Mellom buskene fikk vi et glimt av noe enormt når vi kjørte forbi. Da var det bare å sette på blinklyset på bilen og svinge over veien og inn på parkeringsplassen. Hva i all verden er det der, sa vi før vi fikk stoppet. Wenche Lill googlet litt, og brått ble vi veldig mye smartere.
Ved Elveseter Hotell finner du Sagasøyla som med sine 34 meter er en av de høyeste søylene i verden. Søyla skildrer sentrale øyeblikk i Norges historie. På toppen troner Harald Hårfagre, symbolet på overgangen fra et splittet rike til en samlet nasjon. utsmykking representerer Norges-historien fra landet vart samla til ett rike i 872 til riksforsamlinga i 1814.
Søyla har en lang og spesiell historie. Den var opprinnelig ment å være Norges nasjonalmonument, og skulle plasseres utenfor Stortinget. Billedhuggeren Wilhelm Rasmussen vant oppdraget som ble utlyst av den norske regjering i 1926, i konkurranse med blant andre Gustav Vigeland.
Da annen verdenskrig sluttet i 1945, var søyla fortsatt ikke ferdig. Ferdigstillingen av kunstverket ble deretter skrinlagt, fordi kunstneren hadde uttrykt sympati med de tyske okkupasjonsstyrkene.Det ble til slutt umulig å reise et nasjonalmonument laget av en mann som hadde sonet dom for landssvik.
På 1980-tallet kom forrige generasjons eier av Elveseter Hotell, Åmund Elveseter, over elementene som lå lagret i et skur på Skøyen i Oslo. Kunstsamleren Elveseter, som under krigen også var medlem av den norske motstandsbevegelsen, mente Norges nasjonalmonument fortjente en bedre skjebne. Han tok saken i egne hender, sørget for at søyla ble restaurert og ferdigstilt, og fikk den reist på Elveseter i 1992.
Allerede i 1836 sendte dikteren Henrik Wergeland ut et opprop til det norske folk om å reise et minnesmerke over Norges selvstendighet, Grunnloven i 1814. Monumentet skulle reises utenfor Norges storting og skulle ha navnet "Eidsvollsøyla". Inntil 1992 ble «Sagasøyla», kalt «Eidsvollsmonumentet»
Det var mye annet som var stilt ut rundt hotellet også, både bjørn og tiurer sto på rekke og rad.
En bauta var reist med navn og årstall for eierne av Elveseterhotellet.
Vel nede fra fjellet ble det en stopp i Lom. Wenche Lill hadde mye godt å si om bakeriet i Lom. Ja så da måtte vi jo smake på de bakevarene da. Vi fant parkering i skyggen og satte opp takluka på bilen. Da skulle hundene ha det helt fint en halv times tid.
Først var vi innom en butikk som hadde mye hjemmelaget mat, såpe, drikke og krydder. En bitte liten pose med tørket ringblomst var 79 kroner. Så det jeg har tørket her allerede i sommer er verdt mange hundre kroner.
I bakeriet var det like mange veps som det var boller. At de orket å jobbe under slike forhold er merkelig. Ikke kunne de norsk heller, det var også veldig merkelig. Slikt irriterer meg. Jobber du i Norge, ja da kan du norsk. Så enkelt er det.
Nå skal ikke jeg være negativ, men det er like spennende hver gang jeg bestiller meg varm sjokolade på serveringssteder. Det er sjelden man får varm sjokolade. De fleste kjører kakao, men de fancy stedene har en eller annen suppe som de blander med melk. Denne suppa her var utrolig besk, skikkelig dobbelt mørk kokesjokolade. Ikke var den varm heller, bare lettere lunka. Nei jeg må nok gi meg med å kjøpe slikt, men en skulle ikke tro det skulle være så vanskelig å varme sjokolade og ikke alt mulig annet.
Siste fjellovergangen for denne gang, eller egentlig nest siste, for vi kjørte over Golsfjellet på vei hjem også. Men der ble det ikke noe stopp, for da hadde regnet satt inn. Men over Valdresflye var det både oppholdsvær og en mengde med reinsdyr.
Det ble stopp for å se på en stor flokk på mange hundre reinsdyr som gikk for å spise i veikanten.
De holdt seg der helt til en guttunge prøvde å snike seg innpå dem. Han kom overraskende nære, men det var nok fordi de var vandr med turister som stoppet for å ta bilder av dem.
Til slutt ble de lei og forsvant over bakkekammen. Da dro vi videre. Vi tok et stopp ved Ridderspranget for å strekke litt på beina og lufte hundene. Der var det overraskende fint. Jeg kan ikke si at jeg hadde vært der tidligere. Et kort stopp ved Sagasøyla hadde vi også. Disse to stedene kommer det om seinere.
Siste stopp ble Beitostølen. Der skulle vi kjøpe oss middag, for det var ennå to tre timer før vi kom hjem. Ingen av oss var særlig gira på å starte med middag når vi kom hjem heller.
I andre etasje kjøpte i oss to dagens middag. Grisemedaljong med peppersaus, røstipoteter og salat. Det var virkelig godt og vi ble gode og mette begge to.
Utrolig hyggelig betjening var det også. Vel verdt besøket.
Tindevegen er ikke akkurat i nabolaget, så skal man få gjort noe i løpet av dagen må man tidlig opp. Hr Yr hadde lovet regn på ettermiddagen, så desto viktigere å ha vekkeklokke i ferien. Klokka ringte 04:18, og jeg var på vei 04:43.
