Kulturstien på Grindvoll

På mandag hadde jeg egen guidet tur rundt kulturstien på Grindvoll. Jeg ble invitert av Siri og Elsa på tur i ukjent terreng. Jeg kom over denne stien på nettet i vinter, så en var ikke helt ukjent for meg, men jeg hadde ikke satt noe mer mål for gjennomførelse ennå.

Jeg og Siri har jobbet sammen endel år, nå er hun for det meste på kontoret på Skøyen og jeg på Hensmoen. Men vi har mye kontakt på mail og telefon iløpet av arbeidsuka.

Siri tegner og fortalte etterhvert som vi passerte informasjonsskiltene. Jeg er ikke helt overbevist om at runden hadde gått like glatt om jeg hadde begitt meg ut helt på egenhånd. Erfaringsmessig så er jeg ikke så flink til å holde stien, så jeg kunne fort fått en runde som var dobbelt så lang.

Siden det var Siri som var lokalkjent og Elas som likte å lede ann så gikk de først.

Mange flotte krakker langs vannet vi passerte. Vi var innom mange vann på den runden som Kulturtien er.

Et lite båtnaust

Vi startet begge turen med lange armer, men det var ikke mange meterne vi hadde gått før vi måtte kle av oss. Siri hadde forberedt turen med sekk og det hele. Det var mer enn jeg hadde. Med 15 grader på termometeret i bilen hadde jeg ikke forventet så varm tur. Optimisten meg hadde til og med satt igjen drikket mitt i bilen. Ja man drar ikke med seg for mye på tur. 

Grindvoll er et sted du bare kjører forbi på hovedveien og ser skiltet som sier at du har passert liksom. Ikke hadde jeg trodd at det var så stort område med så mye vann og gårdsbruk på rekke og rad. Et skikkelig idyllisk sted.

Det ble mange badestopp på turen

Om du lurte, nei jeg og Siri testet ikke badevannet.

Turen gikk på alt fra oljegrus til planker over myrterreng, så det var variert tur.

Elsa tok besøket av to ukjente hunder på strak labb og la i vei som dette var helt dagligdags med stort besøk.

Jeg koset meg på tur og skravla gikk jevnt og trutt med alt fra "kultur" til jobb og alt som er imellom.

Kulturdelen skal ikke jeg begi meg inn på å gjenta, for så god husk har jeg ikke.

Søndag 1. september 2019 åpnet ordfører Harald Tyrdal offisielt kulturstien på Grindvoll. Dette er en merket en kultursti som beveger seg gjennom det historiske kulturlandskapet rundt Grindvoll. Ruta er blåmerket av DNT, og godt skiltet. Start turen ved Westernsletta, et fint utgangspunkt for den blåmerka stien. Langs løypa vil du finne oppslag med ulik informasjon om alt fra geologiske forhold til lokale skihoppere - noe for enhver smak med andre ord. Det er Grindvoll vel som står bak merkingen og tilretteleggingen. Natur- og kulturstien går på sti, veg og gutu, og er ikke godt egnet for sykling. Langs løypa er det satt opp 25 tavler med ulike tema: Grindvolls geologiske historie, naturtyper, dyre- og planteliv, idretts- og skolehistorie og historien bak stedene du passerer, er noe av det du lese om på din vei rundt. Gravfeltet og Stolen er tegnet inn. Kunstverket fra 2021 er ikke tegnet inn, men ligger like vest for Høltjernet.

 Kulturstien er absolutt verdt et besøk om du vil gå en mil i variert natur og terreng. Mange krakker å sette seg på om du vil nyte nistepakke eller bare kose deg.

Stien  skrådde inn i Grindvoll sentrum

Før vi fulgte en grusvei videre

Stien krysset mange små og store bekker mellom vannene, så om det var ganske varmt etter hvert så var det ikke synd på hundene.

Det var et imponerende nettverk av stier med mange variasjonsmuligheter.

Utallige bademuligheter med javne mellomrom.

Det var mengder med blåveis hele veien i skauen.

