Alt har en ende

 

Lørdag var siste dagen min som latesombondekone og da var det full sjekk på alle beitene. De er tilbake fra ferie søndag kveld og jeg hadde bare meg selv å tenke på igjen. Litt godt det også, men lørdag var endel jobb først. Og ikke nok med det. Lørdagen startet med regnvær.

Sofie hadde overnattet fra fredag og til lørdag så de skulle få flyttet mest mulig uten å ta hensyn til at hun skulle sove. Lørdag plukket de henne opp og jeg dro på en liten shopping i Hønefoss. Alltid greit å være tidlig ute da, så det ikke er kaos med folk. Jeg koser meg ikke på kjøpesenter, men Sofie trengte antiskli sokker og jeg trengte ny madrass til senga hennes. 

Du veit det regner når det synes på bildene. For en gangs skyld hadde jeg regnjakke på meg. Framgang bare det. Jeg reiste innom sauebeite på vei hjem, for jeg skulle ha Sofie litt på ettermiddagen. Om regnet ikke ga seg så var det ikke så hyggelig å ha henne med i bæremeis rundt på jordene.

Hva Hr Yr mener er ikke noe å stole på i sommer. Han forandrer mening mange ganger om dagen, så det er bare å gå ut fra at det blir regn. Så slipper man å bli skuffet.

Regnvær skjemmer ikke sauene, de tuslet rundt og spiste uansett. Denne dagen var ikke jeg så begeistret for de som ville kose. Våt ull er ikke akkurat en høydare om du lurte.

Lamungene var like begeistret for regnværet som meg. De hadde søkt tilflukt under ei stor furu som sto ved gjerdet.

Denne så rimelig oppgitt ut. Sikkert like lei å være våt som meg.

Men de fleste fortsatte med sitt daglige foretak.

Etter en titt på no-fence appen for  å finne ut hvor kuene befant seg. Det er noen veier som går innover i skauen så jeg måtte velge den som var nærmest kuene. Jeg parkerte i et veikryss og la i vei langs et strømgjerde. Siden det fortsatt regnet så hørte jeg at det var strøm i det. Det knitret omtrent som cellofan.

Bringebæra var god og søt, ferdig vasket.

Strømgjerdet bare fortsatte og fortsatte og jeg kom bare lengre og lengre fra kuene. Om det kun var utmarksgjerde kunne jeg bare forsert det, men om det var noen krek som var gjerdet inn der hadde jeg ikke så lyst til å gå inn der. Brått må man jo løpe om de som bor der ikke liker inntrengere. Jeg har liksom lært at man skal ikke gå over et gjerde og inn til dyr uten at eieren har sagt at det er greit.

Brått dukket det opp et virrvarr av piggtrådgjerde som sto halvveis oppe og lå halvveis nede, så jeg hadde et par meter å gå på før det var strømgjerde. 

Når jeg dumpet inn på en sti så fulgte jeg den den andre veien og satte kurs mot bilen igjen. Kuer fikk være kuer og jeg fant ut at jeg skulle sjekke opp neste pulje av storfe. Flokken hadde nemlig delt seg opp i tre grupper iløpet av de siste dagene.

På veien til den andre gruppa med kuer så passerer jeg beitet til værene. Liten tvil om at disse har et stressende liv med store bekymringer... eller ei. 

Spørs om disse orker å gjøre jobben sin litt lenger ut på høsten.

Kongen på haugen

Hver gang jeg er ved Ristjern så tenker jeg på Nøkken. Nå begynte vannliljene å blomstre, så egentlig burde jeg ta meg en tur til Trolltjern for å se. Der er hele tjernet dekket av vannliljer.

Vannliljer er nydelige blomster

Brått var det ei ku midt i veien.

Kalven hoppet og spratt og kjekket seg veldig til. Flaks for meg var det en liten plass ved siden av veien, der stien går opp til Rishue. Da var det bare å parkere og ta en titt for å se om jeg fikk øye på resten av de som skulle gå der.

Det var endelig blitt oppholdsvær, så nå var det bare kos å leite etter dyra. Siden de har No-fence har de ikke bjeller, så du hører ikke om de er i nærheten. Men i følge appen så skulle de være rett over haugen ved veien.

Bilen måtte sjekkes ut

Jeg var litt spent på neste trekket hennes, men hun var fornøyd så hun gikk nedover til de andre kuene for å følge dem nedover hogstfeltet.

Hun lurte på om jeg hadde tenkt meg videre eller om jeg bare skulle stå der.

Her var det skikkelig kattevask, hun vasket kalven sin hele tiden mens jeg var der. Hele hodet fikk en skikkelig gjennomgang og kalven nøt det i fulle drag. Den strakte på halsen så mora skulle komme til alle steder.

Tydelig at disse storkoser seg. Da var det oppdraget utført, så jeg kunne ta bilen og dra hjem på gården for å se etter de siste sauene og den siste gruppa med kuer.

Jeg veit ikke helt hva jeg synes om at hveiteåkeren har begynt å skifte farge, da er det liksom høst når treskerne begynner rundt på åkrene.

Så var det gjennom grinda og på leit etter flokken som skulle befinne seg like borti skaukanten.

Det er trivelig å se kuer i skauen. Se hvordan de koser seg. De hadde sikkert søkt ly for regnet tidligere på dagen. 

Det var rimelig tett nedover der, så jeg sjekket bare antallet. Jeg så alle kuene, men ikke alle kalvene. De hadde slått seg sammen med noen andre som gikk med bjelle, så de var ganske mange der.

Da var det bare å takke for oppdraget og tilliten, sette kursen mot bilen og vente på at Sofie skulle dukke opp igjen etter familiesammenkomsten, før hun skulle sove igjen.

Hjemme igjen tok jeg med Pink en tur opp i havna, for hun hadde stått i bingen om dagen. Det var bedre for henne å være her med mine i hver sin hundegård ennå løpe i veien for de som skulle kjøre flyttelass.

Godt å få strekt litt på beina selv om hundegården er stor. Det er ikke så mange hunder som vil gjøre fra seg i en hundegård.

Blir nok snart flere turer med Pink tenker jeg. Ikke minst skiturer til vinteren.