Siden jeg er nesten en Dronning så tenkte jeg å ta med Malin på tur i dag til Kongens utsikt. Ja også måtte jo Mountyen min være med som livvakt! Jeg ble ikke særlig imponert over utsikten jeg da... Men jeg må jo starte med begynnelsen av turen...
Vi parkerte like ved oppvekstsenteret på Sundvolden, så gikk vi opp gamle Kleiva.
Det føltes litt godt når vi kom ved grinda ved Kleivstua, da sa mamsen at nå var det så si flatt den siste kilometeren ut til Kongens Utsikt.
Kleivstua ble bygget omkring 1807
På toppen av Krokkleiva ligger Kleivstua. I 1947 bygde Kleivstuas eier Leif Falch den første stolheisen i Nord-Europa fra Sundvollen til Kleivstua. Da banen ble offisielt åpnet 17. mars 1948, satt Oslos turistsjef Alfhild Hovdan og Leif Falch i den første stolen. Turen tok 14 minutter og billettprisen var 2 kroner. I løpet av fem påskedager i 1948 ble 5.000 personer fraktet opp og ned. Det første året reiste 70.000 passasjerer med heisen, hvor av 60 prosent utlendinger. I 1958 ble den erstattet av en tønneheis. Restene etter denne kan sees ved Kleivstua
Å gå tur i skauen nå og tidligere er stor forskjell. Nå er det satt opp skilter for alt mulig rart, sier mamsen.
De fleste hadde vel kanskje lagt merke til dette siden stien gikk rett forbi, men "Utsiktens venner" valgte altså å skilte dette. Det var jo rett i snusehøyde for meg, så jeg så det før mamsen nå skiltet.
Er det litt kupert i terrenget så blir det bygget en bro.
Yppelig med uforutsette elementer når en skal sosialisere sånne som meg, nå ja mamsen, jeg veit nå ikke om jeg er helt enig. I dag måtte jeg gå i bånd sammen med både Malin og Mounty, det har jeg ikke gjort tidligere, men jeg klarte meg aldeles strålende mente mamsen. Egentlig skulle jeg gå løs hele tiden, men på veien ut til Kongens Utsikt så møtte vi en hel barnehage på vei tilbake til Kleivstua. De gikk ikke samlet, men vi møtte en to tre unger med jevne mellomrom. Enten så sa de IIIIIIIIIIIIIIKKK!!! Eller så sa dem ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ får vi klappe????
Mamsen blei rimelig oppgitt når vi kom ut til Kongens Utsikt, må en lokke folk med gavetrekning hver måned for å få dratt dem ut de unklige meterene? Dessuten så var vi ikke alene der, og vi så ingen andre som åpnet kassa for å bli med i noen trekning heller.
Etter at turistene begynte å reise over Krokskogen ble behovet større for bevertning og overnatting. Fra gammelt av hadde det vært skysskifter på Øvre Jonsrud i Lommedalen, på Midtskogen på Krokskogen og på Sundvollen ved Tyrifjorden. Øvre Jonsrud hadde også vært gjestgivergård. Da vegen over Sollihøgda var ferdig rundt 1860, ble skysstasjonen på Øvre Jonsrud overflødig og nedlagt like etterpå. Kleivstua ble bygget omkring 1807. Det hadde selvsagt sammenheng med at vegen var lagt om og nå gikk ned Sørkleiva. Kleivstua ligger vakkert til på toppen av Sørkleiva.
Naturlig stopp for reisende med hest og lass.
For reisende med hest og lass som skulle ned eller opp kleiva, var det naturlig med en stopp på Kleivstua. Hestene skulle her hvile og fóres, og lasset måtte kanskje surres bedre. Kanskje et lass var for tungt for hesten og måtte kjøres i 2 vendinger. Det heter rundt 1820 at mannen på Kleivstua hadde plikt til å hjelpe de reisende ned kleiva.
Etter hvert ble Kleivstua et kjent og populært turiststed. Tilbudet til turistene økte. På Kleivstua var det mulig å leie ledsager til Kongens og Dronningens utsikter. Det ble etter hvert bygget store og moderne bygninger som kunne ta bortimot 100 overnattingsgjester. Fordi Krokkleiva ble et så kjent turistmål, ble Kleivstua også besøkt av mange berømte personer. Adam Oehlenschläger overnattet på Kleivstua hos Paul Kleven i 1833, “hvilket Opholdssted ikke var af de bedste”, kommenterte Oehlenschläger.
