onsdag 6. januar 2016

Geocaching Hønefoss Sør


Når man er på geocaching så kan det til tider føles slik. Litt uklart i kantene for å si det sånn. I dag skulle bilen på verksted på Eikli hos Hønefoss Bil. En gylden anledning til å plukke med seg noen små bokser som er gjemt tenkte jeg. Jeg merker at det er litt enklere etter hvert som man finner flere og flere bokser. Man ser hvordan de ser ut og man lærer seg gjemmesteder som det er lurt å leite. Selv om jeg pleier å komme med litt fakta om ting som disse boksene bringer meg til, så hadde jeg et bra innlegg om Hønefoss i november. Det kan du lese om her.


Jeg må alliere meg bitte litt med tidligere chatchere så jeg kan plukke opp et par triks mens jeg ennå er nybegynner. Kitty og Vanja var mer enn villige til å tusle Hønefoss rundt ved åtte tiden en onsdags morgen. Føler meg snart litt dreven nå, for i dag har jeg funnet dobbelt så mange som det jeg hadde tidligere. Nå kan jeg skryte på meg hele 14 stykker.


Kjekt med sånne byturer, for da får hundene kontakt med andre også. Denne Pomerianen var mest interessert i Ronja og Vanja, men Mounty rundstnuste denne lille pelsklumpen. Tror ikke han har hilst på så små hunder tidligere. Han var nok litt forundret over at denne lille tassen ikke kun var interessert i å bite i ører og halen, slik som valpene er.


Angret litt på at jeg ikke hadde tatt med meg kamera i dag da vi traff på denne svanefamilien ved Schjongslund. Schjongslunden er oppkalt etter doktor Arnt Johan Schjong, som eide området for over 100 år siden. Han bygget opp området med uteteater, restaurant og dansegulv. Det var badestrand og området ble brukt til folkemøter og fest. Det er ikke lett å finne spor etter dette nå, men friområdet vedlikeholdes av kommunen og ildsjeler i blant annet turistforeningen. Over halvparten av Schjongslunden er nå okkupert av Idrettsparken, med AKA Arena, idrettshaller og baner. 




Turstien Elvelangs i Hønefoss er en løype som går fra Benterud sør for sentrum og ender ved inngangen til Hovsenga nord for byen. Den opp­mer­ke­de tur­sti­en er et re­sul­tat av et sam­ar­beid mellom tu­rist­for­en­in­gen, Ringerike kom­mu­ne og Stif­tel­sen Glatved bryg­ge. Den følger for det meste Storelva og Randselva der de bukter seg gjennom Hønefoss, og er 7,5 km lang. Den består av mer eller mindre brede stier, men også veier og trafikkerte gater. Det går fint å sykle hele veien. I bildegalleriet ligger et kart over ruten.

I den søndre og midtre delen, fra sør-enden og ca. 6 km nordover er det mer enn 10 cacher ved eller i nærheten av turstien. Ved stor flom i elva er cachene på Petersøya utilgjengelig. Disse rakk ikke vi i dag for slike turer tar tid,

Etter et par timer var det litt småkaldt på nesa og fingrene var ikke helt egnet til å plukke ut bitte små papirremser fra ennå mindre bokser med skrukork. Mens jeg ventet på Kitty hentet jeg fram en ?boks som jeg hadde løst hjemme. Utrolig hva man klarer å løse i forbindelse med hva andre har skrevet og kommentert på tidligere logger og bilder på hver post. Etter et par timer ringte dem fra verkstedet og sa at nå kunne jeg hente bilen min. Da var siste boksen plukket opp for denne runden. Det var greit nok i og med at det var ti kalde blå i dag. 




I Hønefoss møtes elvene Randselva og Begna og danner Storelva, som i sin tur renner ut i Tyrifjorden. Over disse elvene går det tre bruer som hver for seg har en rik historie - Hønefoss Bru over Begna, Overmannsund Bru over Randselva og Kvernbergsund Bru over Storelva.

Kvernbergsund er et gammelt fergested ved Storelva mellom Eikli i tidligere Norderhov kommune og den gamle bykommunen Hønefoss. Kvernbergsundet har i dag bilbru med fortau på begge sider. Kvernbergsund bru, som lokalt også kalles både «Sundbrua» og «Rådhusbrua», er i dag hovedforbindelse mellom Eikliområdet og Hønefoss sentrum, og en del av riksvei 35. Den første brua over Kvernbergsund var bygget av tre og var en såkalt pelebru. Den sto klar i 1861 og hadde fjorten spenn og en lengde på cirka 129 meter. Pelebrua endte opp vest for Thornegården på Hønefoss siden. Brua ble betydelig ombygget og forsterket i 1887. 

Før denne brua kom ble det gjort flytebru på elveisen om vinteren i en tid. Brua som står der i dag sto klar i 1941/1942, etter at det hadde blitt jobbet med den i perioden 1939-1940. Da tyskerne kom til Hønefoss i april 1940 sto brukarene klare til å få lagt stålbjelkene, men krigen medførte at brua ikke ble klar før noe senere. Ved det sørlige bruhodet ligger henholdsvis Ringerike rådhus og Eikli skole på hver sin side av bru enden. Disse marker starten på Osloveien (stamveien mellom Hønefoss og Oslo). På andre siden av brua starter Kongensgate, som løper parallelt med Storgaten til sørsiden av Hønefoss bru (bybrua) over Hønefossen.




Trettendedagen


Slik været er på formiddagen, slik blir været i resten
av januar. Ettermiddagsværet forteller deg hvordan
Februar blir. Blir det snø, kommer det til å snø 13
snøfall i denne vinteren

Trettendedagen, eller Helligtrekongersdag, er i kirkekalenderen viet minnet om de tre kongene fra Østerland, som kom til Betlehem for å tilbe Jesus-barnet. I norske byer gikk «stjernegutter» fra hus til hus, oppførte små skuespill og sang om de tre vise menn som fulgte stjernen til Betlehem.

I folkelig tradisjon ble dagen holdt jevngod med juledag, og mange steder ble den kalt gamle juledag, noe den også var før kalenderskiftet i 1700. Viktig merkedag for vårværet og voksterlivet.

I Sogn het det at «Heilagtrekongardag klår gjev godt år»; andre steder holdt man mildvær for å være et godt merke. I Østfold mente man at været trettendedagen ville vare i 13 uker.

tirsdag 5. januar 2016

Lunder kirke



Det har trolig vært kirke på Sokna siden 1200-tallet. Den gamle stavkirken skal ha stått på Kirkehaugen, omkring 300 meter fra der den nye kirken opprinnelig ble plassert på gården Øvre Lundesgårdens grunn. Fogd Ivar Wiel sier i 1743 at stavkirken målte 10 x 6 meter og kun hadde plass til fem stoler på hver side. Den skal ha vært i bruk også i tiden etter at den nye kirken ble oppført, trolig som en slags ferdakirke for folk som passerte gjennom bygda. Det er usikkert når den ble revet, men det kan ha skjedd på 1750-tallet.

