Lunder kirke

Det har trolig vært kirke på Sokna siden 1200-tallet. Den gamle stavkirken skal ha stått på Kirkehaugen, omkring 300 meter fra der den nye kirken opprinnelig ble plassert på gården Øvre Lundesgårdens grunn. Fogd Ivar Wiel sier i 1743 at stavkirken målte 10 x 6 meter og kun hadde plass til fem stoler på hver side. Den skal ha vært i bruk også i tiden etter at den nye kirken ble oppført, trolig som en slags ferdakirke for folk som passerte gjennom bygda. Det er usikkert når den ble revet, men det kan ha skjedd på 1750-tallet.

Den nye kirken ble reist av byggmester Niels Olsen Onsagger i 1704 og innviet den 14. februar 1706 under navnet «Vor Frelsers Kircke». Den var laftet opp som en korskirke. Grunnen der den sto var imidlertid så dårlig, at kirken alt året etter ble preget av det. Kirkeregnskapene i årene etter innvielsen viser også at det til stadighet måtte gjøres reparasjoner, fordi deler av konstruksjonen sank. Alt i 1718 under en besiktigelse av kirken, ble det notert at den hadde fått store skader etter vannlekkasjer, som følge av at taket hadde for liten reisning.

Den 25. desember 1759 ble det søkt om tillatelse til å flytte kirken til et nytt kirkested, til Kirkemoen nærmere dagens sentrum. Flyttingen startet i 1760. Den gamle kirken hadde trolig omfattende skader, slik at store deler av den nye kirken måtte forskynes med nye materialer. Den ble reist som ei korskirke med vesttårn. Kirkerommet er ca. 24 meter langt fra øst- til vestgavlen, mens tverrarmene utgjør ca. 16 meter i bredde fra nord- til sørveggen. Man har antatt at årsaken til at kirken ble såvidt stor har sammenheng med at jernverket ble satt i drift på gården Bergs grunn på 1750-tallet. Innvielsen etter gjennoppbyggingen (og utvidelsen) var den 23. september 1761. Større rastaureringsarbeider utført på 1880-tallet og i årene 1922-1924. Etter ombyggingen på 1880-tallet fikk østre og vestre tverrarm ett stort vindu i hver langvegg, mens tverrarmenes gavlvegger fikk et noe større vindu. Mye tyder også på at kirkens størrelse ble noe redusert under denne ombyggingen. Arkitekt var Henrik Nissen. Restaureringen på 1920-tallet ble utført etter planer av arkitekt Ole Stein. Da ønsket man å rekonstruere den hvelvede himlingen fra tidligere, men det endte med at det ble lagt vannrett himling under loftsbjelkene. Den ble også omfattende malt innvending av Domenico Erdmann, som ga den dagens karakteristiske himmellignende utseende.