søndag 31. desember 2017

2017 i et nøtteskall


Det er noe spesielt med et nytt år, det har det alltid vært. Den første nyttårsaften jeg husker er at jeg er på Tyristrand hos mine besteforeldre. Der gikk vi ut og så på rakettene som de skøyt opp fra Røyse. Når jeg ble litt eldre så flyttet besteforeldrene mine litt lenger unna fjorden, og vi hadde ikke den utsikten lenger. Da hadde vi noen få egne raketter. Sånne pinneraketter som vi satte i en brusflaske og tente på lunta. Jeg og bestefar satt inne i stua og så på at mormor tente på og løp unna raketten. 

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var når jeg hadde min første nyttårsaften hjemme. Den eneste jeg husker egentlig var når pappa var på jobb som brannmann med 24 timers skift. Vi hadde også raketter, men det var sånne snurrebasser som spant rundt på bakken og hylte. Vi løp til døra og den kom etter. Så var jeg på egne feiringer sammen med venner jeg gikk på skole sammen med. Nyttårsaften med små unger og familieliv. For 14 år siden hadde vi bryllup, men i årene etter kan jeg ikke huske noen spesiell nyttårsaften. 





Året startet uten noen mål eller mening, ingen forsetter eller håp. Ikke på noen som helst område av livet, så det gjaldt egentlig å bare gjennomføre dag for dag, uke for uke.


Snøen uteble så si, men med et fuktig vær og kuldegrader gjorde at alt ble dekket av et tykt lag av rim som holdet seg over lang tid.


Det ble en cachetur til Oslo sammen med Åse for å se om vi kunne finne noen som ikke var der sist vi var i Tigerstaden.


Da ble det snø, i alle fall såpass at det ble brøytekanter langs veien. Skiløypa ble kjørt opp på jordet og vinteren var kommet igang.


Det ble caching i urbane strøk blandet med litt kulturelle opplevelser i storbyen. Noen kalenderhuller ble tettet og et par FTF'er ble logget. Mildværet kom og det optimale skiføret forsvant.


Slottet i Oslo på kveldstid.


Snøen holdt seg og det var mye rå luft, så rimet hang tungt på trærne. Litt nysnø i ny og ne gjorde at skiene ble flittig brukt. En ypperlig måte å trimme hunder med løpetid i huset.





Med mars så kom også mildværet og skiføret takket for seg. Men med sol og flott vær så var også cachingen i full gang igjen,


Med opptil ti varmegrader så smeltet det raskt. Tyrifjorden har det ikke vært is på i år.


Jeg var en tur på Tosseviksetra for å se på hundekjøring.


Det var gøy og det fristet å ha sitt eget spann, men de må man ut med om det er dårlig vær eller solskinn. Nei det er best å begrense seg litt...


Finnmarksløpet fikk sin vinner, dette bildet rett etter målgang sier alt om hvordan disse hundene blir behandlet i det daglige også.


Jeg hadde ønsket meg nytt kamera siden jeg ødela det jeg hadde på høsten, så i mars ble nytt kamera bestilt fra Nettonnett. Det ble endel turer rundt for å teste de forskjellige innstillingene og flotte klare bilder kunne legges ut på bloggen igjen. En god fotograf skal ikke behøve å redigere bildene sine i etterkant.


Det dukket opp en flokk med nye bekjentskaper på fuglebrettet også. Ikke sikkert de blir værende helt til høsten, men det er gøy med litt variasjon.



Med april kom også påsken og i år ble det skikkelig påskekrim i mange deler. Den inneholdt alt en skummel påskekrim skal inneholde, med ukjente farer i det fjerne og mord.


Snøen forsvant helt og skiene kunne settes på hylla for godt denne vinteren. Både hestehover og blåveiser poppet opp av vårvarm jord. Det ble cacheturer på kjente og ukjente steder.


Tessy og Lady puster ut mens jeg signerer loggen.


