Vigelandsparken på vinteren

Velkommen til Vigelandsparken

De siste årene har det blitt en økende tendens til at besøkende i Vigelandsparken ønsker å bli fotografert mens de holder i Sinnataggens hånd. Dette har ført til at hånden er blitt slitt og skinnende blank, og at den enkelte steder er så nedslitt at spor etter Gustav Vigelands modellering er borte. Sinnataggen (1928) er støpt i bronse. Bronse reagerer med stoffer i omgivelsene slik at det dannes en tynn hinne, som en hud, som beskytter metalloverflaten. Dette kalles patina og har som regel en brun eller grønn farge. Ved stadig berøring på samme sted blir patinaen borte og etter hvert slites også detaljer i metallets overflate bort. 

For å beskytte Sinnataggens hånd og gjøre den mindre i øyenfallende la de juni på ny patinering. De håpte at dette skulle føre til at færre tok på hånden og at patinaen ville vare en stund. Det har det dessverre ikke gjort, og i august er hånden like gyllen og blank. Det er Vigeland-museets oppgave å bevare skulpturene i Vigelandsparken for kommende generasjoner. De oppmuntrer derfor publikum til å hjelpe dem med å ta vare på Sinnataggen ved å ikke ta på hånden hans.

På søndag ble jeg sluppet av ved Vigelandsparken og skulle slå ihjel et par timer. Skulle ikke bli noe problem for jeg hadde kledd meg godt og hadde med meg fotoapparatet. Har vel tenkt på å dra hit helt siden i fjor vinter for å ta bilde av statuene med snø på. Så nå kunne jeg slå to fluer i en smekk når unga skulle på escaperom rett oppi gata der.

Det var snø i lufta og litt sur vind, så jeg var glad jeg hadde både ullgenser og boblejakke.

Det var overraskende mange folk der til tross for at det er vinter og ikke det optimale været. Det var til og med en familie som var på skitur der. 

En må kanskje være der grytidlig på morgenen for å være der aleine regner jeg med. Nå er det bare et par ting til som jeg har planer om å gjøre i Oslo det nærmeste året. Jeg skal i skulpturparken på Ekeberg og jeg skal gå langs Akerselva, den nye turstien som er laget de siste årene.

Litt tomt der når det ikke renner vann i alle fontenene, men de hadde vel frosset sund om de sto på hele vinteren.

Det kunne godt vært litt mer snø, men det er vel ikke så enkelt å få til i Tigerstaden. Der blåser det stort sett bestandig, så da skal det noe til at snøen ligger lenge på toppen av statuer.

Har du ikke vært der, om det er sommer eller vinter så er det bare å ta seg en tur.

Jeg har vært i Vigelandsparken flere ganger for å ta bilder, da har jeg også skrevet ganske mye om parken. Er du interessert kan du klikke HER for å se på de bildene og informasjonen om parken. Jeg driver å går igjennom gamle innlegg innimellom for å tagge de med enten temaer eller steder så det skal være litt enklere å finne tilbake til fine turer og steder jeg har laget innlegg om. Men med fireogethalvttusen innlegg snart, så tar ting litt tid for å si det sånn.

Året er 1876 og USA skal feire 100 Års jubileum. Det er en storstilt markering kalt The Centennial International Exhibition og er den foerste offisielle World's Fair I USA. Den holdes I Philadelphia, Pennsylvania, fra 10 Mai til 10 November 1876 for å feire at det er 100 år siden signeringen av Declaration of Independence. Det offisielle navnet er International Exhibition of Arts, Manufactures and Products of the Soil and Mine. Utstillingen viste frem det siste fremskritt innen teknologi og kunst.

Mer enn 200 bygninger ble oppført I forkant av utstillingen og det var over 10 millioner besøkende fra 37 land. Det var 186, 000 som besoekte utstillingen første dagen de åpnet så dette var en stor sak I verdenssammenheng. Det var nobiliteter fra alle verdens land som deltok på utstillingen og representerte offisielt sitt hjemland. 

Den naturlige representanten for Norge var vår diplomat - Konsul Gerhard Gade. Konsul Gerhard Gade (1834–1909) – han var far til minister i Rio de Janeiro Fredrik Herman Gade (1871–1943) og arkitekt, bankier og senere kommandør i den amerikanske marine John Allyne Gade (1875–1955). 

