En runde i Gardhammarmarka

 

Jeg prøvde å sole meg litt etter jobb på torsdag. Det var rimelig varmt, men jeg sleit litt med å finne en lun krok. Selv om det var nærmere 20 varmegrader virker det litt kaldere når det blåser litt. Anne sendte melding og lurte på om jeg ville bli med på tur. 

Ja hundene trengte jo tur, så da fant jeg noen klær og gikk ut til henne.

Når jeg hadde passert riksveien så fant jeg fort ut at her blås det ikke, så jeg hadde slett ikke trengt jakka jeg hadde tatt på meg. Jeg knyttet den rundt livet, for der er alltids greit å ha den når sola går ned. Om vi ikke rakk hjem før den tid.

Her hadde det tørket opp mye siden sist vi gikk der. Sist gang tror jeg ikke det ble tatt et eneste bilde, så jeg fikk dokumentere litt denne gangen. Dette er en fin runde å gå, for å få litt variasjon på de vanlige rundene i nærmiljøet.

Otto setter alltid stor pris på tur sammen med jentene.

Sist så vi 2-3 blåveiser, nå var det veldig mange av dem.

Tysbasten hadde slått ut i full blomstring også siden sist. Tysbast er opprinnelig viltvoksende i skogområder i Europa, Nord-Afrika og Vest-Asia. I USA og Canada er planten dyrket og stedvis naturalisert. I Norden har tysbast en vid utbredelse, men forekomstene er ofte svært spredt. Den vokser på fuktig, næringsrik og gjerne noe kalkrik jord i skog og kratt. På enkelte steder kan den finnes helt opp i de urterike fjellbjørkeskogene. I Norge finnes arten på Østlandet og fra Trøndelag nordover til Sørfold i Nordland, foruten på noen få steder på Vestlandet. Tysbast er svært vakker under blomstring og fruktmodning, og blir derfor ofte dyrket i hager. Det finnes varianter med hvite blomster og gule frukter. Hvis man dyrker planten bør man plukke bort de giftige bærene på et tidlig stadium slik at barn ikke blir fristet til å putte dem i munnen.

Tysbast er en meget giftig plante som må omgås med stor forsiktighet, og planten må ALDRI brukes til selvmedisinering! Selv om tysbast tidligere var brukt medisinsk, frarådes innvortes bruk på det sterkeste. Hudkontakt med plantesaften til tysbast kan gi blemmedannelse, og også utvortes må urten bare brukes under medisinsk oppsyn. I våre dager anvendes planten medisinsk hovedsakelig i homeopatisk fortynning.

Siste strekk på beina før båndtvangen slår til.

Sist vi gikk her var det snø flekker alle steder og vi snudde halvveis og gikk samme veien tilbake. Denne gangen kunne vi gå hele runden.

Nok av vann så hundene fikk både drikke og avkjølt seg.

Otto er ikke riktig så liten som han tror.

Stien ble mer og mer utydelig etter hvert som man kom innover. Er nok ikke så fryktelig mange som går der regelmessig.

Skauen åpner seg og vi ser grusveien som går forbi Gardhammarsaga i kanten av gruppa. Bjønneplassen hadde ennå solskinn, men for vår del var det lenge siden sola hadde gått ned.

Vel nede fra hogstfeltet så havnet hundene i bånd igjen. Greit det når man potensielt både kan møte folk og biler.

Otto og Anne nærmet seg hjem og det blir trolig ikke noen ny tur før over påske. Påsken nærmer seg styggfort nå.

Jeg fikk akkurat med meg solnedgangen når jeg gikk opp bakken hjemme

Kveldstur langs Breivannet

 

Det er variasjon som er tingen. På tirsdag dro jeg opp til Breivannsdammen etter middag. Jeg er så lei av å gå tur på kjente stier, så jeg følte for litt variasjon. Siden fotoapparatet lå i bilen, tok jeg det likegodt med meg på runden.

Dammen var lukket, men det var så mye vann at det rant rundt dammluka. Da er det håp om at det blir bra med vann i sommer også, så det går ann å bade der.

Breivannsdammen er et greit utgangspunkt, for der er det god plass til å parkere. Jeg kom riksveien oppover for jeg hadde forholdsvis nyvasket bil. Der hadde de hogget masse i enden av vannet. Utrolig mye som ennå ikke var hentet av tømmerbilene.

Langs land var det åpent vann, så det er nok ikke så veldig lenge før all isen er borte regner jeg med.

Hundene slukket tørsten og kjente på badevannet, men det var litt tidlig for en dukkert mente Bella.

