fredag 30. mars 2018

Memento mori


«Memento mori», husk du skal dø, sa de gamle romere og minnet oss om at døden hører livet til. «Carpe diem», grip dagen, er vår tids mantra. Selvsagt er det viktig å ta vare på hverdagen og nyte nuet. Men livet blir enda rikere dersom det også leves med perspektivet om at vi en dag skal dø. Å fortrenge livets uunngåelige utgang kan gjøre livet tyngre, og det å ignorere døden kan gjøre hverdagen vanskeligere å takle.


Men hvem sa at dagene våre
skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet
i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dèt fra?


Hvem sa at livt vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av eg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dèt fra?


Der var piller for alt; 
nerver, vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare?
At fjellovergangene aldri snødde til?
Og at nettopp vi skulle
slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dèt fra?


Taushet – i form av å ikke svare – er det nye svaret. Taushet er det nye svaret, og tausheten er døden i dobbel betydning. Derfor den oppskakende og avsluttende opplevelsen etter en type konfrontasjon som for 40 år siden ikke måtte ende i taus avstandstaken, men oftere i en løsning og fortsatt liv, -ikke et still-leben. Nå tåler få noe lengere og krever av omgivelsene at de ikke fornærmer og sårer. Som om noen kan fornærme eller såre noen!


Ingen blir fornærmet. Det er en komplett umulighet. Man lar seg fornærmes. Så dominerer tausheten, men tausheten er som en kalket grav, fredelig hvit utenpå og full av råtten urenhet inni, og denne taushetens overdekning av råttenskapen som alle vet noe om har blitt til samfunnsnormen. Se til gatebildet og til cafebordene og de mange med blikkene ned i små skjermer. Vi er ikke blant oss selv lengere, men nettopp slik er vi allerede samlet sammen i aftenlandets undergang. Oftere og oftere hører jeg om- og erfarer selv, at taushet – i form av å ikke svare – er det nye svaret. Taushetens svarform sprer seg inn i andre av samfunnets deler og jeg liker det ikke.


Det finnes et begrep for denne mentaliteten; sosiopati. Både sosiopater og psykopater hører inn under det psykiatrien kaller dyssosial personlighetsforstyrrelse. Forskere og psykologer mener at sosiopati skyldes miljømessige faktorer, som f.eks. å vokse opp i et hjem med fysiske eller psykiske overgrep.


Det er ikke lenger mange som dør av naturlige årsaker eller av menneskelig dødelighet. Før døde man av alderssvekkelse. Gamle var «mett av dage» og de døde etter et langt liv. I dag skal det, uansett hvor gammel man er, settes en diagnose og et sykdoms-stempel som årsak til skrøpelighet og som grunn til at vi dør.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Alltid hyggelig å høre hva du synes om det du leser her. Hadde vært veldig fint med en kommentar i ny og ne... Det setter jeg stor pris på!