Den gregorianske kalender

Den gregorianske kalender er den internasjonalt mest brukte kalenderen. Den ble innført i Roma i 1582 av pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585). Kalenderen erstattet den julianske kalenderen som Julius Cæsar innførte i år 46 f.Kr.

I Norge og Danmark ble den gregorianske kalenderen innført først i år 1700 ved at man sløyfet datoene mellom 18. februar og 1. mars.

Kalenderen skulle korrigere det faktum at den julianske kalenderen var 0,0078 døgn lengre enn det tropiske året som årstidene følger, eller 11 minutter og 14 sekunder. Et tropisk år varer 365,24219875 døgn (epoke J2000.0) i gjennomsnitt. Ved overgangen fra den julianske kalenderen i 1582 var det oppstått et avvik på omtrent 12,7 døgn. Man var klar over at det var et visst avvik mellom juliansk og gregoriansk kalender, men man hadde ikke kunnskap om den eksakte forskjellen. Ved innføringen av den nye kalenderregningen korrigerte man mesteparten av forskjellen mellom gregoriansk og juliansk kalender ved at dagen etter den 4. oktober 1582 ble den 15. oktober 1582. Den gregorianske kalenderen startet altså med at man hoppet over de ti dagene fra og med 5. til og med 14. oktober 1582.

Den gregorianske kalenderen har 365 døgn, pluss skuddår hvert fjerde år, bortsett fra år som er delelige med 100; år som er delelige med 400 er likevel skuddår. Det vil si at år 1996 var skuddår, 2000 var skuddår, 2004 var skuddår, men 1900 var ikke skuddår og 2100 blir heller ikke skuddår. Dette gir en årslengde på 365,2425 døgn, noe som gir et avvik fra det tropiske året på ett døgn etter 3320 år (men i løpet av den tiden er det tropiske året blitt omtrent 22,5 sekunder kortere) eller så vidt over tre døgn pr. 10 000 år.

Den gregorianske kalenderen gjentar seg etter nøyaktig 400 år (= 146 097 døgn). Dermed kommer skuddagene på samme måte og samme dato får samme ukedag etter et likt mønster med 400 års mellomrom. Legg merke til at dette ikke gjelder for påsken i den gregorianske kalenderen, den gjentar seg med 5 700 000 års mellomrom.

Paven Gregor XIIIs bulle om innføringen av den nye kalenderen nevner uttrykkelig den søritalienske legen og kronologen Aloysius Lilius som opphavsmann. Hans opplegg var imidlertid blitt lett modifisert av den tyske jesuittpresten og astronomen Christophorus Clavius, som hadde nyttiggjort seg observasjoner fra Vatikanets stjerneobservatorium, som var blitt innrettet nettopp med tanke på revisjonen av kalenderen.

Den katolske kirke hadde imidlertid lenge vært misfornøyd med hvordan den julianske kalenderen spriket stadig mer i forhold til det astronomiske året. På 1400-tallet ivret den tyske kardinalen Nikolaus av Cusa for utviklingen av et nytt system. Kardinal Marco Vigerio fremla et konkret opplegg for kalenderreform for det femte Laterankonsil i 1512. Konsilet godtok riktignok ikke hans forslag til kalenderreform, men han forsket videre på saken. Dette var lenge før Aloysius Lilius tok opp de samme tankene.

I Danmark og Norge brukte vi den julianske kalender til og med søndag 18. februar 1700. Ved midnatt «hoppet» kalenderen frem til mandag 1. mars, som ble den første datoen i den gregorianske kalenderen.

På Island og Færøyene ble den nye kalenderen innført noe senere, ved at lørdag 16. november ble etterfulgt av søndag 28. november.

Sverige (og dermed Finland) forsøkte en gradvis overgang. Man sløyfet skuddårsdagen i år 1700 og planla å utelate skuddårsdagen i de neste førti år. Men utelatelsen av skuddårsdagen i 1704 og 1708 ble aldri gjennomført, og i 1711 besluttet kong Karl XII at man skulle gå tilbake til den julianske kalenderen. Det gjorde man ved å la februar 1712 ha tretti dager. Først i 1753 gikk Sverige over til den gregorianske kalenderen, ved å hoppe fra 17. februar til 1. mars