Vikingkalender

Kalenderen du ser her viser delingen av året i den gamle islandske kalenderen i forhold til den Gregorianske kalender som vi bruker i dag. 

Året er oppdelt i to like lange deler - sommer og vinter, og årets mørkeste periode kalles skammdegi (de mørke dagene) og årets lyseste periode kalles nóttleysa(nattløshet). 

Vintermånedene er gormánuður, ýlir, mörsugur, þorri, góa og einmánuður 

Sommermånedene er harpa, skerpla, sólmánuður, heyannir, tvímánuður og haustmánuður. 

I vikingtiden brukte man ikke årstall for å tidfeste de enkelte årene, en så kalt absolutt kronologi. Man brukte en relativ kronologi med henvisning til så og så mange år etter spesielt viktige hendelser. En tidfestet da året ved å si for eksempel "fire vintre etter slaget ved Hafrsfjord". 

Så vidt vi vet, var islendingen Are Torgilsson den frode den første som tidlig på 1100-tallet forsøkte å regne de norrøne tidsangivelsene om til en absolutt europeisk kronologi ut fra et system som den angelsaksiske historiske Beda brukte. Også andre kronologisystem ble benyttet i Nord-Europa i tidlig middelalder, og for å gjøre slike omregninger i fra norrøn tidsangivelse enda vanskeligere, kan en nevne at årets begynnelse på 1100-tallet ble satt til 1. september.

Kalenderen vikingene brukte var en kalender som avspeilet naturen de levde i og arbeidsåret. Året var oppdelt i to like lange perioder - sommer og vinter. En manns alder ble regnet i antall vintre han levde. Dette kan indikere at "nyttår" var når sommeren startet, selv om de ikke feiret nyttår slik vi gjør i dag. 

Året var inndelt i månefaser - fra nymåne til nymåne eller fra fullmåne til fullmåne. Tellingen av dager har neppe vært nøyaktig, spesielt i sommermånedene når nettene er så lyse som de kan være så langt nord, fordi det kan være vanskelig å få øye på månen.

Gormánuður (Slaktemåned) - Fra 14. Oktober til 13. November. 

Gormánuður, den første vintermåneden, er begynnelsen på det norrøne vinterhalvåret. 14. oktober er første vinterdag, på primstaven er dagen oftest markert med en vott og på denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Dette blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy (Gro Steinsland, Eros og død i norrøne myter). Da var høstens grøde i hus. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter) - perioden rundt 14.okt. En ønsket da vinteren velkommen og blotet for et godt år. 

Ýlir (Julemåned) - Fra 14. November til 13. Desember. 

Ýlir er den andre vintermåneden. Da inntraff vikingtidens vintersolverv. Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er også identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider

Etter kristningen av landet innførte Kirken den Julianske kalender, men denne ble senere avløst av den Gregorianske kalender. På Island ble den norrøne kalenderen, i en overgangsfase etter kristningen, brukt parallelt med den julianske kalender helt opp til ca. år 1200. Dette kan bero på at flere av de islandske lovene den gangen var direkte koblet til den gamle islandske kalenderen. 

Den romerske 7 dagers uka ble adoptert inn i almanakken, slik at året bestod av 52 uker og 12 måneder á 30 dager pluss 4 dager per år. Dette utgjør bare 364 dager og derfor måtte de legge tilen ekstra uke hvert 5. eller 6. år om sommeren for å kompensere feilregninga. Denne ekstra uka ble lagt til med et vedtak på tinget, og den ble kalt sumarauki ("sommer auke", auke = øke, dvs. ekstra sommeruke). 

I Laksdøla saga kan en lese følgende: "Osk hette Torstein Rauds fjerde datter. Hun var mor til Torstein Surt den kloke, som fant på sommerauken." Dette burde da ha skjedd ca. på midten av 900-tallet. 

I sagaene møter vi ofte tidsangivelsen X antall uker før sommerens eller vinterens slutt eller begynnelse. En må da regne seg fram, etter den kalenderen som her er presentert, for å komme fram til riktig tidspunkt i året. Men sommerauken, eller mangelen på denne skaper selvsagt problemer for nøyaktige utregninger.