Sørbølnatten 1204 moh

Både jeg og Åse har kikket på Sørbølnatten på kartet flere ganger, ja vi har kikket på den når vi har vært i nærheten også. Men på torsdag ble det endelig til at hun plukket opp meg og Varga så vi kom oss opp på toppen.

Vi kjørte opp Strømsoddbygda for å få mer ut av turen. Siden fysikken til meg og Åse ikke var helt optimal på tidspunktet valgte vi å parkere ved Sørbølsetera og gå stien innover, isteden for å kjøre opp til Solheimsetera og klatre oppover eggen. Til tider var stien rimelig våt og kloppene var glatte.

Dagens turmål kom rast til syne når vi hadde gått et lite stykke. Det har kommet mange hytter i området, så da må de rasere området så de kan lage skiløyper på vinteren. 

Det er laget flere klopper, så vi ble ikke våte på beina egentlig. Tror jammen jeg holdt meg helt tørr på beina hele dagen jeg.

Det var veldig varmt i fjellet denne dagen. Vi kunne lagt alle klærne igjen i bilen, for det ble bare varmere og varmere utover dagen. Det var godt når det innimellom kom et lite vindpust.

Slike dager er det ikke så mange av når man er over 1000 meter over havet.

Vi valgte å følge stien mot Ørneflag til å begynne med. Følge med på terrenget og se når vi kunne skrå over til elva eller bekken vi så komme på baksiden av Sørbølnatten. Terrenget så flatere ut der. Vi valgte å gå litt lenger og ha det flatere enn å klatre opp.

En liten omvei og en skikkelig badekulp åpenbarte seg. Hit skal jeg tilbake når det er badevann til sommeren.

Det var ikke veldig mye høstfarger i dette fjellet heller, så det er vel bare å innse at høstfargene uteblir i høst.

Det er ikke bare å gå til venstre, det er endel kjærr og kvister, for ikke å snakke om bekken som renner i kløfta.

Etter litt studering for å finne et sted å krysse, så fikk vi jammen øye på noen varder. Da var det ganske enkelt å finne et sted å krysse bekken.

Jeg sto klar med telefonen, men Åse klarte seg uten å ende opp i bekken.

Det var mange flotte motiver denne dagen, men jeg hadde ikke tatt med annet enn telefonen å ta bilder med. Var egentlig litt greit å slippe kamera rundt halsen etter så mange kilometer med det denne uka. Dette har nemlig blitt veldig mange kilometer denne ferien.

Vi kom inn på en annen sti, men denne skulle stoppe litt lenger opp i følge kartet.

Det ble mange bilder gjennom dagen. Om snøen kommer tidlig så er det ikke sikkert det blir så mange flere turer i fjellet. Jeg og Åse har planlagt en fjelltur til i starten av oktober, så jeg håper vi rekker den.

Haugen ser egentlig ikke så bratt ut, men det er noe annet når man kommer fram er erfaringen.

Ser du rypa? Seinere på dagen støkk vi opp et helt kull som tok vingene fatt over kanten.

Vi merket på hundene at det er andre i nærheten før vi ser de selv. Det var flere bjeller i fjellet denne dagen, så de har ikke lyst til å bli sanket. Klart de vil nyte slike dager i fjellet, det er varmere nå enn mange andre dager i juli.

Nydelig er vel et dekkende beskrivelse.

Flere steder som frister for et bad til sommeren.

Det var blåne på blåne denne dagen, tåka lå tungt i bygda.

Vi prøvde oss oppover elva

Når vi begynte oppstigingen på baksiden var lufte tilnærmet stillestående. Bakken var våt av alt regnet i sommer og det var skikkelig tungt å gå i lyngen uten sti.

Når det var tungt for oss med lange bein, så var det nok ikke særlig enklere for de med korte bein.

Litt oppe i søkket mellom toppene var det et vann.

Det ble mange stopp før vi var på toppen, det var skikkelig tungt å gå. Svetten rant nedover armene og ryggen. Hele kroppen var gjennomvåt og vi drakk flere liter vann gjennom dagen.

Dette er de eneste fargene i år

Endelig kunne vi ta av sekken og rumpetaska for å finne fram nistepakka. Sette oss ned på en stein og nyte utsikten utover Krøderen.

 * *

Rundtur på Sørbølnatten 360 grader.

Når vi spiste nista så hørte vi også noen sauebjeller som passerte nede i humpa

Skal ikke kimse av slik utsikt når man spiser nista si

Åse spanderte skolebrød, så vi ble sittende en god stund å bare nyte

Vi gikk litt nedover fra toppen for å se på stien som gikk nedover eggen. Vi fant ut at vi fikk gå den neste gang isteden, ellers hadde vi bare stupt ned fra fjellet og måtte gå grusveien i hyttefeltet ganske langt for å komme fram til bilen igjen,

Da er det bedre å gjøre som Frida. Nyte utsikten og ta tilnærmet lik rute tilbake til bilen. Vi hadde god tid før det ble solnedgang og mørkt.

