Hva er det som får folk til å tro at deres oppfattelse av ting er den riktige, og at de for all del må overtale alle andre til å være enige med seg? Særlig de som ikke er så smarte er veldig påståelige med sine meninger og om sine holdninger. De som leser overskrifter i avisene og tror de har skjønt hele saken.
Det rare er at når jeg sier hva jeg mener så får jeg ofte i retur at ikke alle er som meg. Ikke alle er så sterke i hodet som meg. Ikke alle klarer det jeg klarer, så da må jeg ikke tro at andre kan gjøre som de egentlig vil, men hva de blir presset mer eller mindre til. At det er alle andres skyld om livet deres ikke ble som de synes at de fortjener.
Jeg mener alle har et valg. Du velger konsekvenser når du tar et valg. I lunsjen ble det snakk om narkomane. Jeg sa det ikke var synd på dem, for det var ingen som truget dem til å dytte i seg stoff. En besservisser sa at 25% av alle som ble narkomane, de ble det av feilmedisinering. Jeg hevdet fortsatt at de kunne gjøre noe med situasjonen. At de bruker andre som unnskyldning for å fortsette å være narkomane.
Igjen fikk jeg i retur at alle var ikke så sterke i hodet som meg, så hjernen deres klarte ikke å fortelle kroppen hva som var det beste for dem. Jeg hevdet igjen at da tok de et valg om å ikke ta tak i problemet, men valgte å fortsette med det de holdt på med. Det var flere som var enig med meg. At alle har et valg og tar et valg. Hvorfor skal jeg synes synd på deg for at du tar et valg som ikke er bra for deg, men som du synes er det beste valget? Den logikken har jeg vondt for å skjønne.
Jeg og Åse skulle egentlig hanke inn en Fjelltopp i Fjelltoppjakten, men med blank is på veien fra Hensmoen og innover mot Vælsvannet, så da parkerte vi ved bommen og tok beina fatt isteden. Hjalp ikke med pigger på dekka der. Hjalp nesten ikke med pigger på skoa heller.
Veldig kjekt å ha det så fritt at man kan ta seg en time fri før lunsj og heller jobbe en time lenger på ettermiddagen. Åse skulle jobbe ettermiddagen, så skulle vi få til tur måtte det bli på formiddagen. Fjelltoppen går ingen steder, så det blir nok en anledning til å ta den en annen dag.
Vi fikk bekreftet opptil flere ganger at det var lurt å ta ny plan ved bommen og ikke kjøre videre. Vi hadde ikke gått der noen av oss, så vi hadde vel egentlig regnet med at det ble en fram og tilbake tur. Men når vi kom til noen veikryss så sjekket vi norgeskart på telefonen og fant ut at det gikk en sti over til den veien vi egentlig hadde tenkt å kjøre oppover.
Mange godt vedlikeholdte hytter og forseggjorte skilt langs veien.
Vi hørte elva til tider, men så veldig lite til den til tross for at vi gikk langs elva hele tiden, både opp og ned.
Glimtvis var det mer stein enn is på veien, men jammen var det godt å ha piggsko.
Før veien gikk inn på den andre veien var det en bom, igjen. Vi hadde jo allerede gått gjennom en låst bom.
Det var nok av bruer. Hadde det ikke vært for det så hadde det ikke vært enkelt å krysse Væla.
Isen holdt sikkert ikke og der det ikke var is var det for dypt til å vasse. Det frister ikke å vasse i isvann.
Et lite ordspill med Vælas ende, som ikke på dialekt betyr Verdens ende. Siden elva heter Væla, men ikke slutter her ved denne hytta, så er det hele litt misvisende.
Denne veien skulle vi følge et lite stykke til oppover, før vi skulle finne stien som gikk forbi Soltjern og bort til Sledeputten. Da kom vi nemlig ut på den veien vi opprinnelig skulle ha kjørt oppover.