Den nye kirken ble reist av byggmester Niels Olsen Onsagger i 1704 og innviet den 14. februar 1706 under navnet «Vor Frelsers Kircke». Den var laftet opp som en korskirke. Grunnen der den sto var imidlertid så dårlig, at kirken alt året etter ble preget av det. Kirkeregnskapene i årene etter innvielsen viser også at det til stadighet måtte gjøres reparasjoner, fordi deler av konstruksjonen sank. Alt i 1718 under en besiktigelse av kirken, ble det notert at den hadde fått store skader etter vannlekkasjer, som følge av at taket hadde for liten reisning.

Den 25. desember 1759 ble det søkt om tillatelse til å flytte kirken til et nytt kirkested, til Kirkemoen nærmere dagens sentrum. Flyttingen startet i 1760. Den gamle kirken hadde trolig omfattende skader, slik at store deler av den nye kirken måtte forskynes med nye materialer. Den ble reist som ei korskirke med vesttårn. Kirkerommet er ca. 24 meter langt fra øst- til vestgavlen, mens tverrarmene utgjør ca. 16 meter i bredde fra nord- til sørveggen. Man har antatt at årsaken til at kirken ble såvidt stor har sammenheng med at jernverket ble satt i drift på gården Bergs grunn på 1750-tallet. Innvielsen etter gjennoppbyggingen (og utvidelsen) var den 23. september 1761. Større rastaureringsarbeider utført på 1880-tallet og i årene 1922-1924. Etter ombyggingen på 1880-tallet fikk østre og vestre tverrarm ett stort vindu i hver langvegg, mens tverrarmenes gavlvegger fikk et noe større vindu. Mye tyder også på at kirkens størrelse ble noe redusert under denne ombyggingen. Arkitekt var Henrik Nissen. Restaureringen på 1920-tallet ble utført etter planer av arkitekt Ole Stein. Da ønsket man å rekonstruere den hvelvede himlingen fra tidligere, men det endte med at det ble lagt vannrett himling under loftsbjelkene. Den ble også omfattende malt innvending av Domenico Erdmann, som ga den dagens karakteristiske himmellignende utseende.

Den Gamle Mester


Dette store gamle eiketreet som står ved Bjertnes prestegård på Noresund har fått navnet "Den Gamle Mester". “Den Gamle Mester” er det første treet som ble fredet i Norge og har vært fredet siden 1914. Treet er mange hundre år gammelt, og var gammel alt på den tid Jørgen Moe var prest i Krødsherad (1853-63). Han skrev diktet "Den gamle Mester" til dette treet. For omtrent 80 år siden begynte ”Den Gamle Mester” å råtne. Litt av treverket i stammen ble fjernet og erstattet med stein og sementmasse. Dette skjedde i 1926.

DEN GAMLE MESTER
Der stander en Eg paa Prestens Jord,
hans Øie til daglig Mærke;
den løfter sig opp over Dal og Fjord
og strækker Grenene stærke.
Den bærer på flere hundrede Aar,
men frodig den løves Vaar for Vaar,
hver rindende Morgenlue
kun mer ærverdig at skue.

Den isnende Vinter Gang efter Gang
har skredet over dens Krone
med sparsomt Dagslys, med Nat saa lang,
uden en Sangfugls Tone.
Naar Krattet tyngedes ved dens Fod
af Sneens Vægt, saa det krumbøiet stod,
Da rakte den opp sine Arme
som midt i Sommerens Varme.

Om Vaar, naar Livet vil vaagne op,
og Stormståd rase fra Fjeldet,
da bøier sig ydmyg Ungtræets Top,
selv maalfør Gran vorder fældet,
Men da min gamle, min kjære Eg
staar ret og rank i den vilde Leg
og hidtil saa har den seiret.

Det volder to Ting: først har den sin Rod
slaaet dypt i Klippernes Revne -
se deraf fanger den Magt og Mod
at staa i det barske Stevne.
Og dernest op imod Lysets Glands
den løfter stadig Kvistenes Krands
og drikker fra oven Saften,
Lyset, Livet og Kraften.

Gud unde hver Prest, som kommer her,
at staa saa rolig og mægtig!
Mig unde han, gamle Mester kjær,
at se paa dig ret andægtig!
Ja, lær mig trods Sneens tyngende Lag
at løfte mod Himlen Dag for Dag
i Bønnen utbredte Hænder,
saa Vinterdvalen dog ender.

Men glider og lider det frem mod Vaar
langs Krøderens tause Strande,
og Foraarsbudet i Vindstød gaar
og pisker de rørte Vande,
Saa lær mig at staa med sindig Mod,
som du i mangen en Vaarstorm stod,
Og splitte med Ordets Værge,
hva der vil fælde og hærge.

Bedagede Mester! O lær mig kun
at bore Rod i den Klippe,
som giver den ene trofaste Grund,
og aldrigen ham at slippe;
og dernest, som du med din Krones Top
daglig at hige og stunde op
og drikke fra oven Saften,
Lyset, Livet og Kraften!

Krøderbanen


Dampende nostalgi og Norges lengste museum! 26 km normalsporet jernbane mellom Vikersund og Krøderen i Buskerud. Banen åpnet i 1872 og ble nedlagt som NSB jernbane i 1985.

Krøderbanen ble åpnet i 1872 som smalsporbane og ble ombygget til normalspor i forbindelse med Bergensbanens åpning i 1909. Som NSB-bane ble den nedlagt i 1985. Siden da har banen vært drevet som museumsbane av Norsk Jernbaneklubb og Stiftelsen Krøderbanen. Både rullende materiell og faste installasjoner langs linjen er holdt i en tidsriktig stil. Krøderbanen er også et senter for restaurering og vedlikehold av musealt jernbanemateriell.

På Vikersund stasjon er det billettsalg, museumsutstilling og en suvenirbutikk. Vikersund er også en ordinær jernbanestasjon, der Krøderbanens tog korresponderer med NSB-togene mellom Oslo og Bergen.

Krøderen stasjon er fredet som teknisk kulturminne, og her finner du alle de gamle installasjonene fra damptiden. Under oppholdet kan du i tillegg nyte forfriskninger fra jernbanekafeen eller bare rusle rundt på området og la deg henføre av stemningen fra 1920-tallet.

