Til Igletjern over Snaukollen

 

Jeg tok bilen inn til Fonkebakken, for jeg tenkte at jeg ikke skulle bli utslitt før jeg kom til sola. Jeg hadde vel ikke rukket dit på nyttårsaften heller om jeg skulle gått hjemmefra. Jeg kom litt seint igang og da blir sola fort borte på ettermiddagen.

Det var ikke mange kuldegradene, men i sola var det 0 omtrent.

Da lastbærersporene tok av fra veien og gikk mot toppen av Snaukollen, ja da var det bare å ta den veien. De var forholdsvis flat og ikke minst tæla så jeg var ikke potensielt særlig utsatt for å vri kneet om jeg gikk litt forsiktig. Da er ikke oppoverbakker noe problem.

Hundene nyter tiden uten bånd, det er ikke mer enn 3 måneder så er det båndtvang igjen.

Bella venter på at jeg skal komme meg oppover.

Men hjulsporene ble etterhvert fylte med is når det ble brattere i terrenget.

Når man kommer litt opp i skråningen kan jeg så si se hjem.

Til og med Norefjell kan man spotte i det fjerne,

Men vi er langt fra toppen av Snaukollen, så da er det bare å finne den beste traseen videre. Mitt mål var å unngå kvister og is, så da var det ikke veldig mange valgene igjen.

Hailey så ut til å stortrives på denne runden. Greit med en god luftetur før kveldens rakettfest.

De siste meterne var ganske bratte, men det er bare å ta tiden til hjelp og krabbe seg opp.

Med høydemetrene så kommer også utsikten.

Skodda ligger over Soknedalen.

Vi kom på toppen og kunne se oss om for å se på utsikten. Jeg har gått opp på Snaukollen en gang tidligere for 4 år siden.

* *

Så når man er der på toppen må man nyte utsikten, helt ut til Heradsbygda, Holleia, opp til Sokna og Norefjell og tilbake til Rishuet.

Det ble en god del stemningsbilder denne siste dagen i 2025.

Jeg skjønte ikke hva jentene plutselig ble så veldig fokusert på, men etterhvert fikk jeg se en godronsetter som svinset på kanten av gruppa.

Varga bare fulgte med, men Bella var litt mer nysgjerrig.

Vi kom inn på den blåmerkede løypa som går inn til Ellingseterkoia. Der har jeg heller ikke vært, men da skal jeg gå opp via Flismoen og opp til Rishue.

Merkinga videre var grei å følge. Vi møtte en annen som også var på tur, så det ble nyttårsønske og litt småprat før vi gikk videre.

Stien forsvant nedover lia

Nede der skiløypa pleier å gå ved mastene ved Igletjern var det mye vann som hadde rent og frosset til tjukk is.

Det var ikke så enkelt å se hvor det var best å ta seg fram.

Det tok sin tid, men jeg kom fram uten for mye styr og ikke minst sklei jeg ikke.

Vi rakk ned til Igletjern før sola ble borte.

Det var mye rim i lyngen der som glitret i sola.

En liten lineup i ettermiddagssola i kanten av Igletjern

God stemning på årets siste dag. 

Varga holdt seg i kanten på tjernet

Vi fulgte veien tilbake til bilen, for på kvelden skulle Kenneth, Ingrid, Sofie og pappa komme på middag.

Måtte det nye åre fortsette som det gamle sluttet.