Rekognisering til Åbortjern

1. mai nærmet seg med stormskritt og de nye plassene jeg hadde tenkt å ha overnatting i hengekøye var ikke så egnet egentlig. Mye å ta hensyn til når det er 4 hunder og ei på vel to år som også skal sove litt om natta.

Jeg har vært på Åbortjern et par ganger tidligere, Men hva husker man egentlig etter 8 år? I allefall ikke om det egner seg for hengekøyetur. Da tok jeg og Kenneth med oss Sofie for å sjekke. Det var blitt ny bom siden sist jeg var der. Åpne bommer er jeg veldig skeptisk til, brått er de låst når vi kommer tilbake. 

Små jenter har mye å sjekke ut om det er i veien eller i grøfta. Var nok litt tungt å gå etter all gåinga på Oscarsborg festning dagen før. Det virket ikke så mye oppover før en sjekket klokka i etterkant. Fra bommen og opp var det 1,5 kilometer omtrent, og på det strekket var det 117 høydemeter stigning. Så kanksje ikke så rart at de små beina var litt slitne.

Når veien flater ut så kommer man til Lomtjern. Der er det forholdsvis mye myr å forsere før en kommer til vannkanten. Ikke er det noe særlig med bergknauser å holde seg tør på heller.

Vi gikk over myra der det er laget vei for å sjekke ut neste vann.

Her er det straks mer egnet for små jenter, for å utfolde seg litt.

Ved Åbortjern er det plenty av furutrær i god størrelse som man kan henge opp hengekøya i.

Sofie konstaterer at blåbæra ikke er helt moden ennå.

Kenneth sjekker holdet i myra.  Den var forholdsvis fast ut til vannkanten.

Kenneth fikk se noen padder som svømte rundt i vannkanten. Vi så ikke noe froskeegg, så enten hadde de ikke kommet igang, eller så var paddene enerådene. De legger egg i lange slimsnorer i vannet ikke i klaser som frosken.

Med pappa'n innen rekkevidde var Sofie trygg. Jeg er ikke sikker på om Kenneth var like klar for årets første bad, om det hadde blitt behov for det. Froskene liker ikke å bli forstyrret, så de ble borte, en etter en.

Jentene ble bindt i ei buske mens vi satt litt i sola.

Sofie passet på at Pink holdt seg i aktivitet, men var ikke like villig til å bli med nedover veien igjen om vi ikke hadde tenkt oss etter også.

Vel hjemme igjen ringte jeg til Elling og fikk bekreftet at vi kunne kjøre opp veien til Åbortjern uten fare for å bli låst inne natt til 1. mai. Vi fikk beskjed om å kose oss på tur!