Det så ikke så pent ut da, for ved alle badeplassene hadde de hogget ned alle buskene omtrent, så nå var en ikke skjermet mot trafikken noen steder.

Greit å slippe å gå på asfalt, samt veldig lite med biler. Tror ikke vi møtte mer enn et partre stykker på de 7 kilometerne.

Vi hørte mye tranetuting, men klarte ikke å få øye på en eneste en.

Breivannet er egentlig ganske langt det også.

Ved Setertjern ligger det en idyllisk plass. Bare så synd man hører nyveien til Hallingdal så veldig godt. Hele Brekkebygda er ødelagt etter at den ble bygget. Jeg var veldig mye i Brekkebygda i ungdommen. Jeg har mange timer langs Breivannet hele sommeren.

I ett tre var det kjempestore gåsunger, på nippet til å bli gule. Snart slår pollenet til for fult.

Tjerna ligger på rekke og rad innover, som perler på en snor. Setertjern og Nordtjern, men vi gikk videre innover langs Maltjernelva. Det måtte jeg sjekke kartet for å finne ut.

Vi tittet innom en annen idyllisk plass som lå helt nede ved elva. Spørs om den er mye i bruk, for der var det solcellelys og klopper over gårdsplassen.

Kanskje det er en kulp eller to en kan bade i i Maltjernelva. Men det er ikke godt å si hvor mye vann som flommer her en vanlig sommer. Men det kan være verdt å finne ut.

Kan jo hende det blir fort varmt vann når den renner så mye over flaberg og steiner.

. 

I veikanten sto det ei felle. Om de ikke har giddi å tømt den, eller om det er åte så de forventer en bjørn til å gå i fella veit jeg ikke.

Jeg sjekket kartet og fant ut at veien gikk rett over gårdstunet og kom ned på veien som går lenger innover i Brekkebygda. Når jeg kom på tunet så kjente jeg meg igjen, her hadde jeg vært før, men ikke fra den veien jeg kom nå.

Der sto det ei ny felle som de forventet å få bjørn i.

Tenk i gamledager trengte man ikke større hus enn det her.

Når vi hadde passert gårdsplassen var det bare å svinge nedover i retning bilen igjen.

Med solnedgang over Huldretjern så ble det riktig idyllisk stemning.

Hestehoven hadde lukket seg for kvelden, mens de andre sto i knopp.

Når vi kom ned til Breivannet igjen så hørte vi tranene igjen. Nå holdt de et svare leven.

Selv om sola hadde gått ned så var det ikke skumrint ennå når vi nærmet oss bilen.

Greit å dokumentere at man har rein bil, for det varer stort sett kun et døgn eller to. Jeg kjørte gamleveien ned igjen, så da var det grå igjen...

Du får følge med om du vil ha flere turtips... 

Søre Koksumbekken

På søndag hadde vi en flott turdag i nye områder i Hallingdal. Høydemeter og utsikt er vel fellesnevneren. Klart slik utsikt må dokumenteres. Varga og Lundegutta på tur. Inger Synøve var før meg på dokumenteringene denne gangen. Jeg holder jo på med endel, så da tar ting litt tid.

 

Det er nesten blitt en vane at vi må gå for plan C når vi er på tur. Det er blitt noen plan Cer i løpet av alle turene vi har hatt opp gjennom årene. Sist gang vi var på tur så ble det så si fulgt plan A med litt justeringer. Klimaendringene er reelle. Det kalles vær. Og det endrer seg. Det virker som om når de står overfor en manglende evne til å kontrollere ting rundt oss, vil noen mennesker ty til noen sprø endringer og tro at de har kontroll over ting. Og så endrer ting seg. For en gal verden!

Når Hallingene klarte å passere riksveien og kom seg over til meg og Varga så fant vi stien som skulle bringe oss en god del høydemeter. Med sist tur i minne så sitter nesten høydemeterne fremdeles i lårene. I den ene pausa ble det snakk om kroppsfiksing med operasjon og pengebruk. Vi er så fattige at vi går for høydemetere i naturen. Gratis og samme resultat som fettinnspruting i skinkene.

Vel samme farta som de firbeinte hadde vi ikke akkurat, men vi holdt et javnt tempo oppover. På firmaturen til Stavanger går det rykter om forsering av Preikestolen, så da kommer høydemeterne godt med.

Men med høydemeter og to matpauser så ble ikke kilometer tiden den store. Om jeg hadde pauset klokka når vi satte oss, så hadde vi vel ikke fått noe speedfart avlikevel.