Her har vi  passert funnstedet for Bronsbukkene. I 1924-1925 ble det pløyd opp et stort offerfunn på gården Vestby på Hadeland. Siden år 2000 har denne begivenheten vært tema for friluftskuespillet Bronsebukkene, der Ragna, jenta som fant de spektakulære gjenstandene, spiller hovedrollen. Man kunne like gjerne lagd teater om de to merkelige bukkefigurene, som på 500-tallet f. Kr. ble gravd ned i jorda sammen med noen helt usedvanlige smykker. De to dyrefigurene har en fascinerende historie. Da de ble ofret på Vestby var de minst 200 år gamle, og hadde vært med på litt av en reise. Ikke bare har de krysset Skagerrak, de krysser også grensen mellom to arkeologiske perioder: bronsealderen og jernalderen. Som dyr betraktet er de dessuten hybrider, en blanding av to arter.

Røntgenbilder viser at hodene har en sokkel i enden. Først på et seinere tidspunkt fikk de kropper, og dette blant annet ved hjelp av små jernstifter. Funn av lignende figurer i Danmark, for eksempel hestehodene fra Fårdal på Jylland, kan gi oss forklaringen. Dette er hestehoder med horn. Hestehodene fra Vestby har i likhet med Fårdal-figurene opprinnelig vært festet på en gjenstand. Kanskje har de sittet i stevnen på et miniatyrskip. Skip med dyrehoder er ofte avbildet på bronsealderens helleristninger.

Trolig er det bronsealderens mytologiske solhest som her opptrer i to versjoner, en hingst og en hoppe. Også andre funn fra Hadeland viser at denne felles-skandinaviske solmyten var forankret i lokalmiljøet. Fra Vestby er det om lag 15 minutters gange til Velo Vestre. I en gravrøys på denne gården ble det funnet en pinsett og en rakekniv. Bildet av et skip, en sol og en fisk på rakekniven fra Vestre Velo er sentral i Flemming Kauls tolkning av bronsealderens solmyte i boka «Ships on Bronzes» fra 2009.

Da Vestby-hodene ble påstøpt kropper ved hjelp av tapt-voks-teknikken, ble hestene omskapt til geitelignende dyr. Smeden som gjorde dette har ikke bare behersket avanserte støpeteknikker og jernteknologi, men må også ha vært godt kjent med myten om solhesten, og vært klar over figurenes opprinnelige betydning. Dualiteten er nemlig ivaretatt ved at også geitene er formet som en hunn og en hann.

Funnet fra Fårdal er datert til perioden 900-700 f. Kr. Sannsynligvis har hestehodene fra Vestby sirkulert i flere mannsaldre før de ble omskapt til geiter og gravd ned i jorda på en bakketopp på Hadeland. Her lå de begravd i 2500 år før de ble museumsobjekter. Smykkene,  en gudinne verdig. Foruten de helt enestående dyrefigurene inneholdt offerfunnet et eksepsjonelt kjede med 353 tinnbelagte bronseperler, en sjelden skivenål, tre mer alminnelige, men usedvanlig store, halsringer med skipsdekor og en nå tapt fingerring.

Da Anathon Bjørn beskrev funnet i 1929, mente han at gjenstandene var skjenket som votivgaver til en paneuropeisk gudinne, som hadde halsringen og vognen som sine kjennetegn. Spor etter denne gudinnen finnes i en rekke bronsealderfunn fra Skandinavia, og hun omtales som en forløper til jernalderens Nerthus.

Jeg har blitt skikkelig flink til å kose meg på tur, så når Siri disker opp med både vått og tørt på tur, da er det ingen sak at det var varmt.

Det er bare å nyte slike omgivelser

Der det var litt bløtt i terrenget var det lagt ut planker som man kunne gå på.

Forholdsvis store vann som det er fisk i.

Vi nærmet oss bilen igjen og alle var godt fornøyd med turen. Virket som Ella satte litt pris på turfølget hun også. Jeg satte pris på å ha selskap på turen i alle fall. Kjekt å få skravlet litt med andre enn de man pleier å på tur med. Men vi tar oss snart en runde til vi.