Blåveistur over Tungehøgda

Jeg tror ikke det er mange som har kjørt forbi her uten å knipse et bilde en eller annen gang. Jeg håper både brua og bua blir godt tatt vare på. For det er liksom hele sjarmen. 

 Denne gangen ble ikke runden like lang som sist tur over Tungehøgda. Men jeg koset meg like mye. Jeg valgte å gå ned til Frisvatnet der det sto skiltet og ikke legge inn en egen sving ut i terrenget. For nå visste jeg jo at det ikke fantes noe flott utkikkspunkt den veien.

Noen bilder til ære for fotografen. Fossekallen stupte inn og ut av vannet, men når vi nærmet oss så forsvant dem.

Det har blitt mye vann i det siste, så det er vel opptrapping til badesesongen starter.

Isen begynner å bli borte, det meste er sløsjh så pilkesesongen er definitivt over for denne gang.

Når skiltet i veikanten sa vi skulle ta stien oppover til høyre, hadde vi ikke gått veldig mange meterne før stien fikk et par hindringer.

Fordelen når man krabber rundt på bakken for å komme fram, så dukket årets første blåveis opp.

Neste hindring var litt værre, for den grana hadde liggi der en stund. Og når det har gått en stund så blir det som et juletre rundt påske tider. Så jeg kjente barnålene risle nedover nakken. Den hadde ikke  rekt å bli svett ennå, da hadde barnålene stoppet i nakken. Det gjorde de ikke nå.

Stien ble ikke akkurat bedre et lite stykke og barnålene fylte seg opp.

Det ble flere og flere blåveiser oppover i lia.

Snaue to kilometer bratt oppover begynte det å flate ut og hundene fant vann til å avkjøle seg.

Jeg koser meg stort på slike dager og har vel funnet ut at jeg har en liten forkjærlighet for oppoverbakker når jeg skal på tur. Det er ikke til å komme fra at det frisker opp med litt utsikt.

Det er så godt merkede stier der oppe at til og med jeg klarte å holde meg til stien hele runden.  Vet at mange av dere ikke tror det, derfor er det viktig med litt dokumentasjon.

Så bar det oppover mellom steiner og et par nye vindfall.

Glimt av Frisvatnet mellom furutrærne, før stien fortsatte langs åskammen.

Der det ikke er merkebånd der er det varder.

Det var så varmt at jeg gikk i kortermet genser hele turen.

En sånn tur gir energi for mange dager framover. Jeg storkoser meg på slike turer og nyter finværet. Men det var knusk tørt der. Det er ikke så hyggelig på tur når det kråser alle steder du tråkker.

Godt det er vann noen steder så hundene får litt drikke og avkjølt seg,

Til venstre kommer du ned til Frisvatnet igjen, fortsetter du rett fram kommer du til Buvannet. Kanskje det blir et alternativ en gang.

Bjørka har begynt å få blader, så innen 17. mai er de nok forholdsvis store.

Her har elgen koset seg skikkelig med barken.

Etter hvert viste det seg at stien ble en brei vei nedover lia ned mot Frisvatnet.

Hølkollen med resten av Strømsoddsbygda bakover

Det er godt med et en liten hvil for å nyte utsikten. Før var Brekkebygda som var min favoritt, men der har nyveien ødelagt freden. Uansett hvor du er så hører du biler. Så nå bikker favorittstempelet over til Strømsoddbygda.

Når det var bratt og klatre opp, så skal man jo ned igjen de samme høydemeterne for å komme til bilen igjen.

Så kom vi ned til veien som går langs Frisvatnet.

Godt med kaldt drikke når en har godt et stykke.

Så er det straka vegen heim.

Bare litt avkjøling i Frisvatnet først.

Noen som har litt flaks når trærne stuper.

Snart sommer da isen forsvinner fra Frisvatnet.

Stemning i strandkanten.

Det ble ingen svinging på huska for min del.

Jentene vabbet rundt i vannkanten og de koset seg i det kalde vannet.

Strandpromenaden langs Frisvatnet er verdt turen sin om du ikke har lust til å opp i høyden.

Dette skiltet har jeg pleid å gå rett forbi, men denne dagen valgte jeg å stikke disse 100 meterne opp i skauen.

Jeg fant ikke noe åpning

Du får ta deg en tur og se om du finner åpningen.

Spørs om det var bare  smågutter...

Høyt der oppe var vi tidligere på dagen

Blåveisen fulgte oss hele dagen.

Om du har tenkt å ta turen så er det ikke noe problem å vite hvor du skal gå.