Spillefilmen UTØYA 22. JULI

Jeg tror med hånda på hjertet at alle vet hva de gjorde og hvor de var når 22. juli 2011 led mot ettermiddag og utover kvelden. Jeg tror alle fulgte med på TV, radio og i nettaviser. Vi gjorde oss alle opp våre tanker og følelser. Når noe slikt skjer i Norge, men ikke bare i samme landet du bor, men i nærmiljøet. Ja, for Utøya er ikke mange milene hjemmefra. I ukene som fulgte var ALLE bare gode venner og konkurrenter og fiender masjerte og kjørte konvoier og gud vet hva de ikke gjorde for å vise at ting ikke var greit. Det ble i alle fall en skikkelig opptur for blomsterforhandlerne og Norge gikk tom for roser. 

En stor mengde fakta fra AUFs sommerleir 22.juli 2011 er allerede gjengitt i rettsaker, bøker og media. Men de færreste av oss vet mye om den ufattelige panikken og forvirringen som oppstod, eller de umulige valgene ofrene ble stilt overfor. En terror som påførte så mange en frykt og sorg de må leve med resten av sitt liv.

UTØYA 22. JULI er skrevet på bakgrunn av vitneskildringer og kjente fakta, og skapt i tett dialog med flere overlevende. Av respekt for ofrene og deres pårørende, er karakterer og enkeltopplevelser oppdiktet. I filmen møter vi Kaja (18) og hennes venner på sommerleiren, og ser hendelsene slik de kunne ha sett ut for noen på øya. Filmen starter når ungdommene, sjokkerte over bombeangrepet i Oslo, betrygger sine pårørende med at de er langt unna. Den trygge atmosfæren brytes da skudd høres. Så følger vi Kaja i hennes kamp for å overleve - minutt for minutt.

Mye av det som har vært skrevet og sagt i media har handlet om terroristens manifest, dom, soningsforhold og navnebytte. Med spillefilmen UTØYA 22. JULI har regissør Erik Poppe ønsket å beskrive ungdommens kamp for å overleve det ubegripelige, og bringe oppmerksomhet tilbake til ofrene; de drepte og de som overlevde, deres pårørende, familier og etterlatte:

"Deres opplevelse av denne politiske terroren kan vanskelig beskrives med ord. Jeg håper filmen kan bidra til vår medfølelse og omsorg for dem som er tilbake, og skape større forståelse for hvordan tilfeldighetene rådet over alles skjebner i det kaoset som oppstod da ondskapen slo ned." ERIK POPPE

Når jeg hørte at det skulle lages en film om hendelsen, det var jo bare et tidsspørsmål før den første filmen dukket opp, så var jeg veldig sikker på at det var en av de få filmene jeg skulle få med meg. Tror det var lurt å vinkle den fra ungdommenes side og ikke fra Anders sin side. De filmene dukker tidsnok opp, og de filmene kommer jeg trolig ikke til å se. 

Jeg regnet med at det hadde vært stor pågang for å få billetter til premieren i kveld, så jeg kikket stadig etter for å kjøpe på nettet. Det varte og det rakk, somregel så blir de lansert en ukes tid i forveien, men ikke denne gangen. Jeg sendte til slutt en mail til kinoen for å høre. Jo på tirsdag var dagen. Men jammen så varte og rakk det utover tirsdagen også før de ble tilgjengelige. Jeg og Helle var enige om at dette var en film en måtte se først, før andre begynte å snakke om den etter å ha sett den. Jeg tror det ville ødelagt mye av opplevelsen. Helt ubevisst så påvirker det andre sier om en ting som du ikke har sett selv. Dette var en film vi møtte opp til med helt blanke ark, da kun ett eneste bilde er sluppet som trailer i forkant.

"Utmattende, trist og dramatisk, men også verdig og respektfull. Filmen «Utøya 22. juli», som har premiere i dag, gjorde sterkt inntrykk på førpremierens publikum lørdag. I dagene etterpå er det likevel først og fremst en følelse som bygger seg opp hos meg: Sinne. Samfunnet sviktet ungdommene på Utøya. Tiden er filmens viktigste karakter. Angrepet på AUFs sommerleir varte i 72 minutter. I filmen varer det nøyaktig like lenge. Det oppleves som ulidelig lenge i kinosalen, det må ha føltes uendelig for dem som var der. 72 minutter er utilgivelig lang tid."

Uten å røpe for mye av filmen så kan jeg si at det var en veldig spesiell film. Den startet med originalbilder fra varebilen ble parkert i Regjeringskvartalet, bomba smalt og så forflytter vi oss til Utøya. I og med at alt er tatt i en tagning uten klipping så før en en merkelig følelse av å være der. Jeg er glad for at det ikke er noen trailer av filmen, det gjør at du går inn i kinosalen med åpent sinn. Mye av filmen er i det uvisse, i og med at en følger en persons ferd for å kanskje rekke friheten, samtidig med en desperat jakt etter søsteren. Det overrasket meg at det var såpass mye pauser i skytingen. Når rulleteksten startet var det fremdeles helt mørkt i salen og alle satt fortsatt helt rolige og tidde stille. Det var lang rulletekst og ingen gjorde en mine for å gå. Det er den stilleste og roligste kinoforestillingen jeg noen gang har vært på.  Og ja, de 72 minuttene var utrolig lange...

 Om du vil se en annerledes godt laget film så ta deg en tur på kino. Den er vel verdt å se og skaper ettertanke for hva som egentlig skjedde der. Det er ingen makabre scener du trenger å være redd for.