Soltjern var enkelt å finne, men stien var ikke videre tydelig. Men har man telefon så har man kart. Man trenger ikke ha tlfsignal for å ha GPS signal så en ser hvor en er på kartet. Man må bare ha åpnet det der man har dekning, så holder det seg.
Men med litt bushing så fant vi Sledeputten. Utrolig flott og trivelig hytte. Denne kunne vi tenkt oss, både jeg og Åse.
Ei bru over utløpet og veien tilbake.
Det er sånn ei hytte skal være. Uten strøm og vann.
På vei tilbake var vi veldig glade for at vi hadde latt bilen stå og ikke dristet oss oppover bakkene. Vi hadde nok kommet både opp og ned. Problemet ville vært om vi møtte noen en av veiene.
Det var en bil som lirket seg nedover. Stoppet på hver bakketopp og var ute med ei bøtte som hun stødde litt grus nedover. Vi stoppet så vi holdt oss bak henne. Om hun mistet styringa så måtte vi hoppe til skogs og håpe at trærne ikke knakk. Hver gang hun bremset så sklei bilen, så det var vel bare flaks at hun kom seg ned.
Jeg kom helskinnet på jobb og jammen rakk Åse sin jobb også.
Vi kom tilbake til lunsj, så Bella fikk mye kos før vi kom oss tilbake til kontoret. Når vi startet arbeidsdagen klokka 7 så ble det kos på henne og før vi dro hjem så ble det kos. Kjekt å ligge på dørstokken, da stopper ofte folk da de går forbi. Hun fikk en leikestund med Zeb, en engelsk setter. Så jeg vil tro Bella hadde en helt grei dag på jobb også.
På lørdag var det skyfri himmel og sola skinte... søndag så lavet snøen ned. Fjellturen ble avlyst og det ble en runde på jordet og opp i skauen isteden. Litt bæring av ved og inneliv resten av ettermiddagen.
Små unger og snø er vel omtrent som hunder og snø. Det er knallgøy å løpe alt de orker og lage skikkelig kaos med de som ikke henger helt med i svingene.
Da tar det av som regel av når de blir varme i trøya,
Da har det ikke noe å si om du er 11 måneder eller om du snart er 8 år.
Bella storkoser seg hver gang det er noen som vil leike.
Så går det runde på runde.
Så oppdager Varga at Oliver har tatt seg en tur ned på jordet.
Konglene har åpnet seg og frøene har blåst av gårde.
Elva har begynt å lukke seg
En runde i skauen etter å ha løpt litt på jordet synes de er veldig greit.
Varga er nysgjerrig på det meste
Oliver liker å erte litt på Varga, så den leiken der går begge veier.
Oliver kunne godt krabbet lenger opp for å unngå Varga.
Oliver klatrer nedover og Varga følger spent med
Så er Oliver klar til å fortsette turen videre
Han danner stort sett litt baktropp
Så var Varga igang igjen
Rognebærene henger fremdeles på trærne. Har vært dårlig med sidensvanser i år.
Jeg blir litt imponert over Oliver som er med på en runde en times tid ute i snøværet.
Vil du være med på tur? Med knall blå himmel og lett snødryss på bakken. Når det er meldt sur vind i fjellet, så la vi turen i motbakke. Jeg og Hilde vurderte lenge hvilket turmål vi skulle velge. Ja for vi hadde plan om å gjøre minste ett blått? om til en grønn hake. Hr Yr var ikke på lag vindmessig, så vi landet til slutt på Hestebrenna om Tjuvenborgen.
På parkeringa ved Saksentjern kom vi i snakk med en mann som hadde hytte der. Han hadde planer om samme runden som oss, men å gå motsatt vei. Hverken jeg eller Hilde har sansen for ned Tjuvenborgen, så vi gjorde som vi alltid har gjort. Klatrer de to bratte kilometerne opp, istedenfoe ned.
