Hansespranget - Vassfaret

Brått som trollet ut av en eske, så dukket bølgbelkktaket opp mellom buskene. Vi hadde kommet fram til Hansespranget. Det var vel kanskje navnet som fenget meg til å begynne med, så leste jeg om hva som hadde skjedd der. Og jeg bestemte meg for å sjekke det ut en dag. Da det ble bestemt at vi skulle til Vassfaret i år også, så fant jeg ei rute som vi kunne gå for å stikke innom her på veien videre.

Tove og Inger Synøve hadde vært her tidligere, men jammen fristet det meg også å ta meg en tur til dette stedet. Tove og Inger Synøve har vært her flere ganger fant jeg ut når jeg sjekket nettet for å få noen turtips i Vassfaret. Jeg og Wenche Lill gikk for latmannsvarianten, en bil i hver ende og gå fra toppen og ned. I tidenes morgen, da Vårherre skapte Valdres og Hallingdal, måtte han hatt en forutanelse om at folkene i disse mektige dalførene ville ligge mye i strid med hverandre. Derfor laget han et ingenmannsland imellom. Det fikk med tid og stunder navnet Hedalen, og selv om det administrativt havnet i Valdres, ble det et område med dialekt, treskurd og felelåter som var noe for seg selv. Hedølingen og Hedals-kulturen fikk sine særpreg, sikkert fordi menneskene i dette området var mer knyttet til skogen enn den typiske jordbruksbefolkningen oppover i nabodalene var det. Og når valdresser og hallingdøler møttes til Olsokstevne på fjellet med brennevin, knivstikking og svir, holdt hedølene seg i bakgrunnen, tente krokpipene og snakket om jakt.

Få setrer ligger vel vakrere til enn Hansesprang i Vassfaret. Høgt oppe på toppen av dalsida ligger den, med vidt utsyn over Aurdalsfjorden og Nevlingen, og i vest reiser Hallingfjella seg. Ensom er denne setra, – eneste grannen er Hangen, som klorer seg fast i brattlendet lenger ut. Nå er det lenge siden budeiene stod og rørte i ystegrytene og bølingene beitte i fjellkraket oppover mot Storausttjenn. På Hansesprang har dagens eier, Agnar Bragerhaug, bygd hytte, og skogen vokser til på alle kanter. Men fortsatt er utsikta storslått. Det som det her skal berettes om, hendte de siste dagene i august i 1943. Da var seterlivet ennå i full blomst, og budeilokk og bjølleklemt hørte med til sommerlydene, også i Vassfartraktene. Hans Bragerhaug eide Hansesprangsetra, og søstera Anna var budeie, noe hun hadde vært i flere år. Anna var kjent for å være særdeles flink med dyr. Hun hadde også egne kyr med på setra, kyr som hun høstet heder og premier for på fesjå rundt omkring. For folk uten egne setrer, var det derfor gjevt å få med sine dyr på Hansesprang hos henne om sommeren. Da var eierne sikret samvittighetsfullt og godt stell.

Denne sommeren i 1943 hadde Anna en svær aksjeukse med seg på setra. Familien hennes likte det dårlig, men Anna sjøl hadde ingen betenkeligheter. Hun hadde hatt den med året før også, og den var snill som et lam, mente hun. Dessuten var hun vant til å hanskes med slike sværinger fra arbeidet sitt som budeie på Toten. Så ble det slik…

En dag sist i august trasket Hans Bragerhaug og sønnen Harald innover Vassfaret langs Aurdalsfjorden. Harald var fjorten år. De skulle hente setermat og dessuten avtale med Anna når de skulle flytte heim til bygda igjen. De strevde seg oppover den hengebratte lia og nådde setervollen på Hansesprang utpå eftassida. Bølingen gikk nederst på vollen og beitte. På setertrøa var det ingen å se. Heller ikke inne i bua. De undret seg. Hvor var Anna?

Da oppdaget de at ystegryta stod der, full av mjølk, men den var kald og nedsota. Vekkeklokka hadde stanset. Da begynte de å ane at noe helt galt hadde hendt, og at det måtte være ei stund siden. Det var så helt ulikt Anna å gå fra arbeidet på denne måten! Farens første tanke var at det kunne ha vært illgjerningsmenn på ferde. Det var titt og ofte fremmede turister innom setra for å kjøpe mjølk og rømme. Eller kanskje kunne hun ha rast nedi Juvbekken? De begynte å leite rundt setra. De hoiet og ropte mens de gikk bortover for å se nedi det djupe gjelet der bekken går. Nei, ingenting å verken å høre eller se! De kleiv opp på fjøstaket for å få bedre utsikt, mens de stadig ropte på Anna. Ikke noe svar…

Nå gikk det virkelig opp for dem at noe alvorlig måtte være hendt. De måtte ha hjelp så fort som mulig! Harald fikk beskjed om å springe ned til Aurdalen for å få tak i folk. Kanskje var det noen på Ellingbu, der de hadde telefonkontakt med bygda? Harald satte av gårde i fullt firsprang, mens det heile tida gnog i han: Hva har tante Anna vært ute for? Han var innom på Hangen, men der hadde ingen sett nabobudeia på flere dager. Budeiene på Hangen ble urolige og gikk bortover mot Hansesprang for å leite de også, men hørte uksebrøl og torde ikke annet enn å snu. Da Harald etter en lang springmarsj kom heseblesende til Ellingbu, var døra låst…