I kjøresesongen vil Krøderen stasjon være åpen alle dager unntatt mandager med utstillinger, kiosk og suvenirbutikkk, slik at du kan oppleve museet også når det ikke kjøres tog.

I gamledager sa dem...


”I dag du om sola ser en stor ring. I morgen du av sola ser ingenting"
”Ring rundt sola betyr væromslag og nedbør” 

De store sammenhengende skysystemene som vanligvis beveger seg fra vest mot øst på våre breddegrader viser seg ofte først som et lag av tynne gjennomsiktige skyer. Disse skyene befinner seg høyt oppe i troposfæren og består av iskrystaller. Når sola skinner gjennom slike skyer, brytes lysstrålene. Iskrystallene virker som små prismer. Lysbrytningen fører til forskjellige lysmønstre på himmelen, ofte i forskjellige farger. Det vanligste er en ring rundt sola, men også enkelte sterkt lysende ”flekker” eller streker kan vises. Disse kalles blant annet ”bisol”, værsol, solulv.

De forskjellige optiske fenomenene forteller at observatøren ser skyer i ytterkanten av et nedbørområde. Et varsel som ofte slår til er da at skyene vil tilta i mengde og tykkelse, sola forsvinner og nedbør vil falle om noen timer, kanskje neste dag. Det kommer regn eller snø, avhengig av årstida.


”Går sola ned i sekk, så er den neste dag vekk”
”Når sola går ned i sekk, står ho opp i en bekk” 

Etter en fin dag uten skyer forsvinner sola i et skylag nær horisonten i vest. Den går ned i en ”sekk”. Dette skylaget kan være ytterkanten av et stort nedbørområde på vei fra vest østover mot oss. I løpet av natta trekker skyene over himmelen. Neste morgen er det overskyet, ”sola er vekk” og sjansene er store for at det faller nedbør: ”Sola står opp i en bekk”.


”Når sola skinner på vestansky, blir det regn før kvelden” 

Hvis dette observeres om morgenen, ved soloppgang, at sola skinner på skyer som ligger i vest, kan dette være et synlig tegn på at et større skyområde ligger under horisonten og er på vei østover. I løpet av noen timer trekker skyene over hele himmelen. Sola forsvinner og det kommer nedbør: ”regn før kvelden”. 


”Ring rundt månen varsler om værskifte, snø eller annen nedbør” 

”Ring rundt månen” viser det samme som ”ring rundt sola”. Månen reflekterer sollyset og særlig når månen er full kan dette lyset bli så kraftig at det brytes gjennom et tynt skylag bestående av iskrystaller. Det dannes en mer eller mindre tydelig ring med månen i midten. Skyene som månelyset skinner gjennom, kan være ytterkanten av et nedbørområde på vei mot oss. Været vil skifte. Om noen timer, kanskje i løpet av kommende formiddag, vil det falle nedbør.


”Østa glette gir våt hette. Vesta klare vil lenge vare” 

Her er det mange varianter som beskriver det samme fenomenet: et stort skysystem med nedbør passerer observatøren fra vest mot øst. Er det et gløtt av blå himmel i øst, betyr det at vi har det meste av skysystemet (og nedbøren) vest for oss. Vi kan vente oss nedbør, våt hette”, om noen timer.

Begynner det å klarne opp i vest, ser vi slutten på skyene. Nedbøren vil gi seg og mer og mer av skyene vil forsvinne østover. Men å si noe om hvor lenge ”vesta klare” vil vare, skal vi være forsiktige med. Om høsten kan det ene regnværet avløse det andre med kanskje bare et døgns mellomrom, med en kort klarværsperiode i mellom.


”Aftenrøde gjør en god natt. Men morgenrøde drypper i hatt” 

Mange varianter av dette værtegnet også. Egenlig er det samme tegn som 5), men det er knyttet til soloppgang og solnedgang. En lav sol nær eller under horisonten farger skyene høyere opp på himmelen røde. Er det en sprekk i skydekket i vest om kvelden, slik at sola kan skinne og farge skyene røde, er det et tegn på at skydekket og nedbøren på sin ferd østover har kommet så langt at godværet er rett rundt hjørnet. ”Morgenen blir søt”. ”Godt veir i morgo”. 

Det motsatte, en rød soloppgang, kan tyde på at himmelen er i ferd med å skye over. Det er bare en sprekk i skydekket i øst som sola kan lyse gjennom og gi skyene farge, og denne sprekken forsvinner snart. Et nedbørområde er på vei østover og snart kommer regnet:

”Morgon rø pissar i hø”. ”Mårå rø` gjør eftassnø”.


”Regnbue om kvelden varsler godvær” 

Her har vi nok en gang en situasjon der et nedbørområde har passert oss, fra vest mot øst. Det er kveld og sola står lavt på himmelen. Kanskje den nettopp har kommet fram i en sprekk i skydekket som vokser seg større. Vi står med sola i ryggen og ser en regnbue i øst. Det har falt regn tidligere på dagen men nå har regnværet flyttet seg østover. Det er disse regndråpene sola skinner på slik at regnbuen dannes. Det mest sannsynlige er at regnværet fortsetter østover, vekk fra oss og oppklarningen fra vest fortsetter. Vi varsler ”godvær”. 


”Bue om aften en vandrer vil glede. Bue om morgen gir varsel om væde” 

Siste linje her viser en observasjon av regnvær vest for oss. Sjansen er stor for at dette regnet er på vei østover, mot oss. ”Varsel om væde”.

Regnbue ser vi også ofte når vi har regnbyger, altså en himmel med sprekker i skyene der sola slipper gjennom. Ses regnbuen om morgenen, kan dette tyde på at vi får en hel dag med mange regnbyger. Regnbuen om ettermiddagen kan komme i regnet fra den siste bygen denne dagen.

Se også forrige værtegn. 


”Regnbogan varsla skurevær”
”Regnbuer bebuder regn av og til, såkalt ”småvær” 

Disse værtegnene beskriver en værtype: en skiftende skyhimmel, sola skinner innimellom regnbygeskyene. Denne værtypen kan vi ha om ettermiddagene sommerstid. Når regnbuen observeres kan det være et synlig tegn på den første regnbygen i nærheten. Sannsynligheten er stor for at det blir flere utover kvelden. Kanskje regnbygeskyene blir så mange at sola tildekkes og regnbuen forsvinner, eller ”småværet” fortsetter, som en blanding av sol og regn. 


”Tordenvær gir væromslag” 

Dette er ikke varsel som har allmenn gyldighet. Men en type tordenvær knyttes nettopp til situasjoner der vi har hatt veldig varm og fuktig (lummer) luft over oss en tid. Så endres værsituasjonen og det transporteres kaldere (og tørrere) luft inn over vår landsdel. Der den varme og kalde lufta møtes utløses energi. Vi får kraftige regnbyger og ofte tordenvær en kort periode. Væromslaget fører til at lufta ”renses”: temperaturen faller, fuktigheten avtar og det føles mer behagelig.