Det ser ikke så bratt ut på avstand. Men denne turen er litt som opp på Lagmannskollen, man glemmer hvor bratt der er mellom hver gang man er der. Vi var litt spente på når vi kom til å møte på han igjen på runden, men regnet med at det ble ca på toppen.
Men han var nok sprekere enn som så, for vi møtte han før vi var kommet til stikrysset mot Tjuvenborgkoia. Kort konklusjon om at han hadde gått fort og ikke benyttet seg av sitteunderlaget han hadde på sekken sin.
Jeg dro hjemmefra i -10 kalde grader, men man blir fort varm når man skal gå på tur. Fryser du på tur så går du for sakte. Denne gangen var vi innom på Tjuvenborgkoia, for Fjelltoppjakten hadde sjekkpunkt der. Jeg har aldri vært innom denne koia til turistforeningen tidligere, jeg har alltid gått straka vegen opp til Hestebrenna.
Mellom Ådal og nabobygda i vest er et bratt fjell som heter Tyvenborgen. Navnet skal det ha fått fordi tyver og røvere holdt til der i gamle dager. Fjellet er stupbratt på tre kanter, og hvor det er tilgjengelig, ble det bygd en mur som gjorde det lett for røverne å forsvare seg der oppe. På fjellet fantes også vann. Det var mindre snø her enn det jeg har hjemme. Hundene løp løse hele veien, så på kvelden snorket de godt i sengene sine.
Hele runden er blåmerket, men det er noen alternative stier som ikke er merket der også. Denne gangen gikk vi for full merket runde.
Det bratte stykket starter tidlig og det blir egentlig bare brattere og brattere oppover mot toppen.
Jeg har ikke vært her med snø tidligere, og det blir nok som Hilde sa. Det blir nok ikke flere turer til Tjuvenborgen i år.
Første stiskillet og der tok vi en avstikker ned til den hytta som ligger der.
Trivelig velholdt koie med den panoramautsikten.
Siden det ikke var noen der så tok vi turen ned for å ta den i nærmere øyesyn,
Så var det back on track, 180 grader rundt og sette kurs mot hula og toppen.
Det var tørr stein og snøen skjulte heller ikke noe is, så det gikk greit nok å klatre oppover lia. Ja det er like bratt som det ser ut.
Varga hopper opp og ned fra stein til stein. Det var noen jegere som testet skuddholdet hørte vi, men det brydde ingen av hundene seg om.
Når stien nærmer seg hula, så er det så bratt at det er hengt opp tau.
Hundene ble bindt, for de har ikke mye å gjøre på avstikkeren inn i hula. Brått kan de svinse utfor kanten og der viste det seg å være endel is nå.
Utsikten er upåklagelig.
* *
Engang ble Oppenseteren overfalt av disse tyvene. De tok alt de kunne få slept med seg til borgen. Gjeterjenten, Tiril-Tove førte de også dit opp. Mens tyvene holdt gjestebud på de røvede varene, gikk hun og tenkte på hvorledes hun skulle bli fri igjen. Så diktet hun en vise som hun sang utover dalen når tyvene var litt unna:
Tiril-Tiril Tove,
tolv mand i skove,
vesle baane dænger de,
buhunden hænger de,
bjeldekua binder de,
storstuten stinger de,
budraatten bær de fra,
mig vil de med sig ha
langt, langt borti skove!
Men det var ingen som hørte henne.
Så ville anføreren at hun skulle gifte seg med ham, og Tiril-Tove gikk med på å bli hans brud, dersom hun fikk gå til Oppen etter brudesølv. Hun fikk lov, men skulle sverge på at hun skulle komme tilbake og ikke snakke til noe menneske. Så kom hun til Oppen om natten, men tok ikke annet enn et hvitt forkle og et stykke rødt tøy. Da hun hørte husbonden våkne, ga hun seg til å fortelle skorsteinen alt som hadde hendt henne. Skorsteinen fikk også vite at hun aktet å henge røde tøystykker på trærne så folk kunne finne veien til borgen. Likeså at hun ville skjenke tyvene fulle og vifte med det hvite forkle når det var passe tid å overfalle dem.
