1. luka i adventskalenderen

Adventskalendere oppstod i Tyskland tidlig på 1900-tallet. Til å begynne var de fremfor alt hjelpemidler for å telle og å måle hvor lang tid det var igjen til jul. Den første selvlagede adventskalender stammer formodentlig fra året 1851. Jeg har hatt noen adventskalendere oppgjennom her. 

Årets julekalender har jeg ikke forberedt i det hele tatt. Nei i år skal desember være stille og rolig. Adventskalenderen skal bare være kos og jeg gjør som kattene. Hva jeg har laget en årskavalkade som kommer nyttårsaften, der kan du nyte minner om ting jeg har holdt på med i år. Kanskje du ser et sted du kunne tenke deg å ta turen til.

Hver desember dukker det opp en diskusjon om hvilken som er den beste adventskalenderen som blir sendt på tv. Ramaskrik om de som uteblir, for alle vil jo ha sine barndomsminner som vises før jul. Akkurat som tv kanalene må sende det samme de siste dagene før julaften og ikke minst på julaften. Vi mennesker er vanedyr.

Jeg er ikke så opphengt i tradisjoner og hva som må skje. I år har jeg kun hengt opp ei eneste adventsstjerne. Jeg har stort sett hengt opp lys ute og funnet fram noen nisser første desember. Ikke har det kommet opp julegardinger på kjøkkenet heller. Ikke har jeg tatt et eneste bilde ute i snøen med nisseluer på hverken katter eller hunder.

Julegaver har jeg vært ferdig med lenge, så nå er det bare julematen som skal handles inn til julaften. Litt godsaker må vel både to og firbeinte ha til jul.

Daisy liker ikke å bli stirret på, så da går hun heller for å legge seg et annet sted.

Da var ikke Bella sein om å legge seg i senga si. Det er greit å låne den bort når det ligger noen der allerede, men er den ledig så ligger hun gjerne der selv.

Varga foretrekker stort sett sofaen. Da har hun full oversikt over hvem som kommer inn og går ut av verandadøra.

*

 

You are invited to the Inlinkz link party!

Click here to enter

*

Fjelltoppjakten på Rishuet

 

Jeg og Hilde møttes på Veme i regnvær og noen kuldegrader. Vi parkerte på Sofas og planen var en innsjekking på Rishue. Jeg dro hjemmefra i gråvær, men hadde ikke kjørt mange meterne før de første regndråpene viste seg. Disse hadde ikke Hr Yr nevnt noe om dagen før. Vi hadde ikke gått langt før Hilde fant ut at mobilen lå igjen i bilen. 

Denne siste dagen i november ble avsluttet med en tur til Rishue sammen med Hilde. Jeg har kun vært der en gang tidligere, men da gikk jeg ikke helt inn til Rishuesetera, men kuttet av mot Kasino. Denne dagen var det Fjelltoppjakten som la planen for dagens turmål.

Før vi kom til skaukanten hadde jeg tråkket skikkelig på tærne til ei vi møtte med to hunder. Når hun stopper og gauler 50 meter fra oss at hun ikke klarer å passere oss med sine hunder for de kom til å bli helt ville. Om hun trodde vi skulle snu eller hva hun forventet av oss er jeg ikke sikker på. Jeg gikk opp i ei avkjørsel til et hus og sa at jeg kunne stå der så hun kom seg forbi. 

Det ble stille lenge, men hun dukket ikke opp i veien. Så ropte hun igjen at hun kunne gå i skaukanten og holde dem så kunne jeg passere på veien. Så nevnte jeg at dette kunne da ikke være noe problem om hun hadde hatt litt oppdragelse på bikkjene sine. Nei det hadde ikke noe med oppdragelsen å gjøre. Eh passering av andre hunder er vel ganske basis på valpetrening eller...

Da vi hadde passert gården jeg ser etter sauer på så slapp jeg hundene mine løse. Regnet med at om vi møtte flere folk oppover mot Rishue så var det jegere som er litt mer oppegående enn hysteriske kvinnfolk. 

Siden jeg hadde vært der en gagn tidligere, så tenkte jeg at vi kunne gå en annen runde enn det jeg gjorde da. En titt på kartet så kunne vi ta av veien før bommen ved Ristjern og følge oppover der skiløypa kommer ned fra Igletjern. Litt oppi der skulle det ta av en blåmerket sti som gikk til Ellingseterkoia og inn på Vassfarstien.

Det viste seg at den blåmerkede strien var en traktorvei til å begynne med, så det var ikke noe problemer å se hvor den tok av fra veien.

Hailey var veldig fornøyd med dagens tur, for hun fant opptil flere steder å bade skikkelig.