”Stor flo spådde styggevær, stor fjære godvær” 

Lufttrykket påvirker havnivået. Høyt lufttrykk presser havoverflata ned, lavt lufttrykk gir høyerevannstand enn normalt. Det er sol og måne som skaper flo og fjære, men ”været” har også påvirkning på vannstanden. Vanligvis er ordtaket om stor flo og fjære en ”observasjon”, dvs. det er styggevær samtidig som det er stor flo. Men noen ganger kan nok floa rekke å bli uvanlig stor en kort tid før stormen og uværet slår til. Lavtrykkene beveger seg raskt så virkningen på vannstanden blir kortvarig. Men har vi et kraftig høytrykk over oss, som gir storfjære, varer disse ofte flere dager og ”varselet” kan ha gyldighet.


”Nedbøren vil øke mens sjøen flør, særlig i vestlig og nordvestlig vær”
”Vinden ga seg når sjøen falt” 

De to værtegnene beskriver værendringer som skjer når et lavtrykk, med tilhørende nedbør og vind, passerer et sted på kysten. Vanlig flo og fjære skyldes månens og solas påvirkning på havoverflaten, så værvarsleren må klare å skille ut den ekstra effekten som lufttrykk-forandringen har på flo og fjære.

Når et lavtrykk er på vei inn mot kysten vestfra, vil havet flø. Med lavtrykket følger nedbør, som begynner svakt men øker på inntil lavtrykket passerer og nedbøren gir seg.

Vinden øker også når lavtrykket nærmer seg. Etter at lavtrykket har passert, begynnerlufttrykket å stige. Dette bidrar til at sjøen faller. Vinden vil også som regel gradvis minke i styrke. 


”Østavind om vinteren bringer snø” (Spydeberg i Østfold)

Lavlandet østafjells er skjermet mot den fuktige havlufta i vest av Langfjella. Skal det komme nedbør av betydning om vinteren, må transporten komme fra sektoren øst – sør. Er det sønnavind, vil temperaturen i lufta være forholdsvis høy, slik at nedbøren i Østfold vanligvis da vil komme som regn, selv vinterstid. Er det østavind, kommer lufta fra Sverige, kanskje enda lengre østfra og temperaturen i lufta vil være lav. Muligheten for snø er stor.


”Voksende skyer gir gjerne regn; minker de, kan en vente tørrvær”
”Skyer på himmelen en lummer sommerdag gir en byge før kvelden” 

Sommerstid dannes og utvikles ofte skyer som kan gi regnbyger. Himmelen kan gjerne være skyfri om morgenen, men etter hvert som sola kommer høyere på himmelen, varmes lufta som ligger nærmest bakken opp, den stiger til værs, avkjøles og slik dannes det skyer. Hvisatmosfæren er ustabil, kan den oppstigende lufta og dermed skyene komme opp i stor høyde. Skyene vokser og blir de store nok, kan de utvikle seg til regnbygeskyer.

Minker skyene, betyr det at atmosfæren stabiliseres. En nedsynkende bevegelse høyere opp i atmosfæren får skyene til å løse seg opp og vi kan vente tørrvær. 


”Værbåten” varslet vind i den retningen båten pekte”.

(Mandel- eller sigarformet lys sky høyt oppe i klarvær) 

Denne skytypen, altocumulus lenticularis på fagspråket, dannes på lesiden av en fjellside når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse og på bølgetoppene dannes disse spesielle skyene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i. Formen minner om en mandel.

Har vi sterk vestavind, kan vi av og til observere slike skyer på Østlandet (Grue). Den sterke vinden i høyere luftlag slår ofte ned til bakken og da vil vindretningen bli nær den ”værbåten” eller ”mandelen” peker i.


”Brånet skodda, fikk en høyvær”
”Når skodda la seg i dalbunnen, ble det en god dag” 

Tåke dannes og forsvinner av forskjellige årsaker. Om høsten, på klare netter, avkjøles lufta mest i høyereliggende strøk, for eksempel i fjellet. Den kalde lufta renner ned i dalførene. Blir avkjølingen kraftig nok, dannes det tåke i dalbunnen der fuktighetskilden, elva, også befinner seg.

Når morgen kommer og sola igjen begynner å varme opp bakke og luft, vil denne tåka vanligvis løse seg opp, ”bråne”, og det blir en fin dag. Tidlig på høsten går denne prosessen greit, men jo kortere dager og jo lavere sol, desto vanskeligere blir det å få nok varme fra sola. Seinhøstes kan det nok tenkes at skodda blir liggende hele dagen.


”Trekker tåka til sjøs, blir det godt vær. Trekker den innover landet – regn og uvær” 

Tåka beveger seg med vinden. Trekker tåka til sjøs, betyr det fralandsvind. Det får vi når vi har forholdsvis høyt lufttrykk over land. Høytrykk forbinder vi vanligvis med godt vær.

Får vi pålandsvind, vil fuktig luft trekke inn fra havet, kanskje i forbindelse med et lavtrykk. Vi kan vente nedbør, kanskje også sterkere vind etter hvert.


”Naar Tustra faar skjegg og Hesten faar man, Da bør hver sjømand at skynde paa land”
”Når Oksen tek på seg sin hatt, Blæs det innyver den heile natt.” 

Mange ordtak knytter seg til værendringer når det legger seg en sky (tåke) rundt en fjelltopp.

En værendring skyldes ofte en endring i vindretningen. Tørr innlandsluft kan erstattes av fuktigere havluft. Vindendringen skjer oftest først i høyere luftlag. Mange lavlandsstrøk i landet vårt skjermes godt av terrenget mot vind og vær, i alle fall en tid. Men fjellområdene er mer utsatt. Legger det seg en ”hatt” over en fjelltopp, er det et tegn på at det er fuktig luft i høyere luftlag. Øker skymengden, slik at hatten vokser og kanskje blir et sammenhengende skylag, kan dette tyde på at et nedbørområde er på vei. 


”Sydnåvind og vestavind kjem mæ størtevatn, noråvind mø køle, auståvind mæ tørrvær, sø-austvind mæ silregn” 

Rundt et lavtrykk blåser vinden mot utviseren. Tenker vi oss de forskjellige vindretningene rundt et lavtrykk som treffer Vestlandet og prøver å ta med oss geografien, dvs. fralandsvind og pålandsvind, så er værtegnet en meget god beskrivelse av værforholdene ved de forskjellige vindretningene. Det er altså ikke et værvarsel, men heller observasjoner av værforholdene ved de forskjellige vindretningene. 