Henrivende utsikt over hele det smilende Ringerike
I Skilling-Magazin fra 1863 finner vi følgende beskrivelse av en tur til Ringerike:
Ved Kleivstua får hestene hvile ut, og den reisende går inn i det vennlige hus der Kong Karl Johans navnetrekk fortsatt er å se på veggen etter hans besøk. Man blir vist tomten til et påbegynt, men aldri fullført hus på Kleivstua, som den kjente fiolinist Peter Bull hadde planer om å oppføre som hotell. Men det gikk galt med musikken, og det ble med de første tømmerstokker. Man bestiller seg noe mat, mens hestene går ned kleiva til Sundvollen. Deretter er det tid nok til å bese Kongens utsikt. Med en vegviser, som man får på Kleivstua, begir man seg på vegen gjennom den tette granskog. Før man aner det står man på stedet. Her er oppført et stillas, hvorfra det er en henrivende utsikt over hele det smilende Ringerike med Gausta og Norefjell som bakgrunn. I ro og mak vandret turistene så ned kleiva til Sundvollen. Herfra kunne de enten gå til Norderhov, eller reise med båt oppover Steinsfjorden.
Den kjente fiolinisten, Peter Bull
Historien om den kjente fiolinist, Peter Bull, har gjort oss nysgjerrige. Hem var han? I Morgenbladet (15.9.1849) står det om fiolinvirtuosene Ole Bull, Peter Bull og Georg Rostad som reiste rundt i Skandinavia med egne bearbeidelser av norske folketoner på programmet. I 1850 holdt Peter Bull en konsert på Hamar, og hadde invitert til to timers dans etter konserten. Men publikum forlot salen etter konserten, for datidens sosiale elite gikk ikke på konsert for å få en dans, men for “at opbygges ved den ædlere Nydelse at høre de Toner, Koncertgiveren måtte forstå at aftvinge sit Instrument” (Hamars Budstikke 31.12.1850). Kanskje dette var noe av grunnen til at det “gikk så galt med musikken” og dermed også hotellet på Kleivstua.
Hard konkurranse: O.H. Bull kjøpte og tapte
Gunnar Tveiten kan i 1914 fortelle om O.H Bull som kjøpte Kleivstua i 1845. Men på grunn av odelsrett måtte O.H Bull snart overlate hotellet til Jens Andersen. I stedet bygde Bull et hotell bare noen hundre meter sør for Kleivstua. Dette førte til bitter konkurranse, blant annet med steinkasting på motpartens gjester. Gjestene på Bulls hotell som skulle til Dronningens utsikt måtte gå forbi Kleivstua. Men det skulle ikke være gratis. Bulls hotellgjester måtte betale avgift til eieren av Kleivstua.
Gustav Clemens Hebbe: reiste alltid, betalte aldri
Tveiten forteller videre at Bull snart solgte sitt hotell. Det ble revet og flyttet til Hønefoss. Der fikk hotellet navnet Hygengården. I Sundvollen, like ved der Krokkleiva begynner, lå det før et pensjonat og vertshus med navnet Brobæk. Brobæk ble trolig bygget på 1800-tallet, og ble revet i 1965. I siste halvdel av 1800-tallet lå det et pensjonat på toppen av den nederste Jonsrudkleiva i Bærum. Krogskovens Pensionat het stedet som ble drevet av Anette fra Jonsrud og henne mann, svensken Gustav Clemens Hebbe. Dette var et svært fint sted på slutten av 1800-tallet, og pensjonatet blir anbefalt i reisehåndbøker fra denne tiden. Den svenske eieren Hebbe må ha vært en merkelig person. Forfatterinnen Barbra Ring har karakterisert Hebbe med disse ordene:
“Hvithåret, sortøyet, rett som et lys, med et utseende som en kardinal og et rykte som fanden. Han talte ni levende sprog, reiste alltid, betalte aldri. Gikk for å være kongens private spion”
Kongens private reisende ambassadør i Europa
Det heter om Gustav Hebbe at han var venn av Karl 15. Og kongens private reisende ambassadør rundt i Europa. Hebbe hadde oppdrag direkte fra kongen, og gikk bak ryggen på regjering og svensk utenrikstjeneste. Dette ga Hebbe rykte som kongens private spion. Arbeidsfolkene på Krokskogen trengte også sine stoppe- og hvilesteder. Ved Høgås sto det ei hygge som fungerte som skjenke- og hvilested for kolakjørere. Hytta ble kalt Møllbakk “stedet mellom bakkene”. Møllbakk var et knutepunkt, der flere skogsveger møttes. Langebru kafé med plass til 15-20 overnattingsgjester eksisterte på 1940-tallet. Hvert rom hadde kokeovn, så gjestene kunne stelle seg selv. Kongens utsikt (484 m.o.h.) er et tradisjonsrikt utsiktspunkt like vest for Krokkleiva. Utsikten er særdeles god – over Tyrifjorden, Steinsfjorden og store deler av Ringerike. Ja, i godvær kan man se helt til Gaustatoppen herfra. Kong Karl Johan var her i 1832 – derav navnet.