Stien var nok nymerket oppover, etter all hoggingen så fikk vi mye utsikt iløpet av denne runden. Skal jeg ta turen til Rishue flere ganger så tror jeg nok jeg kommer til å velge denne blåmerkede løypa flere ganger. Det er triveligere på tur på sti enn vei.

Javn stigning, men ikke mye kvister å forsere til at vi gikk i kanten av hogstfeltet.

Regnet ga seg raskt og det ble mer og mer blå himmel. Sola kom fram og det ble mange varmegrader. Jo høyere i terrenget vi kom jo mindre snø ble det.

Etter hogstfeltet går stien rett innover i skauen i riktig retning.

Rart det ikke er flere som er på tur dit. Det var ikke mange innsjekkingene før oss og alle hadde vært der i november.

Brått er det høye fjellskrenter.

Glimtvis med utsikt mot Kasino var det også.

Noen er modigere enn andre. Selv om vi hadde gått for piggsko begge to, så er de ganske glatte på isbelagte trær. Jeg valgte å hoppe over bekken isteden. Piggsko er heller ikke særlig vanntette i forhold til tursko. Vi ble ganske våte på beina begge to innen vi var tilbake til bilen. Det finnes ikke tæla i bakken, så der det ser bløtt ut er det virkelig vått.

Godt stien var tett merket, for vi datt av innimellom. Der det går dyr og beiter om sommeren, så er det fort gjort å plutselig følge ett dyretråkk isteden for riktig sti til målet.

Her var det noen som i tillegg hadde skåret ut en firkant rundt malingen. Hva hensikten med det skulle være er vel lettere uvisst.

Rishuesetra ligger riktig så idyllisk til.

Ellingseterkoia har jeg aldri vært, så spørs om det blir et turmål til våren.

Tenk å sitte på trappa der i solnedgangen...

Ingen tur uten at det blir litt bushing. Etter kartet skulle vi et stykke nedover stien før vi måtte ta en avstikker opp til Rishue for å få sjekket inn på fjelltoppjakten. Det var antydning til sti rett opp kollen, så om det var sti eller det var et dyretråkk er lettere usikkert, men den løste seg opp iløpet av kort tid. 

Vi kom opp på en topp for langt bort, men litt utsikt ned mot Heggelia og vannene som lå på rekke og rad er jo ikke feil å ta med seg. 

Så var det ned ei hump og opp en skråning før vi var på Rishue,

Da vi kom opp der var det lettere glasert for å si det mildt. Piggskoa fikk litt dårlig tak i og med at fjellet var så ruglete.

468 meter over havet og utsikt utover bygda.

Vi har hatt en utrolig flott novembermåned i år.

Fra toppen er det bare et lite hufs før vi kom ned på en firhjulingsti, som vi fulgte ned til veien igjen.

Nyter slike dager og lader opp til de siste arbeidsukene før jul.

Kom over noe jeg tror er gaupespor

Nede på veien igjen og vi kunne sette kursen mot Flismoveien som går til Ellingseterkoia.

Det virker som det ligger snø bare sånn halvhøyt i terrenget. Når man kommer høyere opp er det bart i forhold til nede i bygda. Her nærmer vi oss Flismoen og det ligger brått mer snø i terrenget og ikke minst is på veien.

Når vi kom tilbake til bilen var det 5 varmegrader, så jeg hadde mer enn nok klær på meg. Hadde ikke tenkt å ha softshelljakke utenpå flisgenseren, men i og med at det regnet når vi startet var det kjekt med jakke da.

Nå er det snart trygt med skøyter på Ristjern. Ja om ikke varmegradene slår til for fult framover.

Brått er jeg ute på ny tur...

Alle har et valg

 

Hva er det som får folk til å tro at deres oppfattelse av ting er den riktige, og at de for all del må overtale alle andre til å være enige med seg? Særlig de som ikke er så smarte er veldig påståelige med sine meninger og om sine holdninger. De som leser overskrifter i avisene og tror de har skjønt hele saken.

Det rare er at når jeg sier hva jeg mener så får jeg ofte i retur at ikke alle er som meg. Ikke alle er så sterke i hodet som meg. Ikke alle klarer det jeg klarer, så da må jeg ikke tro at andre kan gjøre som de egentlig vil, men hva de blir presset mer eller mindre til. At det er alle andres skyld om livet deres ikke ble som de synes at de fortjener.

Jeg mener alle har et valg. Du velger konsekvenser når du tar et valg. I lunsjen ble det snakk om narkomane. Jeg sa det ikke var synd på dem, for det var ingen som truget dem til å dytte i seg stoff. En besservisser sa at 25% av alle som ble narkomane, de ble det av feilmedisinering. Jeg hevdet fortsatt at de kunne gjøre noe med situasjonen. At de bruker andre som unnskyldning for å fortsette å være narkomane. 