”Østlig drott varslet fint oppholdsvær, vind fra sørvest overskyet vær medregnbyger”. 

Vindretning og værtype henger sammen. Tydeligst er dette langs kysten, der fralandsvind som oftest betyr oppholdsvær, kanskje pent vær. Pålandsvind gir oftest fuktig vær, skyer og nedbør. Vanligvis skjer værendringen samtidig med vindendringen. ”Værvarslet” nevnt over er derfor mer en ”observasjon”, slik er det, enn en forutsigelse om kommende vær. 


”Svalene flyr høyt mot godvær, men lavt når det blir dårlig vær” 

Svalene jager insekter og de flyr i den høyden insektene fins. Insekter er vare for fuktigheten i lufta. Faller det nedbør, går de i dekning. Øker fuktigheten i et luftlag, vil insektene søke til et tørrere luftlag, som regel i lavere høyde. 

I en situasjon der været er i ferd med å endre seg fra tørt vær til nedbør, kan omslaget ofte skje i høyere luftlag før vi merker noe til det ved bakken. Insektene begynner å fly nærmere bakken. ”Værtegnet” burde egentlig vært ”insektene flyr lavt når det blir dårlig vær”. Men små insekter er vanskelige å observere. Derfor knyttes tegnet til svalene som jakter på insektene. De er lettere å oppdage, enten de flyr høyt eller lavt. 

Den første delen av ”værtegnet”, at svalene flyr høyt mot godvær, er et dårligere varsel. Godværet, med tørr luft i stor høyde, har vi allerede når insektene flyr høyt. 


”Tar kyrne (sauene, geitene) vegen mot fjellet, blir det godt vær. Men søker de mot heimemarka, blir det ruskevær” 

Siste del av slike værtegn kan ha noe for seg. Ikke fordi dyra har en ”sans” for hvordan været kommer til å bli, men fordi værendringer ofte kommer tidligere i høyereliggende områder, i fjellet, enn i lavlandet, heimemarka. Husdyr som befinner seg i fjellet merker vindøkning, økende fuktighet (tåke) og dette følte ubehaget gjør at de trekker unna. De forflytter seg til lavereliggende områder der de kommer i le av vinden. 

Første del av uttrykket har ingen meningsfull varslingsverdi. De tar vegen mot fjellet fordi det allerede er brukbart vær i lavlandet og de fortsetter oppover i høyereliggende strøk, så høyt som ”været” tillater.

Ikke alle "værvarslings"-metoder fra gammelt har tålt møtet med moderne vitenskap. De lar seg ikke verifisere. Men noen av de gamle værtegnene tar utgangspunkt i været selv, det vi kan observere ved å studere skyhimmelen (skyformene, utviklingen, lys, farge..), vindforholdene (retning, hastighet), lysbrytning (regnbue, ring rundt sola), nedbør, fuktighet og så videre.

Været slik det er nå kan ofte fortelle oss om hvordan det kommer til å bli de nærmeste timene, kanskje kommende døgn. Slike observasjoner kan si noe om de fysiske prosessene som foregår i atmosfæren nå og i mange tilfeller også om hva som kommer til å skje i nær framtid. I slike tilfeller får de gamle værtegnene støtte fra moderne meteorologi.

mandag 4. januar 2016

Sognafarets Sparkling Star


"Leo"

Her kommer en liten nyttårshilsen fra Trondheim. Leo ligger og sløver i kroken sin. Han virker å trives her sammen med oss og vi koser oss masse med ham. Han begynner nå å nærme seg 3 år og har blitt en trivelig og rolig hund. Han er en ordentlig kosebamse og kommer og setter seg på fanget mitt når jeg sitter på gulvet. Han kan være litt usikker blant andre store hannhunder, men nå får vi trene sammen med en venninne av meg som har fått en fuglehund og vi ser fremgang. Han elsker godbiter og er derfor lærevillig og har lært seg flere triks som f.eks "ligg død" og "rull rundt". Vi får masse skryt for utseende hans når vi er på tur, han er slank og muskuløs - jeg pleier å kalle ham for hundeverdenens Brad Pitt. Jeg sender ved noen bilder fra i høst. Han er en skikkelig god turkamerat! 

Godt nyttår

Hilsen Leo, Heiner og Camilla


100 tur dager i 2016


Jeg har bestemt meg for å forsøke å gjennomføre 100 tur dager i 2016, som utfordringen på nettet gikk ut på. Jeg vet jeg har en fordel siden hundene jo selvsagt må ha turene sine, og geocachinga gjør det jo også litt lettere å gjennomføre. men vanlige lufteturer som er daglig, skal ikke telle med. Jeg sender herved utfordringen videre, men forutsetningen er at du skal gjøre det fordi du har lyst, hver eneste tur dag skal være kos og de skal nytes, det skal ikke gjøres fordi du MÅ. Blir du med? 

(Bruk #100turdageri2016 hvis du er på Instagram, så kan vi titte på hverandres turbilder) Telefonen min vil ikke ha Instagram lenger, ikke får jeg logget på, eller av installert, eller lastet ned på nytt. Så da måtte jeg droppe den delen.

NYTT!!!


Ikke nok med at det er en ny dag, det er en ny uke også, og ikke nok med det... det er et nytt år også! Dette må bli bra, kan jo håpe på bedre enn i fjor iallefall.  Litt mål må en jo ha når det er så mye nytt!

søndag 3. januar 2016

Villa Fridheim



Opplev et av norges største og best bevarte hus i sveitserstil, bygget som landsted i 1892 av trelasthandler Svend Haug. På Bjørøya, midt i Krøderfjorden ligger villaen som et Soria Moria slott med sitt 30 meter høye tårn. I siste liten ble villaen reddet fra sanering i en brannøvelse i 1980. Kråkeslottet ble restaurert, og er i dag et eventyrmuseum.

Huset ble bygget etter tegninger av arkitekt Herman Major Backer. Bygningen er oppført i reisverk og den har to hovedetasjer, store arker mot sør og et tårn mot sørvest. Huset har usedvanlig store dimensjoner, totalt er den 1000 m2 fordelt på to hovedetasjer, kjeller, loft og tårnrom. Bygningen er sammensatt og asymmetrisk med et mektig villatårn. Opprinnelig hadde alle gavlene et trearmet knippespir der midtpartiet var like høyt som etasjehøyden i første etasje. Huset fikk da et sterkt visuelt uttrykk og det var et samlende grep om bygningens sprikende former. På grunn av de usedvanlige store dimensjonene i huset virker de kraftige bjelkene spinkle. Taket er tekket med skifer.

