Hjemmover fra Aurland

Etter frokost tok vi veien opp Aurlandsdalen for å komme oss opp over fjellet til Hol. Planen var å ta en stopp for å gå til Geiterygghytta til turistforeningen, Mange mil hjem og hundene trengte tur. Og når man er på fjellet, så må man nyte fjellet.

Med utgangspunkt ved havet og ender opp på 1300-1400 meter iløpet av kort tid. Da er det bratt og svingete.

Og fordi vi befinner oss på vestlandet så blir det løst ved å lage en tunnel... eller to... 

* *

Jeg liker tunneler. Kanskje det kommer av at vi ferierte mye på disse kanter når jeg var liten.

Det fine med tunneler er at når man har kjørt gjennom så er det alltid en ny utsikt på andre siden.

Hol er en kommune med mye kraft

Vassdrag er demt opp og strømmen sendes videre til resten av landet.

Her var det mer eller mindre snøfritt og vannet så nesten badbart ut.

Det er ikke mye snø igjen i fjellet her. Når vi kom så langt at vi hadde nådd så langt som til Strandavatnet så var det like nedtappet som sist jeg var der på ferie for et par år siden. Denne gangen tok jeg ikke bilde av det. Slik nedtappet natur er ikke pent i det hele tatt.

Slike demninger er heller ikke særlig pene

Vannet som var demmet opp hadde fremdeles endel snø og is på seg.

Snø og knall blå himmel, sola som skinner og bra temperatur. Det sier litt om hvor vellykket ferien ble.

Vi så ikke mange turistene denne dagen heller. Merkbart flere bare skolen slutter regner jeg med. Overraskende lite utenlandske turister også.

Det er mange flotte fosser, det er bare ikke så enkelt å få tatt bilder som gjengir hvor fine de egentlig er.

Man skulle hatt både lyd og lukt for å få det optimalt

Når vi passerte Strandavatnet begynte tanken på middag og melde seg. Men det var lettere sagt enn å finne et sted. Ingen hadde åpnet for sesongen ennå. Siden vi var på tur midt i uka, så var det bare å glemme. Vi måtte faktisk helt ned til Ål for å finne et sted som var åpent og serverte middag.

Så lenge man slipper å se strandkanten, så er det ganske idyllisk ved Strandavatnet, med Hallingskarvet ruvende i bakgrunn. Turen vår til Geiterygghytta kan du lese om i morgen.

Snøvegen mellom Lærdal og Aurland

«Snøvegen» en nasjonal turistveg mellom Lærdal og Aurland. Få norske veistrekninger kan måle seg med Aurlandsfjellet. Dette er kontrastenes bilvei, fra fjord til fjord gir turistvegen mange sterke inntrykk fra fjordene til høgfjellet der snøen ligger året rundt.

Det mest karakteristiske er at vegstrekningen er øde og går gjennom et landskap som fremstår som helt urør. Bortsett fra høyspentlinja som vinter om at vi menneskene også er her. Snøvegen åpner vanligvis til juni og er åpen helt frem til snøen legger seg ut på høsten. Kjente stopp er Stegastein, Vedahaugane, Flotane og Sluppen.

* *

Veien snor seg gjennom høye fjellplatåer og gir en uforglemmelig kjøretur

På slike strekker må man nesten bare la bildene tale for seg. Jeg er glad vi tok denne turen før middagen, det var nesten ikke en bil å se over fjellet.

Det ble mange stopp langs veien. Den har vært vinterstengt, men åpnet et par uker før vi var der.

Om du er glad i fjellet er dette absolutt et veistrekke du bør besøke.

Veien snodde seg fram i snødekt landskap

Det var ikke kaldt på fjellet, så vi kjørte med bilvinduet åpent. Ikke noe er som å kjenne den friske fjellufta.

Smeltebekkene var det mange av

Det hadde nok vært mye snø her i vinter, ettersom det fremdeles nesten ikke var bart til tider.

Brøytekanter kom vi til å se mye av iløpet av ferien. Det er noe eget med vinterlandskap i sommertemperatur.

Noen foretrekker strandlivet i syden på sommeren, men jeg synes fjellet er bedre.

På noen av vannene lå ennå isen tjukk

Stemningsfylt 

Om sommeren er nok dette vannet ganske stort.

Samme landskapet så langt øyet kan se.

Etter noen mil begynte veien å skrå andre veien og toppen av turen var passert.

Langt der nede er dalbunnen og vi nådde havet igjen.

Som alle veier på vestlandet, går de oppover er det bratt og går de nedover er det like bratt.

Svingene er også forholdsvis krappe

Det var ikke  mange av gårdene som hadde sluppet sauene sine til fjells ennå. Men ei søye med lam så vi like nedenfor der snøen hadde sluppet taket.

De var nysgjerrige og kom opp på plassen der vi hadde stoppet.

Vi hadde ikke kjørt lange biten før veien brått var full av geiter.

Jeg vil anta at både sauene og geitene bodde på gården vi passerte like etter. 

Det er ikke ofte jeg gjør noe turistaktig.

Men en liten rast på krakken ble det.

Vestlandet er vel smale veier med møteplasser, tunneler og grønt vann.