Igjen fikk jeg i retur at alle var ikke så sterke i hodet som meg, så hjernen deres klarte ikke å fortelle kroppen hva som var det beste for dem. Jeg hevdet igjen at da tok de et valg om å ikke ta tak i problemet, men valgte å fortsette med det de holdt på med. Det var flere som var enig med meg. At alle har et valg og tar et valg. Hvorfor skal jeg synes synd på deg for at du tar et valg som ikke er bra for deg, men som du synes er det beste valget? Den logikken har jeg vondt for å skjønne.

Formiddagstur til Sledeputten

 Jeg og Åse skulle egentlig hanke inn en Fjelltopp i Fjelltoppjakten, men med blank is på veien fra Hensmoen og innover mot Vælsvannet, så da parkerte vi ved bommen og tok beina fatt isteden. Hjalp ikke med pigger på dekka der. Hjalp nesten ikke med pigger på skoa heller. 

Veldig kjekt å ha det så fritt at man kan ta seg en time fri før lunsj og heller jobbe en time lenger på ettermiddagen. Åse skulle jobbe ettermiddagen, så skulle vi få til tur måtte det bli på formiddagen. Fjelltoppen går ingen steder, så det blir nok en anledning til å ta den en annen dag.

Vi fikk bekreftet opptil flere ganger at det var lurt å ta ny plan ved bommen og ikke kjøre videre. Vi hadde ikke gått der noen av oss, så vi hadde vel egentlig regnet med at det ble en fram og tilbake tur. Men når vi kom til noen veikryss så sjekket vi norgeskart på telefonen og fant ut at det gikk en sti over til den veien vi egentlig hadde tenkt å kjøre oppover.

Mange godt vedlikeholdte hytter og forseggjorte skilt langs veien.

Vi hørte elva til tider, men så veldig lite til den til tross for at vi gikk langs elva hele tiden, både opp og ned.

Glimtvis var det mer stein enn is på veien, men jammen var det godt å ha piggsko.

Før veien gikk inn på den andre veien var det en bom, igjen. Vi hadde jo allerede gått gjennom en låst bom.

Det var nok av bruer. Hadde det ikke vært for det så hadde det ikke vært enkelt å krysse Væla.

Isen holdt sikkert ikke og der det ikke var is var det for dypt til å vasse. Det frister ikke å vasse i isvann.

Et lite ordspill med Vælas ende, som ikke på dialekt betyr Verdens ende. Siden elva heter Væla, men ikke slutter her ved denne hytta, så er det hele litt misvisende.

Denne veien skulle vi følge et lite stykke til oppover, før vi skulle finne stien som gikk forbi Soltjern og bort til Sledeputten. Da kom vi nemlig ut på den veien vi opprinnelig skulle ha kjørt oppover.

Soltjern var enkelt å finne, men stien var ikke videre tydelig. Men har man telefon så har man kart. Man trenger ikke ha tlfsignal for å ha GPS signal så en ser hvor en er på kartet. Man må bare ha åpnet det der man har dekning, så holder det seg.

Men med litt bushing så fant vi Sledeputten. Utrolig flott og trivelig hytte. Denne kunne vi tenkt oss, både jeg og Åse.

Ei bru over utløpet og veien tilbake.

Det er sånn ei hytte skal være. Uten strøm og vann.

På vei tilbake var vi veldig glade for at vi hadde latt bilen stå og ikke dristet oss oppover bakkene. Vi hadde nok kommet både opp og ned. Problemet ville vært om vi møtte noen en av veiene. 

Det var en bil som lirket seg nedover. Stoppet på hver bakketopp og var ute med ei bøtte som hun stødde litt grus nedover. Vi stoppet så vi holdt oss bak henne. Om hun mistet styringa så måtte vi hoppe til skogs og håpe at trærne ikke knakk. Hver gang hun bremset så sklei bilen, så det var vel bare flaks at hun kom seg ned. 

Jeg kom helskinnet på jobb og jammen rakk Åse sin jobb også. 

Vi kom tilbake til lunsj, så Bella fikk mye kos før vi kom oss tilbake til kontoret. Når vi startet arbeidsdagen klokka 7 så ble det kos på henne og før vi dro hjem så ble det kos. Kjekt å ligge på dørstokken, da stopper ofte folk da de går forbi. Hun fikk en leikestund med Zeb, en engelsk setter. Så jeg vil tro Bella hadde en helt grei dag på jobb også.