Jeg fikk også forespørsel fra en lokal malerinne om hun kunne få male ett av mine fotografier fra Bukollen. Litt beæret når noen liker mine bilder så godt at de vil male dem. 


Mai opprant med den ene dagen etter den andre med snø, slett ingen vårfølelse. En uke med snø, neste uke med over 20 varmegrader før det var en uke med snø igjen.


Linerla angret nok bitte litt på at hun kom så tidlig i år.


En cacherunde oppover Hallingdal ble det da jeg skulle hente Patran på Langedrag etter endt arbeidsuke der.


Jeg hadde tre store cacheprosjekter som skulle sluttføres i mai. Siden jeg nærmet med cache nummer 1000 så ble Blodfjell valgt ut som den optimale #1000. Åse nærmet seg også nummer tusen, så vi la en vill plan om å ta den tusende sammen på Blodfjell. Det andre cacheprosjektet var å legge ut ni toppturer med en bonuscache. Ingen som kunne tas uten å måtte gå noen meter, gjerne endel høydemeter også. Det sist prosjektet var en vennskapscache sammen med Siv Anita i nord. Med sommerferie i juni, så lå det ann med fult kjør i mai for å slappe av i juni.


Før måneden var omme så kom høydepunktet så langt innen geocachingen...


Jeg og Åse tok oss en tur til Blodfjell for å logge vår cache nummer 1000!


Det ble bønnhørlig feiret med champagne og marsipankake. 


Juni kom, men noe sommer ble det ikke. Det varte og det rakk og omsider ble det ferie på meg. Jeg fikk en tur rundt om Hestebrenna før jeg satte igang med husmaling.


Turcacheserien ble publisert


Mange fugler ble det tatt bilder av, både i skauen og i byen


Turistvann i fossen, skulle vært turistsesong hele året i Hønefoss


Så ble det feriemodus



Til tross for sommermåneden med stor S, så var slett ikke sommerværet det helt store. Mye skyer, vind og tildels regnbyger. For ikke å snakke om kaldt vær. Med løpetid på jentene så ble det mye aktivisering i bassenget isteden for å annonsere bygda rundt at det var fritt fram for andre hannhuder.

¨

Mange bilder av både blomster og insekter ble det, for noe måtte man jo finne på.


Fuglene ble matet hele sommeren og de stilte opp i hopetall for å forsyne seg av frøblandingene jeg hadde med fra jobben. Det var egentlig vareprøver for oppstart av salg, men endte opp med at de ansatte fikk kjøpe det som var på lager.


En svaleunge ramlet ut av redet, og ble tatt vare på i tilhengeren som sto under i en ukes tid til den var selvstendig og ikke minst flygedyktig.  


I år som i fjor ble det en tur til Toten for å se på Urbane totninger. 


Prosjektet mitt med å ta vannliljer i elva endte opp med vonde knær, skrubbsår og ikke minste et skikkelig vasket kamera som fikk seg en skikkelig dukkert. Noen dager med demontering og tørking, så virker det som bare det igjen. 


Det ble en tur til Sverige for å se på og ikke minst hente hjem Sognafarets nye håp for framtiden. Hailey ble introdusert til flokken med den største glede og det tok ikke mange dagene før hun var et fullverdig medlem av flokken.




Tilvenningen til hundegård startet for Hailey


Late verandadager på verandaen når jeg hadde ferie


Blåbærene begynner å bli modne


Utstillingstrening er så smått startet, i slutten av september er hun gammel nok for sitt første valpeshow.


Fjelltur på Norefjell opp på Hesteleinnatten 1183MOH


Før august var over rakk vi å ta en tur til Urdevassknappen langt til skogs. Siste tur før jeg skulle fjerne skruen i anklen, så kunne høsten bare komme!


Høstmåned og jeg fikk endelig fjernet en skrue som har irritert ankelen min det siste året, 


En av skruene i ankelen er fjernet og jeg måtte ta det med ro for å bli klar for fjellturer. Men ta det med ro hverken er eller var.


Liten nysgjerrig frøken vokser til som en snøskavel i romjula. 