Varden på toppen kunne vært mye større om man hadde samlet alle steinene som lå på toppen. Spørs om den vokser nå som hyttefeltet vokser.

Det fristet ikke å gå ned igjen fra slik utsikt

Som alltid så er det raskere å gå ned enn det er å klatre opp

Jeg må si jeg angret litt på klesvalget. Dette var alt for varmt å gå i.

Det var ikke så fristende å gå i bare undertøyet heller...

Vi valgte å følge vardene, så kanskje det ble en tydelig sti mellom dem etterhvert

Vi tok stien ned fra fjellet som endte opp ved Solheimsveien, så gikk vi den lille grusbiten mellom for å komme bort til bilen igjen. Vare sånn for å teste.

Denne stien ledet oss mye lenger gjennom småskau og våte partier enn den vi gikk oppover. Så det blir nok Sørbølsetera neste gang også.

Det er bare å takke den personen som har gjordt jobben med å lage store varder som synes fra avstand så man enkelt kan finne fram dit man har tenkt seg.

Kanskje det blir sånn sti der til neste år, som det er ned til hyttefeltet

Takk for en flott dag til fjells jenter

Vi kom ned i stiskillet i hyttefeltet, men vi hadde hatt en finere runde var vi enige om.

Kveldshimmel på Teinvassåsen

Venus, Mars, Jupiter og Saturn er de fire planetene på nattehimmelen som lyser sterkest, og som lettest kan ses med det blotte øye. Den enkleste måten å skille mellom stjerner og planeter er å følge med på om objektet blinker eller har et jevnt lys. Sett fra jorden ser det ut som alle stjerner blinker. Men i virkeligheten er det ikke stjernene som blinker, årsaken er i stedet den urolige atmosfæren. 

Astronomene kjenner bare til noen få stjerner som faktisk blinker, nemlig de såkalte variable stjernene. Energien frigjør partikler, inkludert elektroner og protoner, som akselereres langs magnetfeltlinjene og kolliderer med atomer og molekyler i jordens atmosfære. 

Når disse partiklene kolliderer med atmosfæren, overføres energien til atomene og molekylene og forårsaker at de sender ut lys. 

Stjernene beveger seg rundt i galaksen vår, men fordi avstandene er så store, endrer stjernebildene seg for sakte til at vi merker det i vår levetid. Sånn sett kan vi innbille oss at alle stjernene sitter fast på en slags himmelglobus vi betrakter innenfra. Stjernene glir over nattehimmelen fordi Jorda roterer. 

De fleste stjerner er mellom én og ti milliarder år gamle. Enkelte kan til og med være så gamle som nærmere 13,7 milliarder år, tilsvarende alderen på Universet. Den eldste stjernen som har blitt oppdaget, HE 1523–0901, antas å være 13,2 milliarder år gammel. Jo mer massiv en stjerne er, desto kortere blir levetiden.

Husmorferie i Vassfaret

 

Jeg kan vel ikke si annet enn at det var godt å sette seg i bilen etter turen over fjellet på et par mil. Sette opp døra på hytta for å lufte ut den innestengte lufta etter sist det overnattet noen der. Få fyr i ovnen. Få av seg de svette klærne og vaske seg i den kalde bekken. Få på seg tørr joggedress og starte opp på maten.

Mandagen var ganske planløs, for Hr Yr hadde lovet regn. Og regn kom det fra morgenen av og utover formiddagen. Vi tok en lat morgen i senga, før det ble en sein frokost. Jeg hadde tatt med meg ei bok og vi hadde godteri, så da kan en nyte hyttelivet med fyr i ovnen. 

Etter lunsjen kom det solglimt og Hr Yr lovet oppholdsvær resten av dagen. Kort rådslåing og vi dro ned til Nevlingdammen. Selv om vi hadde en lang tur dagen før, så er det godt å få leet seg litt etter en lang formiddag inne på hytta.

Det var laget en stilig rasteplass med tak over bordet ved parkeringen. Ut med hundene av bilen og snøre joggeskoa og legge i vei. Kjente det var litt greit å droppe fjellskoa, selv om jeg hadde med meg et ekstra par i tilfelle.

Vi valgte Skjærbergveien da vi var rimelig sikre på at stien langs Nevlingen kom til å være rimelig våt. Definitivt ikke egnet for joggesko i alle fall. Men veien egnet seg bra.

 Nevlingkollen med tåkedotter etter formiddagens regn, men høstfargene sto ikke akkurat i kø her heller. 

Halvveis var det et utsiktspunkt du kunne gå ut på. Nevlingen er et vakkert skue.

Man må nyte det man kan når man er på nye steder. 

Virre nyter også utsikten. Hunder har en tendens til å kikke på det samme som du kikker på om det ikke er noe interessant å snuse på. 

Dette sier noe om hvor vått det er alle steder nå. Det kommer en hel bekk ut fra mosen.

Det var nesten like mange bekker som det er på vestlandet.