Høye fjell og dype fjorder.

Tilbake til hotellet tok vi Aurlandstunnelen tilbake til Lærdal

Lærdalsøyri

Finnes knapt noe triveligere sted å fordrive tiden enn i Gamle Lærdalsøyri. Jeg har vært der flere ganger, men det er aller best når det er få eller ingen turister. Vi kunne ikke sjekke inn på hotellet før etter klokka fire, så med en lang biltur trengte hundene litt tur også. Det ble en lenger runde enn jeg har gått tidligere, med retur langs elva tilbake til bilen.

Bli med på en spennende tur gjennom de trivelige gatene i Gamle Lærdalsøyri. Den vesle, unike bygdebyen har en særdeles interessant historie som strekker seg tilbake til 1200-tallet. Og enda lengre, om man ser på arkeologiske funn fra vikingtiden. Lærdalsøyri er et tettsted og administrasjonssenteret i Lærdal kommune, indre Sogn, i Vestland fylke, med vel over 1000 innbyggere. 

Både og nå og historisk er Lærdalsøyri et handelssenter, med en historie tilbake til middelalderen, som et knutepunkt mellom øst og vest. Sentralt på Øyri ligger derfor et av de meste verdifulle bymiljøene vi har igjen i Norge, Gamle Lærdalsøyri, som er et vernet trehusmiljø fra 17- og 1800-tallet med i underkant av 170 bygninger i blant annet sveitserstil. En brann i 2014 krevde heldigvis ingen menneskeliv, men ødela 42 bygninger, herav 17 bolighus og en fredet bygning.

Med rik historie, mektig natur og et frodig kulturlandskap er Lærdal et knutepunkt mellom øst og vest som byr på mange store overraskelser. Lærdalsdalen er en av landets mest frodige og lengste dalfører. Og har i uminnelige tider knyttet Valdres og Hallingdal med havet via Sognefjorden. Lærdal ligger omtrentlig midt mellom Bergen og Oslo. Det er veiforbindelse over Valdres og over til Hallindal. Og mot vest til Bergen. Mot nord gjennom Sogn til Sunnfjord og Nordfjord, i nordøst til Årdal.

Et av Norges tørreste områder er den grøderike Lærdalsdalen. Hele dalføret Lærdal var bosatt og brukt av mennesker alt for 6000 år siden. Stedvis er dalen brukt helt siden tidlig steinalder. I Lærdalsfjella finner vi de første sporene etter mennesker i fjellområder i Norge. Det har i alle tider vært gode forhold for jordbruk med et godt klima og god morenejord.

 Fra fjellovergangene til Valdres og Hallingdal ned til fjordkanten ved Sognefjorden. Gjennom hele dalføret ligger gårdsbruk langs med elven Lærdalselvi som strekker seg 81 kilometer nedover dalen. Noen av gårdsbrukene har til og med egne gårdsutsalg. Men Sogn Frukt og Grønt er en butikk med felles utsalg for de fleste av bøndene.

Jonas Henrikson fra Røyrnes ved Lærdalsøyri i Sogn er trolig den nordmann som har gjort den mest spesielle militære karriere i utlandet. Han ble Preussens mest berømte soldat. Det skjedde ikke på grunn av sin kampvilje eller militære ferdigheter. Han var aldri i strid, men ble berømt fordi han var så høy. Etter hans død sikret kongen seg skjelettet, og «Ionas der Norweger» er i dag å finne på Institutt for rettsmedisin i Potsdam. Jonas Henrikson Røyrnes var født på den lille gården Røyrnes vest for Lærdalsøyri i Sogn i 1696. Levekårene var i gradvis bedring, og folketallet var i ferd med å ta seg opp etter at Svartedauden hadde utslettet store deler av befolkningen i Norge midt på 1300-tallet. Nå var levekårene var i gradvis utvikling og befolkningsøkningen var snart oppe på samme nivå som før den store pesten.

Podkast  om brannen i Gamle Lærdaløyra. Grundig belyst fra flere kanter.

Små trivelige hus som det sikkert ikke er så gøy å bo i når turistene virkelig gjør sitt inntog. 

Men alle har laget virkelig koselige og forseggjorte hager ut mot gågata, eller fortauet utenfor.

Lærdalsøyri er ikke bare små hus, det er store hus der også. I den nye delen finnes det lave blokker også.

Husene blir litt og litt mer moderne nedover i gata.

Når vi kom opp til kirka skrådde vi over mot elva.

Gammelt steingjerde som er overgrodd av blomster.

Ikke mye snø igjen i fjellet nå, så mange av bekkene blir mindre dag for dag om det ikke regner.

En veistubb forbi et jorde med kål og vipps var vi på vei tilbake mot bilen.

Var nok en populær tursti, for vi møtte flere som var på tur.

Brua som fører til fergeleiet over til Kaupanger og Sogndal.

Kurv fot varetransport over elva

Trivelig promenadesti med vann på begge sider av stien.

Så var ringen sluttet og vi fant bilen igjen for å sette kursen mot hotellet.

Takk for denne gang Lærdalsøyri, jeg kommer nok tilbake igjen