Villa Fridheim ble påbegynt 1890, og var ferdig i 1892. De brukte altså bare to år på å bygge dette store huset. Det er fordi dette var faktisk et slags ferdighus. Elementene ble laget i Drammen, fraktet med Krøderbanen opp til Krøderen og videre med båt til Bjørøya.

Det ble bygget av en mann som het Svend Haug som hadde en stor trelastforretning i Drammen.

Villa Fridheim er på 600 m2 i grunnflate, har 5 etasjer med tårnet som er 30 meter høyt og kjeller i tillegg, så her er det ca. 2000 mål hus med ca. 40 rom.

Men Svend Haug opplevde aldri å få bo her, han døde i 1891 (59 år gammel), så det var han kone Thea (født Sveaas fra gården Haug i Modum – derfor tok de navnet Haug. Svend het opprinnelig Svend Svendsen) som bygde huset ferdig. Hun flyttet inn her (bodde her hele året) med barna. De hadde 5 barn og med seg på lasset hadde de et tjenerskap på 5 som bodde sammen med dem her i huset.

De bodde her til ca. 1909, da var barna voksne og huset og hele øya ble solgt, og de flyttet nedover mot Drammen igjen (til gården Killingrud).

Da ble det pensjonat her, og det var det helt fram til 1960, bortsett fra under krigen, da det ble rekvirert og var tilholdssted for offiserer, og det var nærmest bordell virksomhet her. I 1952 var det pressesenter for verdenspressen, da det var olympiske leker i Oslo, med de alpine grener på Norefjell.

Men i 1960 kom det nye brannforskrifter som sa at det ikke lenger var lovlig å overnatte i slike trehus. Huset ble derfor stående mer eller mindre tomt, og det var ingen inntekter på det, så eieren hadde ingen mulighet til å holde det vedlike. Det sto slik i 20 år, og forfalt veldig – og i 1980 var det meningen at det skulle brukes som en brannøvelse (altså brennes ned) for brannvesenet og Sivilforsvaret. Men heldigvis – da skjedde det noe. Da fikk man tak i Riksantikvaren, Norsk Kulturråd, Buskerud fylkeskommune og Krødsherad kommune, og ved hjelp av midler derfra og en voldsom dugnadsinnsats, klarte man å restaurere huset.

Grunnen til at det var så viktig å ta vare på huset er først og fremst arkitekturen. Det er tegnet av arkitekt Herman Major Backer. Han har for øvrig også tegnet gamle Skaugum (som brant), Johanneskirken i Bergen og Norsk Vitenskapsakademi i Oslo.

Det sies at dette huset er det beste eksempel på akkurat denne arkitekturen som var populær i Norge en periode, og som kalles «den norske sveitser-stilen», med elementer fra middelalderen, sagatiden, vikingtiden, osv.

Innvendig er de originale detaljene intakt, vinduer, dører, helt ned til dørklinkene på noen av dørene er originale. Alt listverk er originalt, det finnes over 40 forskjellige profiler på listverk rundt i huset.

Den gregorianske kalender


Den gregorianske kalender er den internasjonalt mest brukte kalenderen. Den ble innført i Roma i 1582 av pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585). Kalenderen erstattet den julianske kalenderen som Julius Cæsar innførte i år 46 f.Kr.

I Norge og Danmark ble den gregorianske kalenderen innført først i år 1700 ved at man sløyfet datoene mellom 18. februar og 1. mars.

Kalenderen skulle korrigere det faktum at den julianske kalenderen var 0,0078 døgn lengre enn det tropiske året som årstidene følger, eller 11 minutter og 14 sekunder. Et tropisk år varer 365,24219875 døgn (epoke J2000.0) i gjennomsnitt. Ved overgangen fra den julianske kalenderen i 1582 var det oppstått et avvik på omtrent 12,7 døgn. Man var klar over at det var et visst avvik mellom juliansk og gregoriansk kalender, men man hadde ikke kunnskap om den eksakte forskjellen. Ved innføringen av den nye kalenderregningen korrigerte man mesteparten av forskjellen mellom gregoriansk og juliansk kalender ved at dagen etter den 4. oktober 1582 ble den 15. oktober 1582. Den gregorianske kalenderen startet altså med at man hoppet over de ti dagene fra og med 5. til og med 14. oktober 1582.

Den gregorianske kalenderen har 365 døgn, pluss skuddår hvert fjerde år, bortsett fra år som er delelige med 100; år som er delelige med 400 er likevel skuddår. Det vil si at år 1996 var skuddår, 2000 var skuddår, 2004 var skuddår, men 1900 var ikke skuddår og 2100 blir heller ikke skuddår. Dette gir en årslengde på 365,2425 døgn, noe som gir et avvik fra det tropiske året på ett døgn etter 3320 år (men i løpet av den tiden er det tropiske året blitt omtrent 22,5 sekunder kortere) eller så vidt over tre døgn pr. 10 000 år.

Den gregorianske kalenderen gjentar seg etter nøyaktig 400 år (= 146 097 døgn). Dermed kommer skuddagene på samme måte og samme dato får samme ukedag etter et likt mønster med 400 års mellomrom. Legg merke til at dette ikke gjelder for påsken i den gregorianske kalenderen, den gjentar seg med 5 700 000 års mellomrom.

Paven Gregor XIIIs bulle om innføringen av den nye kalenderen nevner uttrykkelig den søritalienske legen og kronologen Aloysius Lilius som opphavsmann. Hans opplegg var imidlertid blitt lett modifisert av den tyske jesuittpresten og astronomen Christophorus Clavius, som hadde nyttiggjort seg observasjoner fra Vatikanets stjerneobservatorium, som var blitt innrettet nettopp med tanke på revisjonen av kalenderen.

Den katolske kirke hadde imidlertid lenge vært misfornøyd med hvordan den julianske kalenderen spriket stadig mer i forhold til det astronomiske året. På 1400-tallet ivret den tyske kardinalen Nikolaus av Cusa for utviklingen av et nytt system. Kardinal Marco Vigerio fremla et konkret opplegg for kalenderreform for det femte Laterankonsil i 1512. Konsilet godtok riktignok ikke hans forslag til kalenderreform, men han forsket videre på saken. Dette var lenge før Aloysius Lilius tok opp de samme tankene.

I Danmark og Norge brukte vi den julianske kalender til og med søndag 18. februar 1700. Ved midnatt «hoppet» kalenderen frem til mandag 1. mars, som ble den første datoen i den gregorianske kalenderen.

På Island og Færøyene ble den nye kalenderen innført noe senere, ved at lørdag 16. november ble etterfulgt av søndag 28. november.