Fordelen med høydemetere betyr utsikt. Og det skulle vise seg at vi skulle få bra med utsikt utover dagen. Plan A var Dugurdsnatten og fjelltoppjakten. Hr Yr sa snø og vind. Når jeg våknet søndag morgen stemte Hr Yr. Vi skulle møtes ved Evjuveien siteden. Den hadde vi gått en gang tidligere.

Vi var så nære plan B at vi møttes ved brua i veikrysset der vi skulle parkere i Sørbygda. Der lå det snø i veien og det regnet. Hr Yr hadde lovet opphold fra klokka 12 når vi skulle møtes. Men det stemte ikke. Klokka 12 var tidlig nok da klokka ble stilt natt til søndag.

Så vi endte opp med plan C som ble til når vi egentlig ikke hadde særlig lyst til å legge i vei innover i lyngen ved brua. Vi kom til å bli drit våte til lårene. Lite visste vi da at vi kon til å bli drit våte avlikevel. Så nå har jeg hatt årets første tur med niste i regnvær. Jeg bokstavelig talt hater tur i regnvær. Men bra turselskap hjelper på.

Været vekslet mellom opphold og yr helt til vi kom til topps der vi tok fram nista vår. Et lite stykke oppi der så sluddet det til og med. Vi visste at det ikke var noen runde, men en opp og ned tur. Jeg synes alltid det er like gøy på tur som ikke Inger Synøve har gått tidligere heller.

Det skal litt til å finne et sted hun ikke har vært på tur tidligere i Hallingdal, men når hun har andre turvenner på facebook som tipser om steder å gå. Ja da slår vi to fluer i en smekk. Ny tur på både meg og henne.

Regnvær og kamera, så blir det litt på linsa også.

Vi passerte noen bekker før vi kom til Søre Koksumbekken. Det var vått i terrenget her. Jeg skrøyt av de nye turskoa jeg fikk i erstatning for de som røyk fra Stormberg. Inger Synøve lurte på hvilket merke de var. Jeg trodde de kun het Stormberg, men det var en liten lapp som var sydd på kanten i en søm. Der stor det watherproof, men det er de ikke.

Et lite øyeblikk virket det som vi måtte svømme, men det var forholdsvis tørt helt på kanten,

Noen hadde bygget seg en trone, som Inger Synøve slo seg ned på for å nyte en tekopp. Jeg hadde pakket med meg niste og kakao, så det ble årets første tur med sekk også for min del.

Jeg nyter kakaoen, men har glemt skje, så da ble det kvist igjen.

Varga og Findus hadde ikke behov for å hvile, så de tok litt av.

De holdt på en god stund og virkelig koset seg.

Når vi var ferdige med kakaoen og thekoppen så holdt det jammen opp å duskregne og vi kunne skimte sola.

Jeg har aldri sett en buske som halve buska lever vertikalt.

Etterhvert som vi klatret oppover så ble det stadig noen bergknauser vi måtte ut på for å se på utsikten.

Jammen var vi heldige å fikk se en kvist med Tysbast langt oppe i lia der.

Stien ble smalere og smalere oppover, men det var noen som hadde kvistet vei.

Så gikk ikke stien lenger og vi fant oss en stokk vi kunne sitte å spise på. Kjekt å ikke måtte sitte nede i den våte lyngen med snøen som smeltet.

Ny kopp kakao og nista ble funnet fram. Jeg fikk smake litt av nista til Inger Synøve. Egg og raspet ost som var stekt i vaffeljern, brettet dobbelt med salat og tomat i mellom. Knallgodt, så det skal jeg prøve meg på også.

Noen har et håp om å få smake litt av nista.

Hummøret steig når sola kom.

Alle turer har en ende, og vi satte kursen nedover lia igjen for å finne bilen. 

Jeg tror ikke de leita etter oss i dag

Et stykke var vi lit usikre på om vi fulgte en bekk eller en sti. Det var ganske ufremkommelig andre steder.

På vei nedigjen begynte vi å planlegge 17. mai turen vår. Vi får vel ha en håndfull varianter så tar vi den som passer seg best for Hr Yr.

Utsikten oppover ga oss Hallingdalen og ned på Roppe industrifelt. Oppover lia der har vi også klatret tidligere. 

Varga sov godt resten av kvelden når vi kom oss hjem. Leiter på å løpe rundt i skauen med to andre.

Tipper Findus og Tølle sov godt på kvelden også.

Det var stadig bratte skrenter

Alle slike skrenter måtte sjekkes ut.

Findus og Vatga sa ikke nei takk til en klatretur heller.

Findus kunne nok tenkt seg å bli værende på toppen der, men vi var brått nede ved riksveien igjen.