Allehelgensaften

 På torsdag hadde vi Halloween lunsj på jobb. Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt når man gikk over til protestantismen. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk. I Danmark-Norge ble allehelgensdag i år 1770 flyttet fra 1. november til første søndag i november på grunn av uenigheter med Den katolske kirke. Bakgrunnen for dette var ulik forståelse av hva som skjer etter døden.

Allehelgensaften er et gammelt norsk navn på en katolsk feiring som finner sted 31. oktober, kvelden før allehelgensdag. I dag brukes navnet av og til også om feiringen vi ellers kaller halloween. I kirkeåret er dette en tid for å minnes de døde. I Den norske kirke feires også allehelgensdag, men i den protestantiske tradisjonen er allehelgensdag blitt en bevegelig helligdag. Her markeres dagen den første søndagen i november, altså oftest noen dager etter de katolske merkedagene og halloween. Det er likheter mellom navn som allehelgensaften, julaften og sankthansaften. I katolsk tradisjon er det vanlig å feire midnattsmesse kvelden før en viktig merkedag. Parallelt med dette har man mange steder hatt en folkelig feiring kvelden før en slik merkedag, som også ofte var en fridag og helligdag. På norsk finner vi rester etter disse tradisjonene i navnene julaften (kvelden før første juledag), sankthansaften (kvelden før sankthansdag) og allehelgensaften (kvelden for allehelgensdag).

Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap, men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel, er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er gjentagende og følger en rytme. 

Før reformasjonen var det svært mange helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse).

 Disse merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne året og livet etter.

I Den katolske kirke feires allehelgensdag 1. november og allesjelersdag 2. november. Her minnes henholdsvis alle helgener og alle døde sjeler. Allesjelersdag er i katolsk skikk en dag der man kan be for mennesker som befinner seg i skjærsilden, og slik hjelpe dem frem mot den evige salighet. Disse to dagene har i folkelig tradisjon vært tett knyttet opp til dette å minnes sine døde. Reformatorene på 1500-tallet avviste imidlertid læren om skjærsilden. Men man ønsket allikevel å beholde den viktige minnemarkeringen for de som hadde gått bort. Som et kompromiss ble minnemarkeringen flyttet til første søndag i november og man søkte å prege dagen ut i fra den evangelisk-lutherske forståelse av kristendommen.

Den folkelige katolske skikken med å sette lys på graver allehelgensaften forsvant sannsynligvis aldri helt fra det protestantiske Norge. Den er spredt dokumentert i Norge fra siste halvdel av 1800-tallet, og tok seg kraftig opp i mellomkrigstiden. I dag er dette en relativt vanlig skikk.