Sverige (og dermed Finland) forsøkte en gradvis overgang. Man sløyfet skuddårsdagen i år 1700 og planla å utelate skuddårsdagen i de neste førti år. Men utelatelsen av skuddårsdagen i 1704 og 1708 ble aldri gjennomført, og i 1711 besluttet kong Karl XII at man skulle gå tilbake til den julianske kalenderen. Det gjorde man ved å la februar 1712 ha tretti dager. Først i 1753 gikk Sverige over til den gregorianske kalenderen, ved å hoppe fra 17. februar til 1. mars


Tufta/Femkjenna

Ferden gikk til Krødsherad i dag


Siden det er triveligere å leite sammen med noen enn aleine, så plukket jeg med meg Hilde i dag. Hun er skikkelig dreven iforhold til meg, så jeg sugde til meg kunnskap om dette nye greiene jeg har startet med. Jeg oppdaget tidlig at jeg skulle hatt et utvidet medlemskap, for jeg fikk bare logget tre funn hver dag, det holdt jo ikke i dag. For når loggen var "oppbrukt" i dag, så fikk jeg ikke opp hverken bilder eller hint, knapt nok posisjon.


Det var ikke helt optimale forhold, for Hilde ladet mobilen etter at vi reiste, så den lå igjen hjemme hos henne. SÅ nå er alle brølere gjort på denne turen, så nå går alt som smurt på de neste turene.


Seterveien ble i sin tid mest benyttet av folk fra småbrukene under gården N.Vassenrud, bl.a.når storfeet skulle sendes på sommerbeite, men også av tømmerhoggere som arbeidet i skogen til N. Vassenrud i sommerhalvåret. Vinterstid ble dessuten seterveien benyttet til tømmerkjøring med hest, og en kan fremdeles se spor etter denne virksomheten på enkelte strekninger. Veien ble mye brukt av fiskere, jegere og bærplukkere for noen tiår tilbake.


”Tursti via gammel setervei fra Tufta til Tjennsmyr og videre til Femtjenna," starter ved idrettshallen på Krøderen. Orienteringstavle er satt opp utvendig på skigruppas hus. Følg piler og blåmerking! Etter 2-300 m i lysløypa tar en av til høyre og følger 5 km-skitraseen til småbruket Tufta, langs jordene. Ved Tufta er det satt opp ei oppslagstavle med en kortfattet historikk over gården N. Vassenrud og tre småbruk oppunder Tuftåsen. Opprinnelig setervei startet ved småbruket Tufta, gikk opp Tuftåsen til Tjennsmyr og videre derfra til bl.a. Femtjenna. Denne strekningen går i sterkt stigende skogsterreng, og en passerer bl.a. en stor, fin einer, gammel delefuru og nyrestaurert tømmerbru ( klopp).


Tessy synes det var litt kjedelig å vente når vi leitet etter bokser

Fra Tjennsmyr kan du følge merkinga videre til Femtjenna, opp til Flåmyrene benyttes skogsbilveier. Her går turstien til høyre, i relativt lett, noe myrlendt terreng fram til Femtjenna. Avstanden fra idrettshallen til Tjennsmyr er ca. 5 km, og fra idrettshallen til Femtjenna ca. 7 km. Retur via samme skogsbilvei, eller man kan følge Holleialøpets skitrase ned Råaråsen, forbi Toffatjenn og ned Svarttjennkleiva til lysløypa på Krøderen. Denne traseen er også merket med skilter og blåmaling.

Femtjenna har fått navn etter fem små myrputter som ligger i et myrområde på toppen av Råaråsen, rett sør for Flåmyrtjenn. Dette skogsområdet tilhører N. Vassenrud. I nordre enden av Femtjenna ble det i begynnelsen av 1900-tallet bygd ei seterbulskogskoie. Både i 1920-30 årene, under krigen og fram til ca. 1950 var koia et populært utfartssted for befolkningen på Krøderen, både sommer og vinter. De første årene ble koia bl.a. benyttet som seter for N. Vassenrud. Den ble også brukt som skogshusvær for tømmerhoggere som arbeidet i skogen til N. Vassenrud. Folk som var på tiurleik eller fisketur til Handkledvanna, ca. 400 meter øst for Femtjenna, tok også inn på dette stedet.

Vikingdøgn

Denne dagen bestemmer været for hele året.
Er været omskiftende, blir det variabelt.
Er det klart oppholdsvær eller snøvær, blir året 
regelmessig eller godt.



Vikingene hadde ikke klokker og delte derfor heller ikke døgnet opp i timer. De bestemte tiden etter solens stilling. Døgnet, eller solen tilsynelatende sirkulasjon - solringen (sólarhringr), ble delt opp i åtte like deler som man kalte en ætt eller eykt.

Man identifiserte tiden etter posisjonen til solen når den stod i syd, sydvest, vest, nordvest, nord, nordøst, øst og sydøst. Hver av disse tidspunktene, eller solens posisjoner i horisonten, de såkalte dagmerkene (nor. dagmark), hadde sitt navn; hádegi (solen i syd), undorn eller eykt (solen i sydvest), miðr aptann (solen i vest), náttmál (solen i nordvest), miðnætti (solen i nord), ótta (solen i nordøst), miðr morgun (solen i øst) og dagmál (solen i sydøst). 

Når solen stod i syd sa man at solen stod i hádegistað, i sydvest undornstað, i vest miðr aptannstað, i sydøstdagmálstað osv. 
Skulle en oppgi et tidspunkt mellom to dagmerker, sa en for eksempel "jafn nærri báðu dagmálstað ok hádegistað"(jevnt nære både dagmålsted og middagsted) - dvs. når solen hadde en posisjon midt mellom de to dagmerkene. 

Man merket seg stedet i terrenget hvor solen stod over i de forskjellige "-staðene", og disse landemerkene ble brukt som "klokke" av folk flest, da solen vil stå i samme posisjon til samme tid hver dag - det eneste som forandrer seg er høyden solen står på himmelen i de forskjellige årstidene. Ofte fikk landmerket navn etter den aktuelle tidsangivelsen.

I Norge har vi navn som Middagsfjellet, Middagshorn, Middagshaugen, Middagsnib, Middagsberg, Rismålsfjell, Nonsfjell, i Sverige Middagsberget, Middagshognan, Nonsberget, Nonsknätten og på Island Hádegisbrekkur, Dagmálahóll, Eyktargnipa, Nónfell, Miðaptansdrangur, Undornsfell - navn som alle forteller om at solen stod over dette stedet til et bestemt tidspunkt i døgnet. 

Det viktigste dagmerket var dog hádegi (middag). Det vil si når solen stod i syd, som tilsvarer punktet når solen står høyest på himmelen og klokka er 12:00.

lørdag 2. januar 2016

Vikingkalender




Kalenderen du ser her viser delingen av året i den gamle islandske kalenderen i forhold til den Gregorianske kalender som vi bruker i dag. 