Første stopp var en bensinstasjon på Gol for litt frokost og litt proviantering for første del av turen. Mannen bak kassa var nok ingen morgenfugl, det var hverken fart eller smil å høste fra den kanten. Over Hemsedalfjellet ble det stopp for å nyte synet av en liten flokk med reinsdyr.
Kalvene var blitt ganske store og reinsdyrene hadde imponerende gevir fulle av bast ennå.
Men vi kunne ikke stå der og nyte synet av reinsdyrene om vi skulle komme oss over til vestlandet.
Etter å ha fylt bensin i Øvere Årdal satte vi kursen mot Tindevegen og tok fatt på de krappe svingene oppover i fjellsiden. Første stopp for å få litt utsikt utover Sognefjorden.
Neste stopp ble ved bomstasjonen, for å kjenne på fjellufta og se på tåka som danset mellom fjellsidene.
På toppene rundt var første snev av vinter kommet. Det var nysnø på flere av fjelltoppene vi passerte. Vi hadde planlagt en stopp for en fjelltur, men ingen topptur fristet med nysnø.
Uansett hvor vi stoppet kunne vi se veien langt tilbake, og snudde vi oss andre veien så så vi hvor veien buktet seg videre på fjellet.
Tindevegen er fjellvegen mellom Årdal og Turtagrø som tar deg fra Sognefjorden til Jotunheimen. Veien er normalt åpen fra mai til november og er ”snarveien gjennom Jotunheimen”, og korteste alternativ fra Bergen til Trondheim. En turistvei som knyter Årdal sammen med Luster og Sognefjellsvegen som er en nasjonal turistvei. Fjellveien går gjennom mektig natur blandt vakre topper i Jotunheimen, med mange flotte utsiktspunkt. En kort spasertur fra traseen, ligg et fantastisk panorama med Hurrungane og Store Skagastølstind i øst og Sognefjorden og Skjolden i vest.
* *
Her har noen andre laget film om denne strekningen.
Magen mente det var på tide med lunsj, men vi kunne ikke sitte i veikanten å spise matpakka vi kjøpte oss. Vi satte kursen mot Kolnosi for å sjekke inn i Fjelltoppjakten. Før vi gikk videre til Berdalsnosi for å spise matpakka.
Det var spennende om tåka ville komme rullende og spolere hele fjellopplevelsen, eller om vi ville få litt utsikt på runden.
Det var noen skikkelig mørke blå blåklokker langs stien.
Vi krysset fingrene og la i vei mot Kolnosi.
For anledningen havnet Bella sammen med Wenche Lill da hun ikke hadde tatt med seg Virre. Hailey og Varga nyter utsikten som vi gjør. Vel egentlig fikk de øye på noen sauer nede ved veien.
Ulempen med fjellturer over 1400 moh er all steinen som finnes der. Egentlig er det bedre å holde seg litt lavere i terrenget.
Flaks for oss så danset tåka rundt oss og ikke helt i nærheten.
Tåka i fjellet beveger seg mye raskere enn annen tåke, den virker mye tjukkere enn annen tåke også.
Jeg liker fjellet med litt mer vann, bekker og elver. Når vi kjørte over Tindevegen så var det et overraskende dødt fjell.
Det var noen biler som passerte, men veldig få norske. Siden vi var det en helt vanlig ukedag, forholdsvis tidlig på dagen, så kan en bare forestille seg hvordan det var der når alle hadde ferie.
Vi sjekket inn på fjelltoppen, gikk ned til bilen og tok stien som gikk på andre siden av veien for å finne utkikkspunktet. Stoppet ved bilen for å hente drikke og maten, noe å sitte på og la i vei.
Når vi satt for å spise nista vår så var alle hundenes fokus på Wenche Lill. Hun var litt gavmild med nistepakka si, det var ikke jeg, for å si det sånn.
Vi satt liksom på kanten av fjellet og kunne se rett ned på Skjolden. Dit er planen neste sommer.
Matpakka mi hadde fått litt hard medfart i rumpetaska. Wenche Lill hadde pakket sekk, så hun klarte seg bedre med estetikken på maten. Men smaken hadde holdt seg bra da.
Klokka var ikke blitt mye, så det er utrolig hva man kan få til om man er oppe om morgenen. Jeg skal innrømme at jeg var ikke veldig gira på å stå opp når klokka ringte, men bare man kommer ut av senga så er det egentlig helt greit.
Det ble litt poseringer på dem før vi snudde rundt og gikk samme stien tilbake til bilen for å fortsette over fjellet og ned til Turtagrø.
Man måtte løfte beina litt ekstra, for det var mye steiner der også.
Med nysnø på toppene og gammel snø litt lenger ned i dalsidene så er det vel egentlig aldri sommer her.
Vi dro over Sognefjellet videre og det ble noen småstopp på veien for å se på utsikten og ta noen bilder.
Det ble mange bilder av tåkedotter rundt fjelltopper iløpet av turen over fjellene.
Det er bare å innse at vinteren nærmer seg
Et godt stykke av veien var det mange trill runde, forholdsvis store varder. Forseggjorte og flere i klynger.
Det er vel slike spisse fjell som kalles tinder.
Man må være glad i naturen for å nyte turen
Denne runden bragte oss rundt Norges høyeste fjell Galdhøpiggen på 2469 moh. Wenche Lill hadde vært på toppen av den, det er ikke noe som frister meg. Sånne steder som alle andre har vært frister liksom ikke meg særlig.
