Driver for tiden med eksponerings terapi. Hadde jeg ikke avtalt å komme med esker til Marius og Merethe i dag, hadde jeg ikke avtalt med Marius at vi skulle gå tur i dag... ja da hadde jeg sitti i sofaen og sett på regnværet utenfor. Men jeg endre opp med 30 stolper rikere, og en runde på snøtt fire timer i regnvær i dag. Om jeg fortsetter vil jeg da nyte en tur i regnvær?
Skjermen på telefonen min virker dårlig i regnvær, telefonsignalene var tidvis fraværende helt innerst der, men vi fant nå fram uten for mye knot. Det ble kjappe korreksjoner når vi fikk igjen signalet så kartet viste seg.
Forholdsvis vått i terrenget til tider og innen vi var til bilen igjen så kunne vi vel vri alt vi hadde på oss helt inn til underbuksa.
Det var en fordel å følge ganske godt med på kartet, for det var stier på kryss og tvers der, og vi skulle ikke følge blåmerket løype hele tiden viste det seg.
Det var mye gammel grov skau. Endel hadde gitt opp håpet på livet. Vi merket ikke myggen før vi ble stående stille en stund for å sjekke kartet eller få tilbake signalet. Men da fikk vi til gjengjeld besøk. Trodde ikke mygg var så iherdig i regnvær.
Det var noen glimt av utsikt på turen, her kan man se Røverkollen i det fjerne. Der var vi på stolpejakt i fjor.
Varga sjekket ut stupet nedover. Hun var med aleine i dag. Noe for alenefreningen, men mest fordi jeg ikke hadde plass til flere hunder i bilen sammen med alle eskene.
Stort sett var det breie fine stier, med en god del røtter.
Det regnet litt opp og ned, men for det meste var det duskregn.
Skikkelig skautur uten at vi møtte særlig folk. Vi møtte vel kanskje en fem seks stykker iløpet av runden på nærmere 12 kilometer.
På Søndre Ovann hadde vannliljene startet blomstringen sin.
Det var ikke enkelt å komme seg ut på kanten for å få tatt noe bilde av vannliljene når jeg bare hadde med meg mobiltelefonen. Tenkte at det var liten vits i å dra med kamera når det var så grått vær.
Det var mange flotte plasser det var laget til både fiskeplasser og bålplasser. Så stedene var nok hyppig besøkt når det var fint vær.
Så ble det litt fastere langs vannkanten, så jeg fikk årets første vannliljebilde.
Det var stort sett stolper i stikryssene, så en skulle ta riktig sti videre.
Hakkespetten hadde vært veldig ivrig
Marius labber føre mens jeg scanner koder eller dokumenterer ferden.
Trivelig på tur når man stadig kommer fram til vann eller går langs vann. Det ble ingen nistestopp på lørdag, Vann i fart så si og en energibar, det var det. Så det smakte utrolig godt med biff og dessert på Mortenskro etterpå.
Ved Nordre Ryggevann var det fem svarte stolper, der var det dårlig med dekning på telefonen så det lønte seg å sjekke kartet et stykke fremover når en fikk dekning. Derfra gikk stien i retning bilen igjen, så vi var halvveis på dagens etappe. Kjekt at stolpene lagres i appen når det ikke er dekning, så man kan laste de inn i etterkant når man er på nett igjen.
Varga fikk vann når hun ville det. Utover dagen så hun mer ut som en druknet katt enn en flott hund. Jo mer hun ristet seg, jo våtere ble hun så det ut til.
Stien ble både smalere og tettere når vi nærmet oss enden av vannet.
Det er godt å komme hjem og fyre i ovnen etter en slik tur da.
I enden av vannet var det demning. Det så ut som stien gikk over demningen og fortsatte opp fjellsiden i stige! Det gikk en alternativ sti nedover langs bekken, så vi gikk for den.
Vi mer eller mindre krabbet oss opp en vanvittig bratt alternativ sti opp på toppen av åsen.
Lite visste vi da at vi måtte snu og ned igjen samme stien
For når vi kom opp på toppen fikk vi dekning på telefonen og vi skulle ikke på stien som krysset bekken, vi skulle følge stien som passerte hytta på andre siden av bekken. Vi mer eller mindre sklei oss ned lia igjen før vi fant riktig sti.
Jo nærmere vi kom sivilisasjonen igjen, jo mer stier ble det i terrenget, men på kartet fantes det ikke en sti opptegnet. Så da var det bare å følge den stien som hadde sånn noenlunde riktig retning.
Om maurene hadde fått noe, eller de hadde dratt med seg noe vet jeg ikke. Kunne minne om en sopp, men det er vel litt i tidligste laget?
Varga ville aller helst gå først, så da gikk vi av prinsipp godt bak en stund.
De siste stolpene sto langs en grusvei som førte tilbake til bilen. Takk for turen Marius.