Vel framme på dagens turmål som var Vassfarplassen. 

Det var ikke mer enn ett eller to av husene som var originale. Nå så det ut som ei lita grend.

Siden det ikke var noen der, så gikk vi ned på tunet for å kikke litt på vinduene. Det er lov å være nysgjerrige på gamle steder. Kulturtitting.

Med nyslått tun så var det bare kuene som manglet for skikkelig seterstemning.

Veien til mølla i Vassfaret går rett ned i lia, så vi fant ut at vi skulle gå der tilbake til bilen isteden for å gå samme veien tilbake.

God gammel seteridyll

Dere ser hvem som er rundhåndet med godbiter? Det er aldri meg. Mine hunder er ikke veldig bortskjemte med godbiter. 

Vassfarplassen, også kalt Mikkelsplassen, Nevlingsmoen, Døleplassen og Nordre

Vassfaret. Dette var den største gården i Vassfaret. Den ble ryddet eller bygd

opp igjen av Eirik Tolleivsen fra Kolsrud i Flå nær 1750. Han var født i 1702 og

var gift 2 ganger og hadde 6 barn.

Sommeridyll, ikke sikkert det er så trivelig midtvinters her.

Det var ikke lange biten før vi kom inn på veien vi tok av når vi gikk innover.

 Dambua ved Nevlingdammen. Vi kunne jo ikke bare dra før vi hadde tatt en titt på dammen.

Det sto en bobil der med to gamle menn som var ute med fiskestengene sine.

Berte Skrukkefyllhaugen (1854-1950) var den siste beboeren i Vassfaret. Hun var den eneste i en søskenflokk på fire som vokste opp og levde et liv det fortsatt snakkes om. Berte kom fra en fattig bakgrunn og hun fikk ikke mye skolegang. Men hun leste aviser som turister forlot, og hun var så kunnskapsrik at hun fortsatt sto øverst i kirken av 39 jenter da hun ble konfirmert. 

Etter at foreldrene døde, bodde hun og hennes to barn alene på Skrukkefyllhaugen. Det var et hardt liv. For å overleve hele året, og spesielt i de lange vintrene, var arbeidsoppgavene mange. Berte melk, ost og kinn. Hun laget fiskegarn og snarer, fisket, jaktet og sanket egg fra ender og store fugler. Og hun drev med slått og høsting av høy, graving av mose og lav for å få nok fôr til vinteren. 

Hun ga alt videre til sine to barn. En vinter hadde hun Liaros, den eneste kua hun hadde på den tiden, i stua, etter at fjøset ble ødelagt under en storm. Etter noen år giftet hun seg med Ola Svendsen Haugen fra Hallingdal. Han spilte munnspill og ble kalt «Fanten» alle sine dager. De bodde flere år i Hallingvika i Vassfaret, før hun i 1921 flyttet til Flå i Hallingdal.

Skrukkfyllplassen var et veldig trivelig lite sted bak en skigarde og med utsikt ned til vannet. 

Riktig idyllisk denne her, så hadde vi ikke hatt tilgang på hytte i nærheten så hadde det gått ann å leie denne husmannsplassen. Vi tittet inn gjennom rutene og det var et hyggelig sted.

Den siste husmannsplassen vi stoppet ved var Bjørke. Der var det ganske sjuskete. Ikke slått noe gras rundt veggene og brennesla vokste høyt. Trivelig var vel ikke akkurat noe jeg ville kalt denne plassen.

Bjørke ligger i nord-vestenden ved Aurdalsfjorden. På er kart fra 1839 er plassen kalt Bjørkeodden. Til plassen hørte også setra Hansespranget og Rognerudvollen som er ei slåtte på Flåsida, denne ble nok innkjøpt noe seinere. Rydningsmannen hette Anders Torgrimsen, han ryddet plassen ca. 1810. I 1866

hadde Bjørke 3 mål dyrket mark og 20 mål slåtteland. Anders var født i 1776 og gifte seg i 1812 med Barbro Iversdatter, de fikk 10 barn. Hvor de fleste reiste til Amerika.

I et lite hus på eiendommen er det et lite krigsmuseum

Vi gikk tilbake til bilen og satte kursen mot hytta på Teinvassåsen igjen. Middagstiden nærmet seg. Wenche Lill hadde laget ferdig en lasagne som var bare å varme opp når vi kom tilbake. 

Det er endel opplysningsskilt som er satt opp inne i Vassfaret. Med så mye folk de siste årene så er det ikke så rart at bjørnen har flyktet fra området for lenge siden. Vi gikk forbi her i fjor når vi var på husmorferie, da var vi innom bjørnehiet som ligger rett bak Bjørke.

Så sa vi farvell til Vassfaret for denne gangen. Kanskje neste husmorferie blir i disse traktene... vi får se til neste år.

Mandagskvelden ble sein før vi fikk rotet oss i seng. Vi skulle ikke annet enn hjem dagen etter, for Wenche Lill hadde ikke ferie som jeg hadde.