Disse herefordkvigene som går på eget beite står alltid på rekke. Tror knapt jeg har kommet noen gang jeg som det ikke er orden i rekkene. Da må en eller to av dem ha lagt seg for å drøvtygge litt.
Når jeg kom for å se til dem på fredag hadde de jammen kommet seg på andre siden av bekken. Jeg så ikke noe til dem når jeg kom og parkerte i veikanten, men når jeg ropte på dem så kom de dundrende ut av skauen. Det knaket i kvister og de kom i forholdsvis stor fart,
Jeg har jo fremdeles ikke med noe til dem, så de startet ganskeraskt opp med spising igjen.
Sommeren er ennå lang for disse. De har flere måneder på å kose seg ute og spise gress på jordet.
Man står nå der å snakker litt med dem for å se at alle har det helt fint. Denne gangen dadd de ikke å gå helt fram til gjerdet for å få litt kontakt. Nei nå var det mat for alle pengene for alle sammen.
Jeg tok en tur innover for å se etter de andre også. Man må passe på når sporingen viser at de er nære veien. Skauen er forholdsvis tett, ikke så fristende å gå mange kilometer da for å lokalisere kuene. På fredag hadde jeg flaks, da kom de tuslende en etter en.
Når jeg sto der midt i veien kom det en sølvgrå bil med ei gammal kjerring. Hun hadde det tydeligvis ekstremt travelt. Hun lå på tuten hele tiden for å få dem ut av veien så hun kunne passere. Jeg må innrømme at tanken streifet meg å ikke flytte min bil. Da måtte hun faktisk bare stått der.
* *
Det virket nesten som de var vant til at biler tutet på dem, for de kunne ikke brydd seg mindre.
Kalvene har vokst mye siden de ble sluppet på beite. Trivelige og nysgjerrige. Til en forandring så var hele flokken forholdsvis samlet. Først møtte jeg en enslig ku som sto i veikanten. Stoppet og snakket litt med henne da, lurte på hvor hun hadde gjort av kalven sin.
Jeg fant ut at jeg skulle kjøre litt til, for det skulle vær flere kuer like i nærheten.
Rett rundt svingen var det en gjeng med bare kalver. Jeg ble stående for å se om det dukket opp noen mødre til denne gjengen. Jeg hadde ikke ventet lenge før det buldret og braket i skauen. Så kom de sigende resten av flokken.
* *
Det var ganske mange som dukket opp etterhvert, så jeg tror jeg fikk sjekket hele flokken. Jeg telte 10 kalver, men de hadde bare 9... enten var det en som hadde joinet flokken, eller så var det en som hadde tatt seg en runde og blitt telt to ganger. Jeg får telle neste gang jeg ser dem også.
* *
Det blir nemlig ikke siste gangen jeg ser disse før vinteren og de skal tilbake i fjøset sitt.
Kuer er veldig sosiale dyr og står du og ser på dem en stund er det mye fysisk kontakt dem i mellom.
Jeg kjørte bort i veikrysset for å snu bilen. Der sto jammen den siste kua og ventet.
Kuene setter nok pris på litt vått og kjøligere vær, da er ikke fluene så iherdige.
Det er litt rart, de tusler fram og tilbake langs veien med noen avstikkere til skogs. Det gjør dem veldig forutsigbare. Vent noen dager og de er tilbake på samme stedet.
For en fin sommer, henge rundt med en haug av andre kalver og få en sup melk når det passer seg.
Så kommer resten av kompisene joggende.
Jeg holdt avstand til kalvene, for det er det man skal når man møter kalver i skauen uten at eieren til kuene er med. Det er et sterkt morsinstinkt å passe på og forsvare ungen sin. Det er naturlig adferd. De som ikke stiller opp og støtter ungen sin, forsvarer dem mot hver minste fare... de er vel ikke skikket til å inneha tittelen foreldre. Er de vel?
En av de voksne er aldri langt unna
Jeg vil vel si jeg er akseptert av flokken når jeg er mellom kalvene og kua og kua forsetter å spise. Eller så stoler den på at kua bak kalvene holder oversikten og sier i fra om noe ikke er greit.
Du får klikke på de tre filmene jeg har satt inn, så får du stemninga i skauen.
Kalvene begynte å leike litt opp og ned skråningen mot veien.
Når jeg kjørte ut igjen fra skauen hadde kvigene lagt seg på toppen av jordet. Der hadde de full oversikt.
*
*
