På høsten er det sekk som gjelder når man er på tur. Da får man med seg både nistepakke og termos, så man får laget seg kakao. Jeg liker best den som heter smeltet sjokolade rett i koppen.
Kose seg er viktig når man ikke har noen planer annet enn å finne igjen bilen før det blir mørkt.
Jeg elsker slikt terreng hvor du bare kan vabbe i vei helt uten både mål, mening og sti. Og her kunne du gå veldig langt i slikt terreng.
Litt uggint når man har sittet stille en stund
Når vi hadde spist ferdig, satte vi kursen mot Sæterknatten for å få sjekket inn i Fjelltoppjakten.
Det er en fornøyelse å være et sted du bare kan legge i vei som man føler for.
Opp til Sæterknatten var det blåmerket sti.
Turfølget møtte kjentfolk, så da benyttet jeg anledningen til å gå litt i forkant så jeg fikk gjemt meg bak en stein for å tisse litt. Det er ulempen med fjellet, det er lite å gjemme seg bak når en er på tur med mannfolk.
Pink poserer villig
Langt der bnrtefra kom vi gående.
Pink venter utålmodig på resten av turfølget.
Hundene kunne velge og vrake i vanndammer og bekker.
Utover ettermiddagen ble det en ganske spektakulær himmel.
Så var varden på Sæterknatten i sikte og vi kunne sjekke inn.
Sæterknatten med Sørbølfjellet i bakgrunnen. Avstanden er ikke så stor mellom kjente områder, selv om utgangspunktet er forskjellig.
Med utsikt rett ned i Vassfaret og ned på Aurdalsfjorden, da må man bare ta seg en liten pause før vi skal finne veien tilbake til bilen på Fledda.
Det blås litt på toppenm så da var det på med genseren igjen. Vi skulle gå nedover mot bilen, så da blir man ikke så varm som når man går oppover.
Findus, Tølle og Pink slipper ikke unna det obligatoriske vardebildet på toppen.
Det er slike stunder man får overskudd til ei ny arbeidsuke.
Himmelen er finere enn noe maleri
Rett ut her skulle vi gå for å komme oss tilbake.
Vi passerte vannet og gikk rett på stien som kom fra Langtjernkollen. Der er det også et innsjekkingspunkt jeg må tilbake for å ta. I disse traktene her blir det nok en håndfull turer til neste år,
Pink nyter fjellet like mye som det jeg gjør.
Når vi kom til stien så fant vi oss noen flate steiner og slo oss ned for en siste kakaokopp og resten av nista.
Tølle og Findus ventet på sin nistepakke. Sola begynte å bli lav på himmelen og det var bare å nyte de siste solstrålene denne dagen.
Pink trodde hun hadde niste også, men da måtte jeg skuffe henne. Hun ble tilbudt frokost før vi dro hjemmefra, Den ville hun ikke spise.
Så skjønte hun at det var bare å vente til vi andre var ferdige og bestemte oss for å finne bilen.
Vi fulgte stien tilbake til parkeringen.
Virka som gutta satte pris på Pink sitt selskap.
Det er like fint helt ned til parkeringen.
Siste bekken før parkeringen og der hadde vi jammen flaks at det var ei bru. Inger Synøve har også sine betraktninger om turen, de kan du lese her.
Ja, himmelen er virkelig verd å se på. Flotte bilder!
SvarSlett