September kom med en regnskur eller to så si daglig, så med styrtskurer i ny og ne... ja da blir grøftene fulle av vann og jentene storkoser seg.


Endelig ble åkeren tresket!


Det var ikke bare hundene som frydet seg over det.


Kalvekosing ble det når de ble hentet hjem før elgjakta.


Sauene var litt mer skeptiske.


Jeg laget fuglenek til jul.


Hailey entret utstillingsringen for første gang.





Minste tilskuddet har blitt riktig så stor og nærmer seg fem måneder med stormskritt.


Det ble en stemningsfull tur rundt langhuset på Veienkulturminnepark. 


Årets siste fjelltur gikk til Høgevarde fra Tempelseter.


Hailey fikk en gruppeplassering på utstilling.


Brannvesenet hadde øvelse og brant ned et hus på andre siden av elva.


Høstens første snø kom en snartur, men gikk igjen i lavlandet.


Selv om jeg ikke liker godteritigging, så synes jeg det er gøy med utkledning. Siden ungene er blitt store så er det bare hundene igjen for å få til litt Halloweenstemning i slutten av måneden.


Hailey er blitt riktig så flink til å posere etterhvert. Så kom november, den første vintermåneden.




Et lett snødryss i naturen når vi så på soloppgang på Nedre Kollsjø'n


Rådyrene var trofaste på jordet på ettermiddagen


Merethe er ikke fult så mye hjemme nå som hun har begynt å jobbe isteden for skolegang.


Stemningsfylt langs Krøderen


Mye vann i alle bekker på Holleia


Soloppgang ved Krøderen


Isflak må fiskes opp og spises.




I tradisjonens tro ble det nisseluebilder med alle hundene i snøen. Da kommer julestemningen sigende.


Like spennende er det hver gang en skal ha med en ny pelsdott for oppdraget.


Fullmånen ble supermåne og skulle vise seg å være supermåne tre ganger på rad.


Jula slo også til med et glimt av huslige sysler som pepperkakebaking.


Og en liten jakt etter fjøsnissen






Nytt år da må en ha noen mål, jeg har to hovedmål, men jeg tror ikke det er så lurt å si noe om dem ennå. Jeg skal på mange turer med hunder, både på fjellet og til sjøen. Fotoapparatet skal være med på alle turer. Man må dokumentere det man gjør, flotte bilder gir mange minner. Årets første dag skal starte med skitur og årets første helg skal det bli hovedstadstur. Ingen grunn til å vente med at året skal fare forbi før ting settes igang. Det er bare å følge med videre om du er spent på hva vi skal bruke vår hverdag til...


4 kommentarer:

  1. Morsomt med slike tilbakeblikk. Hvordan går det med beinet ditt? Er det blitt bra? Blir spennende å følge med på dine nye turer og opplegg.
    Godt nytt år til deg og dine!

    SvarSlett
    Svar
    1. Godt nytt år til deg og dine også! Et bein som er knekt en gang blir vel aldri helt bra, men når skruen begynte å skru seg ut er det greit å få fjernet den. Så nå har jeg ikke smerte når jeg er inntil anklen på yttersiden. Men jeg blir fortsatt sliten i den når turen nærmer seg et par mil. Men kortere turer er helt greit.

      Slett
  2. Vilken fantastiskt trevlig tillbakablick på året som gått. Så många jättevackra foton! Jag har ju inte följt dej hela året så mycket var helt nytt för mig. Skoj! Läser också att din far jobbat som brandman, det gjorde också min far! I Finland stöper vi nyårslycka, en hästsko av tenn värms upp och slängs i en hink med kallt vatten. Sedan spår man figuren som blir och ser då hur det kommande året ska bli.
    God fortsättning på det nya året!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det! Støpe nyttårslykke har jeg aldri hørt om, det må være spennende :)

      Slett

Alltid hyggelig å høre hva du synes om det du leser her. Hadde vært veldig fint med en kommentar i ny og ne... Det setter jeg stor pris på!