Så strøk hun tilbake, men husbonden som hadde hørt alt hun sa til skorsteinen, samlet folk og fulgte etter henne. Da Tiril-Tove viftet med forkleet, stormet de opp og kom innenfor murene før tyvene fikk tid til å væpne seg. De fant at kamp var fåfengt og styrtet utover brattfjellet. Men en av dem, som skjønte at gjeterjenten hadde lurt dem, tok fatt i hennes forkle for å rive henne med seg. Det var bare så vidt husbonden fikk reddet henne ved å skjære over livbåndet.Siden dette hendte, har ingen røvere holdt til på Tyvenborgen.
Jeg var litt seig i lårene når vi klatrer oppover. Det var ingen grunn til at jeg skulle være det, men noen dager er man jo ikke helt i 100, selv om man ikke har noe som sier at man ikke er det.
God utsikt mot Vikerfjell og vi kunne sjekke inn dagens første topp i Fjelltoppjakten.
Det verste med å ha krabbet seg opp på Tjuvenborgen, ja så går det bratt ned igjen på baksiden av toppen.
Ja for vi skal ned i humpa før vi skal krabbe opp i sola der hvor Hestebrenna er.
På baksiden av Tjuvenborgen var det nesten ikke et eneste snøfnugg.
Før det bærer oppover igjen
Hilde er veldig populær på tur
Jeg pleier å gå rett fram her når jeg har gått her tidligere. Da kommer man rett på Hestebrenna. For å få med seg det andre blå? så måtte vi innom Tjuvenborgkoia. Der har jeg faktisk ikke vært tidligere. Det er jo ikke noe utsikt der, så da er det vel ikke så interessant punkt på mine turer.
Det begynner å dra seg til med grønne haker på kartet i nærområdet nå. De tre nye er de tre øverst på kartet. Det midterste er Lagmannskollen som jeg tok sammen med Patran, det nederste er Pipenatten som jeg og Hilde tok tidligere i høst.
Siste utsikten før vi stupte ned skråningen til Tjuvenborgkoia
Der er det ikke lov med hund, men det er satt opp ei hundebu bak hytta.
32 høydemeter så er vi på Hestebrenna
Jeg dannet litt baktropp da hundene la i vei sammen med Hilde i strak linje mot toppen. Man må jo dokumentere slike nydelige dager. Særlig da Hr Yr sier at det skal snø, sludde og til tider regne dagen etter. Da må man virkelig nyte lørdagen.
Hestebrenna er enkel å finne, det er bare å gå til den høyeste toppen i terrenget.
På baksiden er det laget en flott rasteplass med krakk og bålpanne. Vi vurderte litt om vi skulle spise ved koia der det var vindstille, eller om vi skulle gjemme nista til til vi kom helt opp på Hestebrenna. Det ble Hestebrenna.
Men kan man ha bedre lunsjutsikt i slutten av november da? Rundstykke med ost og skinke, kakao i koppen og trivelig turselskap. Vi ble ikke sittende veldig lenge, for det var en kald trekk og vi ble litt småkalde av å sitte rolig etter å ha vært skikkelig varme.
På veien ned igjen leitet vi etter den opprinnelige blåmerkede løypa som vi stort sett busher litt vilkårlig nedover i terrenget for å finne. Vi fant den rimelig raskt og fulgte den slavisk. Ikke verst til å være meg... Det medførte at vi gikk i kanten av der sola skinte store deler av turen mot bilen.
På slutten mot bilen fikk vi mer sol.
Sola begynte å bli lavere på himmelen, men hadde ikke gått ned innen vi fant bilen.
Over den kula der som er Tjuvenborgen, gikk vi over noen timer tidligere.
Varga speider hele tiden når hun er på tur, så hun sover godt da hun kommer hjem om kvelden igjen.