Han var gift med en amerikansk kvinne, Helen Allyne. Sønnen John vokste opp på Frogner, tok studier I Paris og Braunssweig og deretter på Harvard University som tilslutt ledet til karriere I den amerikanske marine.

Det ble laget en egen medalje for de gjestene som representerte sitt land. Disse er sjeldne, ettertraktede og kostbare på det amerikanske markedet. Siden Gerhard Gade var den offisielle representanten for Norge I sin rolle som Konsul fikk han naturlig nok også en medalje tildelt. Det er en stor og tung kobbermedalje – 10 cm I diameter. Forsiden er tilnærmet lik den som var ble brukt på andre medaljer ved utstillingen. 

Baksiden er imidlertid forskjellig for de offisielle representantene og det ble naturlig nok kun laget et lite antall av disse (Gravøren klarte å skrive Gerhard Gade’s navn feil, fransk stavemåte Gerard Gade). Den er gravert med "To Gerard Gade, Norwegian Commission for Services".

Medaljen er pen med mange detaljer og I meget god stand. Det er vel naturlig å tenke at grunnen til at denne medaljen endte opp til salgs I USA var at han giftet seg med en amerikansk kvinne og at slekten forble I USA.

Bymuseet holder til på Frogner hovedgård. Gården framstår i dag som et komplett 1700-talls anlegg med hovedbygning, driftsbygninger og et lukket gårdsrom. I veggene og bak fasaden skjuler det seg spennende historie:

Frogner er en av de eldste bosetningene i Aker. Den dekket på det største et betydelig areal fra Frognerelven til Skillebekk og fra Frognerkilen til Majorstustrøket. I middelalderen bestod den av flere bruk og var eid av bønder. 

På 1300-tallet kom store deler av eiendommen under klostrene Hovedøya og Nonneseter, men etter reformasjonen i 1536 ble Frogner-gårdene inndratt som krongods. Eiendommen var lenge å regne som ren pengeinvestering. Den ble etter hvert kjøpt opp av rike Christiania-kjøpmenn, og skiftet hyppig eiere.

Den første eieren som bodde på gården, var den danske majoren og ingeniøroffiseren Hans Jacob Scheel (1714-1774). Da Scheel kjøpte Frogner i 1747 var søndre og nordre Frogner slått sammen. 

Som bygningskyndig lot Scheel oppføre en ny hovedbygning i tre etasjer, i tømmer og utmurt bindingsverk med pusset fasade. Scheel stod også bak oppførelsen av uthusene som rammer inn gårdstunet, og er mest sannsynlig opphavsmann til den bortglemte barokkhagen. På denne tiden ble Frogner en herskapsgård. Barokkhagens Venner

Den mest berømte eieren på Frogner er utvilsomt plankebaron og kammerherre Bernt Anker (1746 – 1805). Anker ble regnet som Norges rikeste mann i sin samtid, og kjøpte Frogner i 1790. Han ønsket et større våningshus og utvidet hovedbygningen 15 meter i begge retninger. Med fast bopel i Paleet i Christiania, var Frogner tenkt som «lystgård» for et livlig selskapsliv på landet. 

Det er utallige kilder og historier knyttet til den omfattende gjestfriheten på Frogner i Bernt Ankers tid.Gjennom tidene har stadig nye eiere påført bygningene forandringer. Siste private eier på Frogner var familien Gade som eide gården til 1896. 

Kjøper var Kristiania kommune, men konsul Gade ble boende til sin død i 1909. Planene om å rive bygningene for å gi plass blant annet til en gravlund ble derfor trenert, og resulterte i at vi fortsatt har ærverdige Frogner hovedgård bevart og fredet for ettertiden. I 1909 flyttet foreningen «Det gamle Christiania» inn og etablerte seg som Bymuseum.

Hovedbygningen inneholder i dag delvis museum, selskapslokaler og kontorer. 2. etasje rommer representative saler med interiører fra tiden 1750-1900, med møbler, kunstgjenstander, portretter og landskapsskildringer fra Bymuseets samlinger. De vakre salene har mye å tilby de besøkende. Her kan oppleves historisk sus og fordums prakt.

Mange av portene rundt Monolitten var vinterstengt. De to trappene som var åpne var saltet og svinglatte. Skikkelig sleipe.