plan B enn å returnere ned den bratte stien og prøve å finne et sted å forsere den breie bekken lenger ned i Dyrskard.

En siste beundring av tåkehavet under oss før vi snudde rundt for å finne stien ned  igjen. Ingen skam å snu for å finne et bedre utgangspunkt.

Ja også så klart, et siste bad. Det var jo ikke sikkert det var mulighet for flere bad, ikke sant?

Vi gikk helt bort for å se, men ble vel bare mer sikker på at det var lite lurt å prøve seg oppover her.

På veien tilbake var det ikke mindre glatt eller bratt...

Vi klarte oss bra uten å bli våte i rumpa eller slå oss da vi forserte den breie bekken litt lenger opp. Vi måtte jo sjekke ut den stien vi skulle valgt i første omgang. Den var tydelig der den snirklet seg mellom buskene så da må man jo liksom bare gå til den toppen også. Det var jo ennå tidlig på dagen og vi hadde mer niste og varmt vann igjen...