Året er oppdelt i to like lange deler - sommer og vinter, og årets mørkeste periode kalles skammdegi (de mørke dagene) og årets lyseste periode kalles nóttleysa(nattløshet). 

Vintermånedene er gormánuður, ýlir, mörsugur, þorri, góa og einmánuður 

Sommermånedene er harpa, skerpla, sólmánuður, heyannir, tvímánuður og haustmánuður. 

I vikingtiden brukte man ikke årstall for å tidfeste de enkelte årene, en så kalt absolutt kronologi. Man brukte en relativ kronologi med henvisning til så og så mange år etter spesielt viktige hendelser. En tidfestet da året ved å si for eksempel "fire vintre etter slaget ved Hafrsfjord". 

Så vidt vi vet, var islendingen Are Torgilsson den frode den første som tidlig på 1100-tallet forsøkte å regne de norrøne tidsangivelsene om til en absolutt europeisk kronologi ut fra et system som den angelsaksiske historiske Beda brukte. Også andre kronologisystem ble benyttet i Nord-Europa i tidlig middelalder, og for å gjøre slike omregninger i fra norrøn tidsangivelse enda vanskeligere, kan en nevne at årets begynnelse på 1100-tallet ble satt til 1. september.

Kalenderen vikingene brukte var en kalender som avspeilet naturen de levde i og arbeidsåret. Året var oppdelt i to like lange perioder - sommer og vinter. En manns alder ble regnet i antall vintre han levde. Dette kan indikere at "nyttår" var når sommeren startet, selv om de ikke feiret nyttår slik vi gjør i dag. 

Året var inndelt i månefaser - fra nymåne til nymåne eller fra fullmåne til fullmåne. Tellingen av dager har neppe vært nøyaktig, spesielt i sommermånedene når nettene er så lyse som de kan være så langt nord, fordi det kan være vanskelig å få øye på månen.
Gormánuður (Slaktemåned) - Fra 14. Oktober til 13. November. 

Gormánuður, den første vintermåneden, er begynnelsen på det norrøne vinterhalvåret. 14. oktober er første vinterdag, på primstaven er dagen oftest markert med en vott og på denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Dette blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy (Gro Steinsland, Eros og død i norrøne myter). Da var høstens grøde i hus. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter) - perioden rundt 14.okt. En ønsket da vinteren velkommen og blotet for et godt år. 

Ýlir (Julemåned) - Fra 14. November til 13. Desember. 
Ýlir er den andre vintermåneden. Da inntraff vikingtidens vintersolverv. Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er også identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider

Etter kristningen av landet innførte Kirken den Julianske kalender, men denne ble senere avløst av den Gregorianske kalender. På Island ble den norrøne kalenderen, i en overgangsfase etter kristningen, brukt parallelt med den julianske kalender helt opp til ca. år 1200. Dette kan bero på at flere av de islandske lovene den gangen var direkte koblet til den gamle islandske kalenderen. 

Den romerske 7 dagers uka ble adoptert inn i almanakken, slik at året bestod av 52 uker og 12 måneder á 30 dager pluss 4 dager per år. Dette utgjør bare 364 dager og derfor måtte de legge tilen ekstra uke hvert 5. eller 6. år om sommeren for å kompensere feilregninga. Denne ekstra uka ble lagt til med et vedtak på tinget, og den ble kalt sumarauki ("sommer auke", auke = øke, dvs. ekstra sommeruke). 

I Laksdøla saga kan en lese følgende: "Osk hette Torstein Rauds fjerde datter. Hun var mor til Torstein Surt den kloke, som fant på sommerauken." Dette burde da ha skjedd ca. på midten av 900-tallet. 

I sagaene møter vi ofte tidsangivelsen X antall uker før sommerens eller vinterens slutt eller begynnelse. En må da regne seg fram, etter den kalenderen som her er presentert, for å komme fram til riktig tidspunkt i året. Men sommerauken, eller mangelen på denne skaper selvsagt problemer for nøyaktige utregninger.

Den julianske kalenderen


Den julianske kalenderen ble innført av Julius Cæsar i år 46 f.Kr.

Kalenderen hadde 365 dager, pluss én skuddårsdag hvert fjerde år, dvs. en gjennomsnittslengde på 365,25 døgn.

Romerne visste at året var ca. et kvart døgn mer enn 365 dager, derfor innførte Cæsar én ekstra kalenderdag hvert fjerde år. Det var den greske astronomen og matematikeren Sosigenes som foreslo dette for Cæsar. Dette skjedde i år 47 f.Kr.

Dette viste seg å bli litt komplisert i starten, og romerne hadde i en periode skuddårsdag hvert tredje år i stedet. Julius Cæsars etterfølger, Augustus, ordnet opp i dette og bestemte at det skulle hoppes over tre skuddår og at det første skuddåret skulle være i år 8 e.Kr. Romerne forholdt seg naturligvis ikke til Kristi fødsel, de regnet ut fra grunnleggelsen av Roma. De mente at dette hadde skjedd i 753 f.Kr. Augustus krevde altså at 761 skulle være skuddår og deretter skuddår hvert fjerde år. Det er bare tilfeldigheter at det ble vårt år 8, og dermed delelig med 4.

Siden denne kalenderen er 0,0078 døgn (11 minutter og 14 sekunder) lengre enn det tropiske året, som årstidene følger, utgjør dette så godt som ett døgn feil i løpet av 128 år. Ett tropisk år varer 365,24219878 døgn (epoke J2000.0). Pave Gregor XIII rettet opp mesteparten av denne forskjellen med sin gregorianske kalender i 1582. I de katolske land korrigerte da man for et avvik på ti døgn. Dagen etter 4. oktober 1582 ble derved 15. oktober 1582. Det er denne kalenderen som brukes den dag i dag i det meste av verden.

Den julianske kalenderen gjentar seg etter nøyaktig 28 år. Dermed kommer skuddagene med samme ukedag og samme dato får samme ukedag etter et likt mønster med 28 års mellomrom. Den julianske kalenderen må ikke forveksles med den julianske dagkalenderen som er en kalender benyttet av astronomer for å tidfeste astronomiske begivenheter.

Tropisk år er betegnelsen på den nøyaktige tiden det tar Jorden å passere én hel runde rundt Solen, nærmere bestemt tidsrommet mellom to jevndøgn.

Et tropisk år er 31 556 925 sekunder eller 365 døgn, 5 timer, 48 minutter og 45 sekunder = 365,24219875 døgn (epoke J2000.0). Et vanlig kalenderår har som kjent bare 365 døgn, og det er for å veie opp for dette avviket at vi har skuddår.