Den bratte Krokkleiva mellom Sundvollen og Kleivstua var en del av Kongeveien over Krokskogen. Veien ble anlagt i 3-6 meters bredde på slutten av 1700-tallet for å heve veistandarden i forbindelse med økende transport av trekull til Bærums Verk i Lommedalen. Senere ble den hovedvei mellom Christiania og Bergen. Mang en dikter og maler har latt seg inspirere av den bratte Krokkleiva og den fantastiske utsikten. I 1948 ble tatt i bruk en stolheis opp til Kleivstua. Nå ble turistene fraktet 300 høydemeter opp, med maskinell kraft. I 1958 ble ny tønneheis tatt i bruk, med bedre kapasitet. Den ble nedlagt i 1978. Veien opp til Krokkleiva, som er på 1300 meter opp til Kleivstua, ble fredet 4. april 1957. I 1989 tok en flom deler av Kleiva nederst. Veidekket er der i rød Ringeriksstein.
Jeg ble helt ør i hodet i dag, for mamsen fortalte så mye når vi gikk. Men det er litt morsomt å gå på ukjente steder også, for i skauen hjemme begynner jeg å bli rimelig kjent altså. Men siden mamsen har ferie hele uka, så hørtes det ut som hun har planer hver dag hele uka også. Det er vel derfor hun deler litt på oss om hvem som får være med, for alle seks kan ikke være med samtidig aleine med mamsen. Det blir litt mye sier hun, og unga vil gjerne ha litt ferie når de har fri fra skolen. Mamsen skjønner ikke det helt da, må jo være godt å lee seg litt ute i frisk luft mener hun. DET er jeg helt enig i i alle fall!
Når vi gikk veien et lite stykke forbi Kleivstua kom vi ned til en Hanggliderrampe. Her løper folk ut med store vinger over seg også seiler dem utover fjorden. Akkurat den utsikten blåser jeg i, men Mountyen ville gjerne prøve. Men når vi var der så var det ingen mennesker med vinger der.
Steinsfjorden
Her er Kroksund som skiller Steinsfjorden fra Tyrifjorden
Krokskogen er kjent over det ganske land som selve eventyrskogen i Norge. En viktig årsak var nærheten til Oslo, og åpningen av Den Bergenske Kongevei i 1805, fra Lommedalen over Krokskogen til Sundvollen. Kunstnere kom til Hole og Ringerike fra midten av 1800-tallet og utover, da nasjonal-romantikken blomstret. De kom spesielt for å oppleve Kongens utsikt og Krokkleiva, den bratte og ville klev, berømmet av turister og forbannet av bønder og yrkeskjørere.
Sundvollen sentrum
Norges nasjonaldikter Bjørnstjerne Bjørnson var på Kongens utsikt en gang. Mens han stod og så utover, var det en i følget som våget seg til å spørre om Bjørnson hadde sett noe vakrere? Dikterhøvdingen så utover, og var taus lenge. Så kom det: «Ja, han hadde sett Inderøy fra Roll i Nord-Trøndelag, det var vakrere!».
Ned fra rampa var det en fryktelig lang og bratt trapp, godt det var en sti ved siden av så jeg og pelsdottene slapp å klatre der. På ettermiddagen var det godt å bli løftet inn i bilen sammen med pelsdottene og sove til vi kom hjem for matservering.