I mellomtida var Hans Bragerhaug igjen på setra. Stadig på utkikk etter søstera, men forgjeves. Han stod ute på trøa da det skjedde: Han hørte et rått brøl og der kom aksjeuksen i fullt raseri mot han. En noen hundre kilos koloss fylt av avsindig villskap! Hans sprang som han aldri hadde gjort før, mot skigarden. I siste øyeblikk fikk han hivd seg over, før horna braste mot gjerdet, som heldigvis var av det solide slaget! Inn i bua bar det med Hans, men han rakk å nappe med seg ei øks og en staur. Han stengte grundig igjen døra, mens brølene fra uksen slo mot buveggene. Nå skjønte han hvilken skjebne Anna hadde fått!

Det ble ei uhyggelig natt for Hans Bragerhaug denne gangen. Bevæpnet med øksa og en kniv bundet fast til stauren, kraup han opp i overkøya, livredd for at uksen skulle komme seg inn i bua. Og prøvde gjorde den også. Hans så døra bøye seg innover i det uksen tok springfart mot den. Døra holdt…

 

Om Hans hadde det uhyggelig, var det ikke stort likere for fjortenåringen Harald. Det begynte å mørkne så smått og ennå hadde han ikke sett folk. Da møtte han to karer på Aurdalssetrene og de kunne fortelle at det var telefon på Melgardshytta. De forklarte Harald hvor stien gikk hen og at han måtte ringe med ei bjølle ved elvekanten, slik at de fikk rodd han over. Heldigvis greidde gutten å finne fram og fikk ringt til bygds om at noe var hendt på Hansesprang og at de måtte ha hjelp så fort som mulig. Etter telefonsamtalen hadde Harald bare en ting i hodet, og det var å komme seg opp til faren og Hansesprang igjen. Men det begynte å bli dugelig mørkt og han tråkket ned i myrhøl, snublet og datt! Ikke følte han seg trygg i mørket heller!

Noen år før hadde en bjønn blitt skutt under Aurdalsseterberga, og lemmen den ble fraktet på, stod ennå i vegkanten. Harald følte skrekken for bjønn ekstra sterkt forbi denne båra. Framme ved Aurdalsfjorden fikk han se det var folk i Damhytta og han banket på der. Det var en ukjent kar i hytta, men etter å ha hørt beretningen til den fortvila gutten, ga han ikke Harald lov til å fortsette den lange vegen tilbake til setra igjen i mørket. Så overnattet han der. Det hører med til historia at denne fremmedkaren var nazist og en slik mann var det ikke bra å ha i Vassfaret i 1943. Samme kvelden hadde heimefrontkara planlagt at karen skulle tas til fange, men da det ble oppdaget at en smågutt var i hytta, ble det ikke noe av aksjonen.

I Hedalen hadde gjetordet om at Anna var borte, gått fra hus til hus i løpet av natta og folk samlet seg og drog innover da det begynte å lysne. Om morgenen kom det karer i flokk og følge roende over fjorden mot Bjørke, for å være med på leitinga. Da de kom opp på Hansesprang, behøvde de ikke vente lenge før de begynte å ane hva som var hendt. På et småkrøtterhus fant de hårdotter på laftet. Antakelig hadde hun prøvd å klatre opp på taket for å berge seg unna det rasende dyret… På skigarden hang det sundrevne klesfiller og nederst i vollen så de at noe hadde blitt presset gjennom gjerdet og borti skogen. I et skogsnar hadde ulykkelige Anna Bragerhaug endt livet sitt under uksehorna. Ille tilredt…

De fikk aldri noe klarhet i hvor lenge hun hadde ligget der eller hvor lenge kampen hadde stått på. Det fantes jo ingen som hadde sett eller hørt noe på denne enslige setra, men det ble gjettet på at hun hadde vært død to-tre dager.

For å få Anna fraktet til bygds, ble hun lagt på en lem og båret ned den steinete setervegen til Aurdalen, der hest og kjerre kunne overta. Heile bygda var lamslått over det meningsløse som var hendt og det ble knapt snakket om annet i lange tider.

Begravelsesdagen, da Annas kiste stod i en barsal heime, slik skikken var, møtte en mengde mennesker opp.I årevis preget tragedien de nærmeste. Ikke minst ungene i Brakahaugen, som nesten daglig hadde vært innom snille tante Anna. Ennå blir den uhyggelige historien fortalt med grøss og på funnstedet ved Hansesprang vises ennå bok- stavene AB og et kors, skåret inn i en furulegg. Men hvorfor forandret uksen så fullstendig gemytt i løpet av sommeren? I ettertid kom det for en dag at noen turister på Fjellhytta, som lå i beitetraktene for Hansesprangbølingen, hadde moret seg med å kaste stein på det svære dyret. De hadde også hengt opp sekker med sand som de ertet han opp til å stange i. Det ble en skjebnesvanger feriefornøyelse. Mange mener at seterlivet var noe romantisk og idyllisk. Men det spørs om det ikke var like mye hardt arbeid og slit som idyll! Og mer bekymringer og angst enn romantikk. Anna Bragerhaug ble bare 40 år…